Søndag 10. september 2017

Velkommen til felleslesing av Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen

Min utgave av romanen (Forlaget Oktober, 2001) er på 286 sider (inkl. etterord).

Jeg setter av fire uker til lesing og skriving.

LESEPERIODE:
mandag 11. september - søndag 8. oktober

(LESESIRKELENS HOVEDTRÅD)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 58 svar.

Flott bok, denne likte eg godt.

Som andre her inne også har nevnt så har eg site med google under lesinga, for å sjå på kart og på bilete frå stadane der handlinga gjeng føre seg. Har innimellom følt meg som ein turist på Færøyane.

Det er forøvrig andre gangen i år at eg vitjar Færøyane på denne måten, førre gang var i bind 1 av Kåre Holt sin trilogi om kong Sverre, Mannen fra utskjæret

Ein kollega av meg, som opphaveleg er frå Færøyane, meiner å vite at Jacobsen ikkje fullførte denne boka, men at det var William Heinesen som skreiv slutten. Eg har googla ein del omkring dette, men har ikkje funne noko som peikar i denne retninga. Eg la heller ikkje merke til noko tydeleg stilskifte mot slutten av boka. Så enten hugsar kollegaen min feil, eller så er det ei opplysing som er lite kjend.

I etterordet så gjer forøvrig Heinesen greie for korvidt romanfigurane er tufta på verkelege personar. Noko som Heinesen ikkje nemner, men som er å finne på wikipedia, er at Barbara til dels virkar å vere tufta på forfattaren sitt eige mislukka kjærleiksforhold til sitt eige søskenbarn:

I brevvekslingen med William Heinesen omtaler Jacobsen sitt tilsynelatende håpløse kjærlighetsforhold til en kvinne, som han kaller «Barbara» (i virkeligheten hans kusine Estrid Bannister Good), og sine planer om å skrive en roman, hvis handling i det ytre skal bygge på sagn og overleveringer fra 1700-tallet om den unge prestekone Beinta Broberg, som bergtok alle med sin skjønnhet og ynde.

Då eg først las dette, tenkte eg at kanskje forfattaren hadde lagt litt av seg sjølv inn i Gabriel, sidan han er søskenbarnet til Barbara i boka. Men Heinesen forklarer i etterordet at i den grad nokon av romanpersonane er eit sjølvportrett av forfattaren så er det, om enn berre delvis, presten Poul Aggersøe.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Ein kollega av meg, som opphaveleg er frå Færøyane, meiner å vite at Jacobsen ikkje fullførte denne boka, men at det var William Heinesen som skreiv slutten. Eg har googla ein del omkring dette, men har ikkje funne noko som peikar i denne retninga. Eg la heller ikkje merke til noko tydeleg stilskifte mot slutten av boka. Så enten hugsar kollegaen min feil, eller så er det ei opplysing som er lite kjend.

Men Jostein, fant du denne boken? : William Heinesen, Jørgen-Frantz Jacobsen og Barbara
av Bjarne Nielsen Brovst
. I omtalen på adlibris.no (som lenken går til) står det blant annet:

  • "Da Jørgen-Frantz Jacobsen blev angrebet af den dødelige tuberkulose i 1922 skrev han et hidtil ukendt manuskript, som Bjarne Nielsen Brovst fik overdraget af William Heinesen i 1982, og som også indgår i den nye bog William Heinesen, Jørgen-Frantz Jacobsen og Barbara. der er nemlig en Barbara før den verdensberømte roman Jørgen-Frantz Jacobsen fik udgivet efter sin død i 1932."

Kan det være det som står i den boken av Bjarne Nielsen Brovst som din færøyske kollega har lest/lest om/hørt om? (Psst: du kan faktisk lese i boken her. Og der står det svart på hvitt: "Jørgen-Frantz fik aldrig skrevet de allersidste sider, hvor Barbara og hr. Poul blev genforenet i uforliebte former. Det blev William Heinesen, der udfyldte avslutningslakunen (---)." Men ellers gjorde Heinesen "Kun sproglige rettelser. Mere gjorde William Heinesen ikke, fortæller han mig i 1982: - Efter Jørgen-Frantz' død blev jeg bedt om at lave en afslutning - det kan jeg vist godt røbe i dag - men jeg turde ikke.")

