Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

For en fortellerevne!

En ekstremt sterk, grusom leseopplevelse om et ungt par som møtes og umiddelbart knytter seg til hverandre. Anbefales, men ikke for småbarnsmødre. Vil ikke skrive så mye om boken -gjengivelse av innhold bør ha spoiler-varsling. Noterer at Sun Fast 32i har blitt litterær :-).

Spennende om alvorlige tema. Ta gjerne en titt på bloggen min hvis du vil se litt på hva jeg syntes uten å få referert handlingen :)

Helt fra første side visste jeg at jeg ville lese ut denne boka og at den ville gi et dypt inntrykk. Starten tok nesten pusten fra meg. Jeg tror jeg dirrret når jeg leste den. Magefølelsen sitter der enda, to dager etter at jeg leste den ut.
At det går an å skrive så vakkert om noe så mørkt og dystert.
Språket og tonen passet meg perfekt!
Anbefales.

For et driv og for et språk. Men det blir i overkant mørkt til tider synes jeg. Døden lurer seg inn i omtrent alle avsnitt, og det groteske, kroppslige og dyriske ligger der og og gjør historien sanselig på en litt ubehagelig måte. Men det funker likevel! Jeg liker også at mange av setningene flyter av gårde i høyt tempo og ender lyrisk.

For en bok! Sterkt og tankevekkende om en altoppslukende kjærlighet, der alt ikke er slik det ser ut som. Bare les den!

Fra min bloggomtale:
Ida Hegazi Høyer er en utrolig talentfull forfatter, at hun skriver om noe så vanskelig, og greier å gjøre det sant. Hun greier å bygge opp en stemning, en følelse, mange spørsmål, skildre smerten, de vanskelige doble følelsene når man er fanget i noe.
Jeg-personen anklager seg selv, - men jeg var jo bare 21 år, jeg var jo bare 22, jeg skjønte ikke noe..

Du kan lese mer i bloggomtalen min HER

To mennesker møtes helt tilfeldig. Plutselig har de lovet hverandre evig troskap. Mannen har tredd en ring laget av fiskesnøre på kvinnens finger. Raskt kjøper de en leilighet og flytter sammen.

De to er en 20 år gammel kvinne som jobber i barnehage. Det er hun som er bokas forteller. Hva hun heter får vi aldri vite. Mannen kaller seg Sebastian (til tross for at han egentlig heter Daniel). Han forteller at han er filosofistudent. Da eksamen kommer, virker han merkelig uberørt, uten at det sies noe mer om det. Snart kommer han hjem og forteller at han har fått jobb på en av byens videregående skoler. Men da kjæresten kommer forbi skolen og vil overraske ham, viser det seg at han slett ikke jobber der. Hun blir med til byen der foreldrene hans bor. Moren er tydelig nervesyk og sitter ganske uvirksom mesteparten av dagen. Faren er angivelig ute og kjører taxi hele dagen og familien ser lite til ham. Den kvinnelig hovedpersonen trives dårlig der. De to unge planlegger en lang seilerferie, med besøk i mange land. Men det virker mest som om dette bare er på pratestadiet.

I barnehagen er det en liten gutt, veldig sjarmerende, men også tydelig voldelig overfor de andre ungene som er redd for ham. Hun sier fra til guttens mor som øyensynlig ikke later til å forstå problemet. En dag observerer hun moren som behandler den lille sønnen svært brutalt. Etter en tid er gutten blitt ganske forandret, passiv, nærmest uten liv.

Flere ganger oppdager hun løgner hos Sebastian, men hun gjør ikke noe med dem, overser det hele nærmest, uten å stille ham til ansvar. Sebastian snakker ofte om selvmord. Det kan virke som om han føler en dragning mot dette. Også meningene hans kan være uvanlige. Han forakter alltruismen og sverger heller til egoismen.

En dag de er ute og kjører bil, legger han opp til en farlig situasjon som de bare med nød og neppe kommer helberget ut av. Han snakker mye om hobbyen sin, basehopping. Hun blir skremt og prøver å få ham vekk fra det. Men er det sant at Sebastian er en basehopper? Dette får vi aldri vite. Etter som tiden går, blir hun mer og mer plaget av fiskesnøreringen. Den eter seg langt inn i huden hennes.

Til slutt forteller Sebastian om lillebroren sin. Han omkom i badekaret i glohett vann. Men er framstillingsmåten hans helt sann? Boka ender i en stor tragedie. Sebastian er blitt mer og mer deprimert og ligger for det meste bare i senga. En dag da hun kommer hjem fra jobben har det fryktelige skjedd.

Man kan stusse over bokas tittel. «Unnskyld», er jo noe vi sier når vi har gjort noe galt eller gått for langt. Det gjelder jo ikke for den kvinnelige hovedpersonen her. Hun er på alle måter tålmodig og overbærende. Mange slike forhold ville nok heller endt i konflikter og brudd. I barnehagen lar de den brutale gutten få ture fram som han vil og isteden isolerer ham fra de andre ungene. Dette er tydeligvis heller ingen god problemløsning. Kunne Sebastian vært annerledes dersom omgivelsene hadde møtt ham på en annen måte?

Kapittel - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet går av stabelen 16. - 20. september 2015. Her er en liste med aktuelle bøker fra en del av forfatterne som kommer.

Jeg leste 248 bøker i 2015.

Her er mine 48 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

Max, Mischa & Tetoffensiven er blitt kåret til Tiårets roman av leserne av BOK365 og juryen:

huskeliste, for min egen del :)

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

Min favorittliste for 2015

Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!

Målet er minst 75 bøker

Ønskeliste