Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
1994. Verden står overfor alvorlige konflikter. Samtidig er en amerikansk familie i ferd med å gå i oppløsning. Faren Joseph flytter hjemmefra og ut i en park i Washington D.C., datteren Nola sliter etter å ha unnsluppet et angrep på t-banen i London, broren Alan jobber som krigsfotograf i et blodig Europa og Afrika, mens moren Kay fortvilt forsøker å holde familien samlet.
Omtale fra forlaget
Mennesket og krigen
Osv. foregår i 1994-1995. Handlingen strekker seg over flere kontinenter, med et stort rollegalleri, og i sentrum for det hele finnes en amerikansk familie som er i ferd med å gå like mye opp i sømmene som den verden de lever i. Faren, Joseph Zimmer, bryter endelig sammen, tjuefem år etter at han kom hjem fra Vietnam, sønnen Alan møter virkeligheten ansikt til ansikt som krigsfotograf i Bosnia, Rwanda og Tsjetsjenia, mens datteren Nola går opp i limingen i en leilighet i London etter tapet av mann og barn. Og et sted mellom USA og Europa befinner moren, Kay, seg. Hele livet har hun gjort sitt beste for at alle skal ha de tbra, at det skal være en god familie å leve i. Men hva gjør man når ingen har det bra? Når det brenner på alle kanter? Kan det være noe i utregningene til erkebiskopen i Irland, som har kommet fram til at verden skal gå under i 1996, eller er det simpelthen slik at verden bare går videre? Osv. handler om hvor mye vi tåler og hvor umulig alle ting kan bli om man er så uheldig å overleve.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788205406131
EAN 9788205406131
Omtalt tid 1990-1999
Språk Bokmål
Sider 507
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er noe helt spesielt med måten Johan Harstad skriver og utforsker historier på, det er noe spesielt med karakterene hans, jeg kan ikke helt forklare hva det er, men det er noe som fanger meg og som ikke gir slipp. Osv. er en roman skrevet i form av et skuespill. Det er en bok om krig og hva krig gjør med både verden og mennesker. Det handler om det håpløse og det endeløse som krig fører med seg. Om menneskene som er ansvarlige og menneskene som etterlates, som blir igjen. Om land og folk som ødelegges. Om å leve videre etter alt det grusomme. Dialogene og monologene er skrevet på en presis og god måte, man trenger ikke mer enn ordene som sies for å oppleve hele historien. Det er en vond bok å lese, man sitter igjen med en ekkel følelse av at alt håp er ute og at det bare kommer til å fortsette, og jeg liker det, jeg liker historier som føles ekte, som ikke nødvendigvis har en lykkelig slutt. Det skal gjøre litt vondt, for verden er vond og det blir for dumt å late som noe annet.
Jeg tror kanskje den ene samtalen mellom Alan og Pascal er den som sitter mest igjen i meg.
PASCAL:
Du er fotograf, ikke sant?
ALAN:
Ja.
PASCAL:
Men likevel ... dette er et bilde du ikke kan framkalle.
ALAN:
Fordi?
PASCAL:
Fordi du mangler en vesentlig ingrediens.
ALAN:
Og det er?
PASCAL:
Forståelsen av du kunne vært meg, allerede i morgen.
ALAN:
Det tror jeg ikke.
Osv.
De døde klager ikke, de døde har det bra, de. Det er vi andre som skal holde det gående, overleve, sette mursteinene på plass igjen.
Hva om jeg ikke vil videre? Hvorfor skal man alltid videre? Kanskje jeg bare vil bli hvor jeg er.
Hvorfor ender ikke verden? Jeg venter bare på at verden skal gå under, men den gjør ikke det, det er det som gjør meg så forbanna.
Og hver tirsdag regner det, bare for forandringens skyld.
Vel, der har du London. Skryte av en gigantisk klokke. Alle innbyggerne med lutende nakker, klar over at tiden går fra dem.
bøkene lest i 2013. målet var 50.
to tusen og tretten er det året da de postmoderne klassikerne og der nye forfattere vekket min oppmerksomhet.