(For øvrig står det også om Estrid som forelegg for Barbara i omtalen på adlibris.no. Og i den boken til Bjarne Nielsen Brovst som jeg fikk sniklest i på Google Books (lenken over) - der står det at det faktisk var hun som oversatte romanen til engelsk, etter at den var blitt utgitt posthumt på dansk!)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Her bekreftes det at Jacobsen ikke rakk å skrive boka ferdig. Synd. De to siste kapitlene skulle jeg gjerne ha lest.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er snart en uke siden jeg var ferdig med boka som jeg har et litt ambivalent forhold til. Som jeg har skrevet om tidligere lot jeg meg kraftig provosere av tegningen av en endimensjonal kvinneskikkelse. Kanskje er endimensjonal ikke riktig ord, ettersom det faktisk er en ambivalens i Barbara men hun tegnes altså utenfra og ut fra hennes påvirkning på andre. Barbara kunne vært en kompleks og interessant kvinneskikkelse, men det potensiale hentes slik jeg ser det for lite ut. I min utgave av boken er det et etterord som tolker Barbara som symbol. Jeg kan vel slutte meg til den lesningen, men skulle ønske meg en skikkelse med litt mer kjøtt og blod!

På den annen siden er det en lettlest bok, som gir et innblikk i et isolert og værhardt samfunn. Det er flere fascinerende avsnitt som beskriver samfunnet og naturen på Færøyene. Det var faktisk slik at jeg måtte hente frem kart og bilder når herr Poul var på hasardiøs båtreise for å hente inn Barbara da hun dro. Det var også fornøyelige passasjer knyttet til verdensforståelse og møte mellom ulike livsinnstillinger.

Vel verdt å lese, men ikke noen ny favoritt er min konklusjon.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Søndag, 1. oktober 2017.

(Kanskje spoiler)

Da var det gjort.

Jeg leste de to siste kapitlene igår. Her skjer det mye interessant, og man kan vel si at slutten på boka er både overraskende - og forventet.
Jeg føler at det på en måte er i disse kapitlene jeg blir ordentlig kjent med både Barbara, herr Poul Aggersøe og Andreas Heyde. Andre sentrale personer opptrer også, så som Gabriel og sorenskriveren Johan Hendrik Heyde.

Min opplevelse av romanen og noen av karakterene:

Boka er godt skrevet. Spenstig språk (mange rare, ukjente ord og begreper) og stilig stil. Person- og miljøskildringene er fine, og jeg synes jeg fikk en nær og sanselig opplevelse av forhold og historie på Færøyene på 1700-tallet. Natur og vær (klima) blir flott beskrevet av Jacobsen, og disse spiller ofte en viktig rolle for handlingen flere steder i fortellingen.

Ettersom tittelen på romanen er Barbara, regner jeg med at det er personen med dette navnet forfatteren først og fremst har ønsket å fortelle historien om. Om han har lykkes med det, har det vært litt diskusjon om her i tråden. Det er nok riktig at man ikke blir særlig godt kjent med hennes innerste tanker og følelser (hun blir først og fremst karakterisert utenfra og gjennom andre romankarakterer), men hun er likevel den som deltar mest i handlingen og som svæt mye av hendelser, adferd og utvikling dreier seg om.

Gjennom nesten hele boka blir Barbara beskrevet (ofte slik andre oppfatter henne) som en lettlivet, spontan og uansvarlig kvinne som følger sitt begjær, sine lyster og forelskelser mest for å ha det moro og leve så autentisk hun kan hele tiden. Og jeg liker avslutningen. Her får vi oppleve at Barbaras følelser er både dype og ekte. Eller skal vi tro at så er tilfelle, etter å ha lest det som tidligere har hendt? En slags åpen slutt?

Jeg kan ikke se at det er særlig mange av de som er med i fortellingen som liker tittelpersonen og hennes adferd. Nesten alle fordømmer henne. Herr Poul og Andreas (m.fl.) blir forelsket i Barbara. Førstnevnte gifter seg endog med henne.

Men:
Begge mennene er kyniske og beregnende, og følelsene deres er nok ikke så dype og varige som vi først får inntrykk av. Barbara bedrar ektemannen herr Poul med Andreas, og herr Poul blir enda mer klar over Barbaras karakter og utroskap og tyr til flaska.
Noen av dere har kanskje ikke lest ferdig boka (én uke igjen av leseperioden), så jeg skal ikke fortelle hvordan den slutter. Men Andreas oppfører seg i alle fall svært dårlig (med farbrorens samtykke/forslag) overfor Barbara.

Stakkars Barbara!

Terningkast FEM.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg har lest ut boka. Fra i morgen er jeg kobla ut i to uker, altså forbi sluttdatoen for felleslesinga. På Kreta ligger det an til regnvær i dagevis, så bøkene skal ikke kobles ut.

