En av de beste bøkene jeg har lest! Beviset for det?Jeg har i flere dager forsømt andre ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg bare må lese ett kapittel til, og ett til.... den er rett og slett håpløs å legge fra seg. Jeg er nå inne i samme type sorgprosess/tomhet som etter Harry Potter-serien; hva skal jeg lese nå?? Pussig sammentreff, da dette jo er samme forfatter. Likevel har "The casual vacancy" ikke den fjerneste sammenligning med Harry Potter. Jeg ville kanskje helst beskrevet denne boka som en moderne Middlemarch?? Basert på at også dette er beskrivelser av landsbyliv. Jeg skal prøve å skrive en bedre omtale senere, men nå må jeg fordøye hva jeg har lest først.

Her var det mange usympatiske personer! Et stort persongalleri hvor enkeltskjebners valg påvirket de andre menneskene i byen. Kritikk av englesk sosial/helsevesen har en sentral plass i boken. Det skal bli interessant å følge forftterskapet videre. Det er ingen dårlig bok selv om den neppe har noen historisk betydning.

Lista ligger høyt, og selv om jeg var fullstendig innstilt på at dette IKKE var Potter for voksne når den ikke på langt nær opp. Jeg vet jo hvilken fantastisk historieforteller Rowling er, så da skuffer det at boken ikke er mer engasjerende enn hva den var. Jeg liker bøker med mange (gode) karakterer, og hvorledes historien som skal fortelles/livene deres er vevet sammen, men synes dette ble litt for sprikende og langdrøyt. Misforstå meg rett, dette er ingen dårlig bok. Men den kunne nok med hell slankes og strammes opp litt slik at den fikk bedre fremdrift. Slik det var nå kjentes første 1/3 altfor tung, og det balanseres ikke av at siste 1/3 fløt ganske bra. I mine øyne ble dette skikkelig midt på treet...

I den lille landsbyen Pagford råder intrigene. Det er fullt av hemmeligheter og de aller fleste innbyggerne har sin egen agenda.
Beskrivelsene av klasseskillet og alle personlighetene gjør denne boken til en lesverdig opplevelse. Heier fremdeles på Rowling, og håper dette ikke er det siste vi hører fra henne!

Uten å ha lest noen av J.K. Rowlings bøker var jeg uten de helt store forventningene. Jeg fikk bakoversveis! På en veldig ryddig og spennende måte vikles en rekke personers historie sammen til en fantastisk fortelling, full av provokasjon, humor og drama. Jeg elsket den, og skulle ønske den aldri tok slutt.

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka.

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket.

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ...

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om.

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv. Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnes betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ...

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ...

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv.

Dette er en rolig, karakterdrevet bok. Jeg kjente igjen mange av karakterene fra min egen bekjentskapskrets og klarte derfor å relatere meg til karakterene. Dette var nok det som reddet boken for meg, siden karakterene er noe usmakelige dersom man dømmer de utelukkende utifra deres handlinger/ motiver avhengig av hvilken karakter det er snakk om. Boken får fint frem at det ofte er slik at handlinger som virker uselviske og generøse egentlig er motivert av svært lite flatterende ønsker, og at handlinger som er lite trivelige godt kan være iverksatt med de beste intensjoner. Boken et heller ikke spesielt action-fylt, så dersom karakterene ikke vekker interesse, mister nok leseren fort interessen.

Etter å ha lest Harry Potter bøkene, var forventningene høye da jeg åpnet "den tomme stolen" og begynte å lese. Forventningene ble snart dempet. Hverken språk eller historiebygging var i nærheten av tidligere bøker.
For meg fortonte historien seg som langdryg, og kunne med fordel ha vært kortet ned.

Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.

Det er vanskelig - nesten umulig - å lese denne boken uten å ha Harry Potter i bakhodet. Jeg har levd med Harry Potter i flere år nå, både gjennom bøker, lydbøker og filmene, så det å lese denne boken og frikoble meg helt fra forfatteren var ikke helt lett, men gikk OK til slutt.

Dette er voksen skjønnlitteratur. Det er en "lett og ytre" handling, men den er veldig enkelt og dominerer ikke leseopplevelsen på noen måte. Handlingen er at en mann dør, hans posisjon i samfunnet blir ledig (en rolle i sognerådet), noen ønsker hans rolle, andre bare savner han. Som sagt: Handlingen i seg selv er en veldig "enkel ramme". Det som bærer boken er karakterbesrkrivelsene - og for noen beskrivelser! Det som gjør Harry Potter til glimrende litteratur er at i tillegg til en spennende handling, et morsomt univers, er karakterene i bokene: Mennesker. Virkelig, ekte mennesker som er komplekse både i handling og personlighet. Her er faktisk menneskene litt mer steriotype (mer fordi vi ikke får sjangsen til å komme "innpå" dem - på grunn av bokens lengde og antall personer - enn dålig litteratur), men alikevel bra beskrevet.

I tillegg har jo jeg en dragning mot litterære skikkelser som Krystal, så her er det full klaff for meg.

Eg synes i bunn og grunn leselister er noko tull sidan eg til ein kvar tid berre leser det eg føler for å lese. Dette kan likevel vere problematisk sidan ein del bøker krever og fortene ein viss dedikasjon. For å få til ei litt meir strukturert lesing i tida fremover er derfor lesesirkel eit konstruktivt tiltak. I lesesirkelen har vi etter mykje innspel frå meg og lite innspelt frå den andre, verte einige i kva for nokre bøker som skal lesast. Desse bøkene er ei god blanding av litteratur av forfattarar frå heile verda, som vi trur vert koselege å lese.

Etter litt krangling vart vi einige i at det berre er dei 15 første bøkene som må lesast i år.

Some suggestions :)

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

En artikkel fra 2020 mente på at disse 10 bøkene er utfordrende.

Lista er knyttet sammen med denne posten.

De fleste bokelskere har helst sikkert en del bøker de har på vent til sommerferien. Her er mine. Hvilke er dine?

Bøkar eg har lest i 2012 og ei kortkort anmelding av dei.

bøker jeg har lyst til å lese

Disse vil jeg lese i 2013

Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!

bøkene lest i 2013. målet var 50.
to tusen og tretten er det året da de postmoderne klassikerne og der nye forfattere vekket min oppmerksomhet.