2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Metro 2033" er en episk historie fra vår nære fremtid. Verden ligger i ruiner, og noen tusen mennesker har søkt tilflukt i Moskvas metrosystem, hvor stasjonene er blitt til små stater med egne ideologier og styresett. Overalt er det en konstant kamp mens mørke og terror hersker i tunnelene. På disse forlatte skinnegangene legger Artyom ut på en reise fra den ene siden av metroen til den andre. "Metro 2033" binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, "Mesteren og Margarita" møter "The Road". Dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format E-bok
ISBN13 9788203371066
EAN 9788203371066
Serie Metro (1)
Genre Dystopier
Språk Bokmål
Sider 590
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Verda har gått under, det vil seie; det som er att av verda etter ein apokalyptisk krig har flytta under jorda, nærmare bestemt til metroen I Moskva. Det vil seie, det er for så vidt moskovittar alle saman, boka seier ikkje stort om kva som har skjedd andre stadar i verda, men på den andre sida så gjenskapar moskovittane delar av verdshistoria nede i desse togtunnelane.
Kvar metrostasjon er å reikne som eit eige land, med eigne lover og ideologiar, og med alliansar eller fiendskap til øvrige metrostasjonar. Her finn ein kommuniststasjonar, nazist-stasjonar, handelsmonopol-stasjonar, stasjoner med religiøse fanatikarar, stort sett alt ein treng for å erstatte gamle konflikter i verda på overflata. Tunnelane mellom stasjonane er lovlaust og farleg territorium, der dei mest bisarre ting kan skje.
Hovudpersonen er ungguten Artjom frå stasjonen VDNKh. Det skjer merkelege ting ved stasjonen, og Artjom blir sendt ut på eit mystisk oppdrag for å levere ein beskjed i Polis, ei samanslutning av fire av dei mest velståande Metro-stasjonane. Men vegen dit er lang og farefull, og farene er slett ikkje over når han når fram til Polis.
Eg las denne boka saman med den dystopiske lesesirkelen, diskusjonstråden er her. Eit uventa tema i diskusjonen var utsmykkinga på metro-stasjonane i Moskva, eit par videoar det er lenka til i diskusjonstråden viser dei fantastiske utsmykningane der. Artig å få med seg. Boka for øvrig var god, men eg hadde kanskje venta at den skulle vere enno litt betre. Sjølv om der var nokre overnaturlege eller metafysiske element som eg tykte skjemmer historia litt, så var det ei heilt ålreit bok å lese. Men ikkje ålreit nok til at eg legg umiddelbare planar om å lese oppfølgaren, Metro 2034.
Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.
Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.
Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.
Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.
Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.
Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...
Perfekt misantropi - desverre..... Det var over min fatteevne hvordan slutten ville bli, den siste vendingen historien tar binder det hele sammen på genialt vis. Anbefales alle med robust sinn.
Metro 2033 er en episk historie fra vår nære fremtid. Jorden er ødelagt av kjernefysisk krig. Bare et sted ligger dypt nok til at strålingen ikke har ødelagt alt:
Metroen under det som engang var Moskva.
Her bor det som er igjen av menneskeheten. Hver stasjon har sitt styresett og vokter sitt revir med våpen. Mellom stasjonene ligger mørke tunneler som ingen vender tilbake fra.
På disse forlatte skinnegangene er det Artyom legger ut på en reise fra den ene siden av metroen til den andre. Hver stasjon er en ny hindring på veien, et nytt samfunn som opplever sin egen variant av det totale forfallet. Her nede gjelder bare en lov: Å overleve for enhver pris.
Romanen binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, ”Mesteren og Margarita” møter ”The Road”. Teksten drypper av referanser til det tyvende århundres historie og litteratur; dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier.
Men Metro 2033 er noe mer enn en glitrende roman. På mange måter er dette en unik tekst.
På den ene siden er dette en tradisjonell roman, en storslått tekst om politiske og eksistensielle spørsmål. På den andre siden har teksten naturlig plass i en ny diskurs; både tematisk og med sin episodiske dramaturgi legger Glukhovsky seg tett opp til klassikerne i first person shooter games.
Fra spilldramaturgien henter Glukhovsky voldsom fremdrift; å stanse er å dø. Et trykkende, klaustrofobisk mørke gjør leseropplevelsen uvant intens, og tjener også som effektivt symbol for det samfunnet Glukhovsky skildrer.
Og dette konglomeratet av ulike ideologiske samfunn, er det egentlig fiktivt? Jeg tror det gir mening å si at dette handler mer om vår nåtid og historie, enn et konstruert science/fiction-univers. Da kan vi lese historien om Artyom som det siste tilskuddet til den opposisjonelle litteraturtradisjonen i Russland; ved å rykke handlingen ut av nåtiden kan romanen sette lyset på sider ved samtid og historie som det politiske klimaet i Russland ikke oppfordrer til refleksjon rundt.
De kreftene som Artyom bryner seg mot, møter man versjoner av i dagens Russland, og ikke minst på internett. Der ute er det et stort publikum av unge menn og kvinner som kjenner seg hjemme i den digitale virkeligheten, men som foreløpig utgjør en impotent kraft; en konsumentgruppe, apolitisk og ubevisst sin historie og de ulike menneskesyn som har preget den.