Terningen min landa på en femmer. At jeg ikke slo en sekser, har sammenheng med slutten av boka, men det kan jeg heller kommentere når jeg er tilbake på nett igjen. Foreløpig vil jeg bare si at synet på Barbara nyanserte seg litt etter hvert som jeg leste. Spørsmål jeg har stilt meg undervegs:

  • Er det virkelig sitt eget begjær Barbara ikke kan styre?
  • Er hun virkelig så uavhengig av autoriteter som vi får inntrykk av?
  • Er hun virkelig en av disse sterke, tradisjonelle kystkvinnene?
  • Hva har oppdragelsen hennes å bety for at hun som voksen er så redd for å avvise
    noen?

Vi høres uti oktober en gang!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Nå har jeg lest ferdig Barbara. Klarte rett og slett ikke la være, måtte bare lese videre. Skal ikke spoiler noe, så skal ikke si så mye. Men det jeg kan si er at jeg likte boka veldig godt, språket var fint, syns jeg kunne kjenne på kroppen hvor kaldt, fuktig og rått det var der. En flott leseopplevelse har jeg hatt og det takket være denne lesesirkelen. Dette er nok ikke en bok jeg hadde funnet på å lese.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg er kommet 4/5 av boken, kanskje noe før skjema. Jeg skal forsøke å ikke avsløre handling, ut over det som avsløres på baksiden av min utgave i Oktobers utvalgte klassikere (2001).

Det er mye godt å si om romanen, men det er også flere elementer å stille spørsmålstegn ved.

Jeg ser Barbara omtales som hovedpersonen i romanen, men for meg er hun ikke skildret som en person. Hun er alltid skildret gjennom mannens blikk. Vi kommer inn i tankene til Gabriel, til herr Poul og til andre menn. Men hun skildres hovedsakelig fra et mannlig perspektiv, og i en viss ambivalens ut fra de kvinnerollene som var tilgjengelig.

Slik jeg ser det er hennes rolle i romanen snarere rollen til en beveger, enn rollen til en hovedperson. Barbara er på et nivå mangefasitert, men samtidig er hun helt flat: hun er et begjærsobjekt, og hennes begjær beskrives som et helt naivt begjær. Hun er et naturbarn som kun følger sine instinkter. Hun bidrar til at de mannlige hovedpersonene oppnår refleksjoner, om tvil og tro, og om begjær og plikt. Hun er alt annet enn det kantianske "ding-an-sich", men snarere et instrument for å oppnå (mannlig) refleksjon.

Det er mulig det er jeg som ikke klarer å legge fra meg et 2000-tall feministisk leseblikk, men jeg lar meg faktisk provosere og frustrere litt over en kvinnerolle som ikke blir gitt annen plass en som begjærsobjekt. Helt utenfor egen og andres styring.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det er mulig at jeg er streng, og kanskje til og med urimelig. Jeg holder muligheten åpen, og skal ikke helt lukke min egen lesning foreløpig.

Men vi har da mange fantastiske kvinneportretter skrevet av menn, der også de kvinnelige karakterene gis nerve. En av mine favorittromaner Madamme Bovary er skrevet av en mannlig forfatter om en kvinnelig hovedperson som også på sin måte er en "enkel" kvinne i betydningen av at hun ikke har utpreget selvrefleksjon. Men hun tegnes som en helhetlig figur, på godt og vondt.

Jeg synes i liten grad Barbara er en figur i kraft av seg selv, men hovedsakelig i kraft av hennes virkning på andre.

Jeg må dele passasjen der det rant over for meg. I min utgave på side 203. Herr Poul skal reise ut i til kirker i utkanten for å holde juleprekner. I det han skal gå oppdager ekteparet at Anders Heyde er på vei inn mot deres hus, og de rømmer for andre gang fra Heyde:

"Barbara tok sin manns arm og trykket seg ofte inn mot ham. Etter hvert som de kom lenger bort fra Jansegjerde, saknet hun skrittene og gikk til slutt langsomt.
- Nå må du komme snart tilbake. Det må du love meg!
Hun sa det stille og liksom angstfylt. Ellers hadde hun ikke sagt noe som helst. Hun var svært alvorlig og så på ham med et blikk fullt av smerte.
- Jeg kommer det forteste jeg kan, sa herr Poul. Kanskje kommer jeg allerede i morgen om været slår om.
- Ja, men det gjør det! Det gjør det sikkert! ivret Barbara.
- AKk, Herre min Gud, Barbara! utbrøt presten. Kan du glemme meg på de tre dagene?
Dette svarte ikke Barbara på med det samme, men endelig sa hun:
- Kjæreste Poul! Du vet hva jeg helst ønsker. Det er alt jeg kan si. Skynd deg nå hjem igjen!"
(s 203)

Jeg leste dette som utsagnet til en kvinne som ikke selv har styringen over sitt begjær. Om hun ikke temmes av sin mann vil hennes begjær tennes, uavhengig av hva hun selv ønsker.
En alternativ lesning kan være at dette er en manipulerende kvinne som truer med at hun kan være utro, for å få ham til å bli hjemme. En slik lesning synes jeg imidlertid ikke understøttes av portrettet vi har fått av Barbara så langt i romanen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Streng er du kanskje, men neppe urimelig. Sitatet ditt viser i alle fall at Barbara har selvinnsikt så det holder. Gjennom "et blikk fullt av smerte" får iallfall jeg et glimt av noe annet enn det glade, sorgløse naturbarnet. Nei, hun har ikke styring på begjæret, men hun er smertelig klar over det.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...”

Er du virkelig enig med deg selv her, Marit! Så mange flotte litterære kvinneportrett skapt av menn. Jeg bare nevner Johan Falkbergets An-Magritt.
(Denne diskusjonen har vi vært gjennom før; kan mannlige forfattere skrive godt om kvinner.)

Den “avskyelige” Barbara ser jeg ikke. Det jeg ser, er et mørkt og dystert samfunn der Barbara er et “lys”. Ja da, hun skaper mye ugreie rundt seg. Men hvem er egentlig den/de “skyldige”? Mennene, og samfunnet for øvrig, som hverken tåler eller takler at noen (attpåtil en kvinne) ikke innordner seg, men følger sine egne impulser og lyster, eller kvinnen? Og bare så det er sagt, jeg mener ikke at det er ett enkelt og riktig svar på spørsmålet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Litteraturhistorien er preget av mannlige forfattere, men det er likevel mange sterke kvinneportretter.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Absolutt! Her er det ingen uenighet mellom oss.

For å prøve å utdype: Enhver forfattere vil i større eller mindre grad se sine personer i lys av sitt eget og sin samtids kjønnsrollesyn. Så også Falkberget og Jacobsen, for å holde oss til disse to. Men mens Falkberget tar oss med inn i An-Magritts verden, hennes indre liv, lar Jacobsens oss bli kjent med Barbara gjennom andre romanfigurers, primært mennenes, betraktninger. Det er dette jeg oppfatter som ett av dine sentrale ankepunkter, Randi.

Jeg kan følge deg på denne kritikken, selv om jeg ser det på en annen måte. Etter mitt syn skaper Jacobsens tilnærming en spenning, en tørst. Han gir ikke svarene, men lar oss forbli i undring om hvem Barbara egentlig er.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Du har helt rett, Lillevi, at mitt sentrale ankepunkt ligger i at Barbara ikke blir en karakter, men mer et bilde av en karakter.

Jeg tror jeg forstår lesningen du legger opp til; der vi lesere blir tatt inn i betrakterfellesskapet der vi betrakter (og fascineres av) denne uforståelige/ambivalente og ugjennomtrengelige kvinnen. Og jeg anerkjenner at det er et litterært grep som kan fungere og som kan drive frem en god roman. Men jeg kjenner at jeg ikke trives i et slikt betrakterfellesskap.

Jeg liker best scenene der vi ikke møter en Barbara som er blanding mellom femme fatale og "naturbarnet", men de få scenene der hun fremstår som en bevisst aktør.

Men som sorenskriveren sier: "det man forstår av en bok er bare det man bifaller, og det man bifaller er det man på en eller annen måte vet i forveien. Eller som passer i ens kram. Resten er røyk" (s169)

Jeg er derfor åpen for at det er mine forutholdninger som preger lesningen, og som begrenser andre perspektiver. Nettopp derfor er samlesninger spennende.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nei å nei, her kreves det presisering! Jeg holder fast ved at Barbara er sett gjennom mannlige øyne. Det er jo An-Magritt også. Men ingen av dem er dårlig portrettert - tvert imot.

Neida, jeg ser heller ikke den "avskyelige" Barbara, men en del av personene rundt henne gjør det, og uttrykker det iblant ("den merra!")

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Barbara har i alle fall tittelrollen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nå er jeg ikke opptatt av en biografisk lesning av romaner (skikkelig forrige århundre med andre ord!), men jeg tenker at det at romanen bygger på en modell, en kvinne han elsket men aldri fikk, jo egentlig støtter en lesning av et kvinnebilde, heller enn en figur.