Glukhovsky har skrevet en postmoderne klassiker, en ny og motløs generasjons ”Ringenes Herre.” Boka hører hjemme både hos blaserte bokelskere og ungdom som aldri har lest en bok før. Begge disse gruppene vil være med på notene, men samtidig møte referanser de ikke forstår, og må sette seg inn i.
En mørk, dyster, spennende bok med god driv. Å kjøre undergrunnstog blir ikke det samme etter denne leseropplevelsen. Dette er en dystopi hvor handlingen trekker tråder til verdens historie og ideologier. For lesere med spesiell interesse for beskrivelser av bibliotekarer og bibliotek i bøker er dette en bok som må leses. Slutten er overraskende og oppklarende.
Tåler mer råskap
Troverdig, men trenger mer intensitet ...
Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?
Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.
Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.
Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.
De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?
Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.
Fra min bokblogg: I Bokhylla
Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).
Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.
Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.
Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.
Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.
Denne boken har jeg hatt liggende lenge og gledet meg veldig til å lese. Så et intervju med forfatteren på TV for en stund siden og ble veldig nyskjerrig. Nå er boken lest og jeg er litt skuffet. Men mye av grunnen kan være de høye forventningene mine. Vi følger unggutten Artjom på en farefull ferd gjennom Mosvas metro. Det er fascinerende å lese om du ulike grupperingene på stasjonene han kommer til. Det gir et lite innblikk i forskjellige ideologier. Jeg syns imidlertid at det var vanskelig å tro på hovedpersonen, jeg ble aldri helt fanget i historien. Det ble litt for mye usannsynlig og overnaturlig for meg. Alikevel er beskrivelsene og språket godt, det var lett å føle på omgivelsene. Mørkt, fuktig og dystert. Alt i alt en firer fra meg.
En dyster og skremmende bok. I framtiden er jorda ødelagt og innbyggerne i moskva rømte til metroen vær stasjon er blitt en egen stat med egen idelogi. I denne verden drar en fyr på en reise. Det blir en reise gjennom metroen med mange referanser til 20 takketale historie og fillosifi. Jeg anbefaler boka til alle som liker postakaplystiak action og folk som liker bøket
Spennende bok som er genialt skrevet. Litt friskt er det å lese noe som er skrevet av en russer, samtidig som at jeg synes stalker-sjangeren er ganske spennende. Synd ikke flere bøker i denne serien er oversatt til norsk.
Anbefales på det sterkeste!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSlå klokken din i stykker,og du kommer til å se hva tiden forandres til. Det er svært interessant. Den forandrer seg til du ikke kjenner den igjen. Den slutter å være splintret, oppstykket i timer, minutter, sekunder. Tiden er som kvikksølv: Deler du den opp i småbiter, vokser de umiddelbart sammen igjenn, antar på ny en ubestemmelig helhet. Mennesket har temmet den, lenket den fast til lommeur og stoppeklokker, og for alle dem som holder i lenken flyter den like fort. Men prøv å slippe den fri, så vil du se at for forskjellinge mennesker flyter den forskjellig. For den ene langsomt og tregt, han måler den i røkte sigaretter, i inn og utpust; for den andre raser den avsted, og han kan kun måle den i levd liv.
Herregud for en vakker verden vi har ødelagt...
Til helvette er det åpen adgang for alle, men antallet plasser i paradis er begrenset.
Vi tilintetgjorde himmel og helvete i ett sveip. Og nå må vi leve i en underlig verden, der sjelen etter døden må bli på nøyaktig samme sted. Forstår du meg? Du dør, men din forpinte sjel gjenfødes ikke mer, og siden det ikke finnes noe paradis mer, finner den ikke fred og hvile. Den er dømt til å bli hvor den levde hele sitt liv - i metroen.
"Så dere er ... De røde?" spurte han forsiktig.
"Vi, bror, er kommunister. Revolusjonære!" sa Bansaj stolt.
"Fra Den røde linjen?" Artjom sto på sitt.
"Nei, selvsagt ikke," svarte Bansaj liksom litt usikkert og la kjapt til: "Dette kan kamerat kommissæren forklare for deg, det er han som er ideologiansvarlig her."
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Her er en liste over dystopier som man i utgangspunktet tror er en «vanlig» roman
Dette er en liste med bøker jeg har lest i 2013. Målet er 20 000 sider.
Mål nådd 19. november (20 154 sider)
Denne lista er et lite utvalg på 10 bøker som gir en spennende og til tider uhyggelig stemning. Noen har spor av humor i seg, mens andre er gravalvorlige.
Kort sagt, dette er bøker som setter følelsene i sving.
Nummereringen er tilfeldig.
Fleirbindsverk eg har starta på, men ikkje fullført enno.
Tel ikkje med krim-seriar o.l.
Lista er meint som ei hugseliste for eigen del.
Sortert etter kor truleg det er at eg kjem til å lese fleire bøker i verket.
Kvart punkt i lista er den første boka eg las av det aktuelle verket.
Verk som er sjekka ut av lista:
- Napoli-kvartetten av Elena Ferrante
- Slåttekar i himmelen og dei tre påfølgande bøkene i Edvard Hoem sin slektskrønike.
- Nattens brød av Johan Falkberget