Jeg ser jo at det er noen mer fandivoldske scener der Barbara trer mer frem som en aktør, som i kjolebånd-scenen der Barbara skulle lokkes til Gabriels logi, men det ender med at Gabriel blir sendt på gangen mens de to kvinnene prøver klær. Men dessverre synes jeg den naive driftsstyrte kvinneportrettet er tydeligere.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Helt enig. For meg handler boken først og fremst om herr Poul og i annen rekke om Gabriel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er omtrent halvveis i boka. Har nettopp lest kapittelet I ET PRESTEKONVENT.

Et fornøyelig kapittel, noe som blant annet skyldes skildringen av presten herr Severin fra Suderøy.
Og så er det prosten herr Anders Morsing som først komlimenterer herr Poul for hans preken og som senere refser ham for hans forbindelse med Barbara og hans ønske om å gifte seg med henne.

Salmesangen er litt interessant. Tror det er Thomas Kingo som har skrevet Aandeligt Sjungekor, men jeg kom til å tenke på Dorothe Engelbretsdatter (1634 - 1716) og hennes Siælens Sang-Offer.
Hun ble i samtiden prist "som den ubestridt første poetinde (fra forordet i "Samlede skrifter", Aschehoug 1999). Hun korresponderte også med Petter Dass.

Det måtte jo ta ganske lang tid å synge alle tjue versene, kanskje gikk det litt raskere på slutten da prestene kjente duften av sjokolade.
"En sunn sjel i et sunt legeme"? Ikke noen av delene, virker det som.

Og til latin-kyndige:
Hva betyr 'De gustibus et coloribus non disputandum'?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

«– Ja, ser De, kviskra herr Severin til her Poul: – når det gjeld kvinnfolk! Det er noe ein sak ein skal ta tenksamt på ! De hadde no slett ikkje vore snytt om De vore i herr Christan sin stad. Og for eit yndefullt lam! – Smak og behag kan ikke diskuteres, sa herr Poul.»

Unektelig mer presteverdig på latin!

Se her og her.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Latinkyndig er jeg på ingen måte, men her er en mulig tolkning. Hvordan greide vi oss før Google?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tja - før Google kom, lærte eg meg latin. Eg trur slik kunnskap er viktig også for å presisere og av og til korrigere Google. Her sett Google om til engelsk, men på norsk har vi eit greitt og kjent uttrykk som svarar til "De gustibus non est disputandum": "Smak og behag kan ikkje diskuterast", Det er det det betyr; dette er eit ordtak frå mellomalderen. I romanen står det i tillegg "et coloribus", Substantivet color betyr "farge", men òg "utsjånad", "karakter" o.l., og "gustus" og "color" er nominativ eintal, mens "gustibus" og "coloribus" er ablativ fleirtal, dvs. ordrett "om smakar og utsjånader kan ein ikkje diskutere".

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Høres spennende ut.
Og jeg skal ikke spørre om det er boka eller filmen som er best.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg ser boka har gitt interessante diskusjoner om språk (bl.a. gamle ord) og andre forfattere fra øyer. En er (uten å ha lest boka?) ikke fornøyd med forfatterens syn på moralisme. Jeg fikk boka et par dager før avreise på en helgetur til Færøyene, og skal bidra med ei anna vinkling.

Torshavn av i dag er nok langt unna det det var på 1700-tallet, og slik det var på 30-tallet når boka ble skrevet. Var likevel interessant å gå rundt i Torshavns gater og prøve å finne ut hvordan det kan ha vært på Barbara's tid. Det er fremdeles en liten gatestubb kalt Gongin, som nok ligger der den var den gang. I gata ligger bl.a fiskerestauranten Barbara. Denne må vel være oppkalt etter bokas hovedperson, men det gjøres ikke noe ut av dette hverken i restauranten eller på nettsider. Men fiskesuppa var god!

Jeg rakk også en treningstur opp i Kirkjubøbøreyna, der Poul hadde en travel tur på s. 228-230 i min "Oktobers nordiske klassikere" utgave. Kryssing av Sandå gikk greit på bru, og i fint vær var det heller ikke stort mer enn en bekk.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Unnskyld at jeg blander meg inn her, men jeg ser jo at dere leser Barbara som foregår på Færøyene på 1700-tallet, og for dem som liker gode historier fra øyene i vest i gamledager, har jeg en anbefaling å komme med. Jeg har akkurat vært på Orknøyene, og der kjøpte jeg en bok av deres store forfatter, Georg Mackay Brown, "Winter Tales", - en virkelig perle av en novellesamling som kan anbefales på det varmeste. Og det er ikke bare jeg som synes han er god, han får strålende omtale her. Han er vel ikke så kjent i Norge, derfor tillater jeg meg å komme med dette lille tipset.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Og unnskyld at jeg også blander meg inn, men det er så fantastisk at du nevner George Mackay Brown her. Jeg var så heldig å få lytte til han i den fantastisk fine bokhandelen Stromness Books and Prints en sommerkveld på 1990-tallet, hvor han fortalte om sine tre store forbilder: Thomas Mann, William Heinesen og Jørgen-Frantz Jacobsen!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

...og for å knytte tilbake til Barbara, har William Heinesen et veldig interessant etterord i boken.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja, det kan jeg tenke meg! Har ikke den norske utgaven av Barbara, men har lest WHs fine tekst i antologien "Omkring Barbara" - den inneholder kanskje noe av det samme som etterordet. For andre som har latt seg begeistre av Barbara, vil jeg også anbefale disse danske titlene:

Kære Estrid -
Jørgen-Frantz, du kære
Et møde med forfatteren og modellen til Barbara gennem deres breve til hinanden

og

Det dyrebare liv
Jørgen-Frantz Jacobsen i strejflys af hans breve
ved William Heinesen

Den sistnevnte inneholder noen av de vakreste og mest interessante brev jeg har lest i mitt liv.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Så er jeg godt igang.
Ser dere sammenligner med Kim Leine, men han skriver så surrealistisk med sine nesten overnaturlige, men utrolig fine historier, synes jeg. Vanskelig å ta han helt alvorlig.
Jeg fikk heller koblinger til Jon Kalman Stefansson, som jeg ser dere har hatt som bok nr.2 (Himmelrike og helvete - bok 1 i trilogien Gutten)
Disse hardbarka øyfolkene må være av et annet stoff enn meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Enig med deg, Eli: Det eneste jeg kan se at denne boka har til felles med Profetene, er at en prest kommer til en dansk koloni på 1700-tallet. Den ene kommer til en avkrok med en tallrik urbefolkning, den andre til et jordbruks- og fiskerisamfunn der innbyggerne lever sammen i et religiøst og kulturelt fellesskap. Jeg ser poenget ditt når det gjelder Himmelrike og helvete, men der finner jeg også bare "utvendige" likheter.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Veit ikkje om eg er "ute av drift" eller kva...men, eg er kanskje for fokusert på personen Barbara til å samanlikne med Leine og Stefansson.
Barbara framstår meir og meir som ein tvetydig person for meg (har lese ca 100 s). Ho er så blid i alle settingar, sjølv når ho nesten "druknar" i regnveret. Ho smiler og er blid og fornøgd, også når ho merkar at presten Poul er så ulukkeleg forelska i henne.
Og, det er nesten utruleg kor mange menn som gjerne vil ha henne, også dei med ein viss status....Gabriel, Johan Hendrik, Samuel...
Sjølv ikkje hennar lause moral i møte med fransk admiral gjorde noko med deira lengt etter henne.
Men, Jacobsen fengar med si skildring av eit samfunn og ei tid som ligg langt tilbake.
Kap VERDEN hadde ei litt sår avslutning:

Saa far da, far vel, du skalt nu ej længer bedrage min Sjæl....

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Økonomisk var de fleste kvinnene naturligvis helt prisgitt menn - det være seg ektemenn eller embetsmenn. Men jeg ble sant å si litt overrasket over hvor mye "frihet" kvinnene har i dette samfunnet! Under det franske flåtebesøket virket det i alle fall ikke som de var underlagt andre viljer enn sine egne. At noen av dem seinere fikk smake "den sure svie", ser heller ikke ut til å skape allverdens fordømmelse. Slik dette kommer til uttrykk, kan det selvsagt bunne i forfatterens eget sinnelag - Jacobsen er jo velsignet fri for moralisme!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hvis det da er funnet noen etikk-filosofer som knytter 'velsignelse'
til 'moralsk nedrustning'...
du finner kanskje et eksempel på Jacobsens velsignelser for
sådan anledning?
(jeg er likegjerne velsignet fri for sur svie ;-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Eksempel:
For en Guds mann som Dem skulle det ikke være så vanskelig å fatte. Liksom De sikkert har lagt merke til at veien til saliggjørelsen går gjennom synden, således går veien til visdommen gjennom dåraktigheten.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Men sitatet kan gi unge lesere inntrykk av at "der ble presten satt
på plass med fyndord av sin egen lære" ..

enda tankeretningen hører til et annet pensum enn det kgl.aut.
evangelisk-lutherske:
Snarere noe av det mer ekstreme i jødisk kabbalah-retning.

Paulus kjente til den åndsretningen, og svarer i Romerbrevet:
"Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større?
Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles
leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt
til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? (Rom. kap 6)

og i 1.Kor 6 refser han et typisk kabbalah-slogan, kontant:
"Maten er til for magen, og magen for maten? Ja, men Gud skal gjøre
slutt på dem begge! Legemet er ikke til for hor; det er for Herren...

Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?
Vil du da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer?
Eller vet dere ikke at den som holder seg til en skjøge, blir
ett legeme med henne?"
(her touches en noe dyperegående lære om hva ekteskapet rommer..)

så den kgl. tjenestehyrde skulle ikke ha manglet svar på utfordring
om han hadde lest lektiene sine ordentlig..
dog, færøingene var nok ikke trente haugianere så de kunne
korrigere en embetsprest i fart.

I vår tid har en fort tilbakelagt 'videregående' uten å se særlig
mye videregående lære..

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva dette har med Jørgen-Frantz Jacobsens "velsignelser" å gjøre, går meg dessverre hus forbi.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva skjer i det sitatet ditt?
Sitatet ser ut som en belæring og/eller utfordring rettet
til presten, stemmer det?

Var presten deretter ferdig målbundet og "satt på plass"?

Hva svarte han, klarte han å gi kyndig og vennlig veiledning ifølge
det læregrunnlaget han var embetslig forvalter av?

Eller tok han til sin høye embetsverdige kjepphest og avviste
interpellanten som bare trassig og freidig, uten å gi saklig svar?

Jacobsen lar vel ikke leseren bare sitte og lure på
hvordan det gikk med opptrinnet?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det spørs om ikke mennene har et stort ansvar for hvordan tingene utvikler seg.
Jeg vet lite om folk, livsvilkår og utvikling på Færøyene, men jeg regner med at de ikke er så svært ulik forholdene i resten av Norden.

Handlingen foregår på 1700-tallet, og da var nok verken likestilling eller kvinne-frigjøring engang "oppfunnet". Sånn sett er det interessant å lese om Barbara, som skiller seg (positivt?) ut blant resten av kvinnene.

Og så er det dobbeltmoralen:
Én (seksual)moral for mennene og en annen for kvinnene.

Sånn var det nok på 1700-tallet, og i lang tid framover. Det var vel først i det 19. og det 20. århundre at disse spørsmålene ble "satt under debatt" (Brandes). Og forfatterne var langt fram i kampen for å tydeligjøre forholdene og prøve å endre folks adferd og oppfatninger.

Jeg kan henvise til noen norske forfattere:
Camilla Collett, Arne Garborg, Henrik Ibsen, Alexander Kielland.

Må nok lese mer av Barbara før jeg kan danne meg et riktig bilde av romanen, og kanskje komme med en slags omtale og konklusjon.
Men for å si det sånn: Jeg ser jo tegninga.

På fredag skal jeg se Riksteatrets oppsetning av Ibsens Gjengangere.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har lest kapittelet ENKEN PÅ KALLET (2. kap.)

Her (og i første kapittel) blir mange personer introdusert. Og Barbara Christina (enken på kallet, 28 år gammel, datter av sorenskriver Peder Willumsen Salling) er også med, først og fremst i de andres omtale av og sladder om henne. Det blir spennende å se om alt som blir fortalt om henne medfører riktighet. Håper jeg blir bedre kjent med også andre i det store persongalleriet, f.eks.:

Lagmannsenken Armgard,
lagfogdens datter Suzanne Harme,
Vågøy-presten Poul Aggersøe,
Lagmann Samuel Mikkelsen

Barbara har vært gift med Niels prest. Har Barbara noe å gjøre med hans død?

Språket: Som andre har påpekt finnes det en del merkelige ord og uttrykk, men jeg synes det gir fortellingen en spesiell sjarm.
Stilen er det litt tidlig å si noe om. Jeg har merket meg at setningene er korte, og at replikkvekslingen er fin og beskriver personene bra. Så langt.

Jeg tror dette kan bli underholdende og lærerikt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg spekulerte lenge på hva benevnelsen "enke på kallet" egentlig innebar. Før herr Poul tar imot kallet, blir han gjort oppmerksom på at det sitter ei enke der, og han tar det til etterretning. Betyr det at han påtar seg noen slags forpliktelse? Visst gjør det så: Ved kongelige forordninger allerede på 1600-tallet var en ny prest forpliktet til å betale en del av "pensjonen" til presteenka. Ikke rart, kanskje, at noen av prestene heller giftet seg med henne - sikkert mye billigere!
(Det skal ha vært påfallende mange prestefruer som var atskillig eldre enn mennene sine på denne tida. Og vice versa: Når "gamlefruen" døde, fikk presten seg ei atskillig yngre kone!)

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Takk for opplysningene. Interessant.

Man lærer stadig noe nytt.
Flott med kunnskapsrike og nysgjerrige lesesirkeldeltagere.

God helg!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg ser også likhetene mellom de to romanene (det slo meg ganske tidlig under lesingen av Barbara), og først og fremst på de områdene du nevner: Tidsperiode, personer, handling.

Språket i Jacobsens roman er presist, og lettforståelig (med noen for meg ukjente ord og uttrykk), og det er også mye humor og følelser i boka.
Jeg oppfatter ikke språket/stilen i Barbara som spesielt poetisk, men det kan komme av at jeg sammenligner den med andre romaner som virkelig er poetiske/lyriske. Nå er det mulig at jeg blander sammen begrepene 'poetisk' og '(prosa)lyrisk'. Eller har de samme betydning?

Jeg skal vente med å bedømme boka. Har tross alt lest bare tre - fire kapitler, men så langt er jeg fornøyd med leseopplevelsen.

Kanskje Kim Leine har lest Barbara før han skrev Profetene i Evighetsfjorden. Det er jo som sagt mange likheter mellom de to romanene, men også store forskjeller, spesielt når det gjelder språk og stil. Det kan skyldes at romanene er skrevet i ulike historiske tidsperioder.

Jeg har en følelse av at Leine har lest Barbara og fått enkelte ideer til sin roman. Om det er tilfelle, har han i alle fall ikke etterlignet språket og stilen i Jacobsens bok.
"Dessverre. Gudskjelov."

God helg!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Eg sit med ei gul og sliten utgåve frå 97, lånt på biblioteket. Har lese eit kap for eit par dagar sidan, og merksemda mi har hengt seg opp ved språket. Der er så mange ord eg ikkje forstår: s 7 ..han delte ut korn, kandis , snus og skoser
Og kva er ei ullklokke? s 14

Så eg får sjå...eg skal no prøve og kome meg litt vidare. Har forresten sett at det også finst ei nynorsk utgåve. Kanskje den er enklare språkleg?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Siden Jørgen-Frantz Jacobsen var en færøysk journalist og forfatter som skrev utelukkende på dansk: Den Danske Ordbog

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Noen er mer snartenkte enn andre! (Jeg lurer på hvordan oversetteren resonnerte da han fornorska dette.)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Er ikke sikker, men oversatte det til serk/ullunderkole. Skoser er vel vittigheter/frekkheter. Jeg stusser også litt på noen av ordene men koser meg faktisk med det. Ordene hjelper til med å beskrive og levendegjøre både tid og miljø. Har lest 2 kapitler og vet jeg vil få problemer med å drøye ut denne lesingen i 4 uker.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har også merket meg en del ord som ikke tilhører dagligspråket (lenger?). Men Gabriel delte altså ut korn og kandis, snus og spydigheter, har jeg funnet ut. Verre var det med denne ullklokka, men etter litt gugling hit og dit tror jeg det må være et plagg som tilsvarer det engelske cloak, som igjen stammer fra fransk cloque og er ei slags kappe. Vi ville kanskje ha kalt det morgenkåpe?

Når det gjelder slike "ukurante" ord og uttrykk, tror jeg ikke nynorskutgaven er enklere, men du kan jo sjekke det? Vi får vel høre noe fra Lillevi etter hvert, tenker jeg. Hun skal lese den på nynorsk.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg leser også nynorsk utgave, den er nok ikke enklere.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg prøvde også å google ullklokke, og fekk masse treff på gullklokke. Visstte ikkje at det er stum g i gull.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Men elg med stum h kjenner du vel til.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boka kom i posten i dag ... øh ... i går. Las første kapitlet, det lovar bra.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Anniken LIngunnJMarit HåverstadAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBjørn  Bakkeningar hGeir SundetSolveigVigdis VoldJostein RøysetAud Venke ØsterhusHanne KolbruAkima MontgomeryLeseaasekjell ktuhamremartinekhStian PollestadBeathe SolbergLibrosaurus vEivind  VaksvikMaja StrypetQuijoteEirik RøkkumBoktimmyMargrethe  HaugenMari Nordø LommelunWenkeKjetil AudsenTor GeirBjørg L.Jakob SæthreTedrikkerSivAnn-ElinmoiraMarteGrete AmundsenBjørn SturødAudhild