Omtale fra forlaget
1994. Det er det året ingenting går som det skal. Tonya Harding får problemer med sine olympiske skøyter, Kurt Cobain skyter seg i garasjen og O.J. Simpson rømmer fra LA-politiet med nittifem millioner tv-seere som tilskuere. Samtidig går Sarajevo inn i sitt tredje år av beleiring, i Rwanda starter hutuene det største folkemordet siden holocaust og i Groznyj venter innbyggerne på at russerne skal angripe dem en gang for alle. I midten av alt dette finnes en amerikansk familie som er i ferd med å gå like mye opp i sømmene som den verden de lever i.
Med utgangspunkt i noen av de alvorligste konfliktene på nittitallet handler Osv. om hvor håpløse ting kan bli om man er så uheldig å være blant de levende, i en verden som har lært å sende folk til månen og splitte atomet, men som åpenbart fortsatt har en underutviklet evne til å føle medlidenhet.
Johan Harstad er født i 1979, vokste opp i Stavanger, men er i dag bosatt i Oslo. Han debuterte som 22-åring med kortprosasamlingen herfra blir du bare eldre (2001), og fulgte opp med den svært kritikerroste novellesamlingen Ambulanse året etter. På bakgrunn av disse to bøkene mottok han Bjørnson-stipendet i 2003. Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? var Harstads romandebut. Den var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og fikk stor - og fortjent - oppmerksomhet våren 2005. Den ble lansert med brask og bram i USA sommeren 2011, etterfulgt av en månedslang turné.
Harstad har siden utgitt flere djerve og samfunnsengasjerte bøker, f.eks. romanen om Albert Åberg som voksen, Hässelby. Harstad var i 2009 ansatt som Nationaltheatrets første husdramatiker, og Osv. er skuespillet som vokste ut av dette arbeidet. Det er et omfattende verk, brutalt nådeløst, tilnærmet utmattende, men tidvis også både vakkert og omsorgsfullt.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2016
Format E-bok
ISBN13 9788205497160
EAN 9788205497160
Omtalt tid 1990-1999
Språk Bokmål
Sider 507
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er noe helt spesielt med måten Johan Harstad skriver og utforsker historier på, det er noe spesielt med karakterene hans, jeg kan ikke helt forklare hva det er, men det er noe som fanger meg og som ikke gir slipp. Osv. er en roman skrevet i form av et skuespill. Det er en bok om krig og hva krig gjør med både verden og mennesker. Det handler om det håpløse og det endeløse som krig fører med seg. Om menneskene som er ansvarlige og menneskene som etterlates, som blir igjen. Om land og folk som ødelegges. Om å leve videre etter alt det grusomme. Dialogene og monologene er skrevet på en presis og god måte, man trenger ikke mer enn ordene som sies for å oppleve hele historien. Det er en vond bok å lese, man sitter igjen med en ekkel følelse av at alt håp er ute og at det bare kommer til å fortsette, og jeg liker det, jeg liker historier som føles ekte, som ikke nødvendigvis har en lykkelig slutt. Det skal gjøre litt vondt, for verden er vond og det blir for dumt å late som noe annet.
Jeg tror kanskje den ene samtalen mellom Alan og Pascal er den som sitter mest igjen i meg.
PASCAL:
Du er fotograf, ikke sant?
ALAN:
Ja.
PASCAL:
Men likevel ... dette er et bilde du ikke kan framkalle.
ALAN:
Fordi?
PASCAL:
Fordi du mangler en vesentlig ingrediens.
ALAN:
Og det er?
PASCAL:
Forståelsen av du kunne vært meg, allerede i morgen.
ALAN:
Det tror jeg ikke.
Osv.
De døde klager ikke, de døde har det bra, de. Det er vi andre som skal holde det gående, overleve, sette mursteinene på plass igjen.
Hva om jeg ikke vil videre? Hvorfor skal man alltid videre? Kanskje jeg bare vil bli hvor jeg er.
Hvorfor ender ikke verden? Jeg venter bare på at verden skal gå under, men den gjør ikke det, det er det som gjør meg så forbanna.
Og hver tirsdag regner det, bare for forandringens skyld.
Vel, der har du London. Skryte av en gigantisk klokke. Alle innbyggerne med lutende nakker, klar over at tiden går fra dem.
102 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketbøkene lest i 2013. målet var 50.
to tusen og tretten er det året da de postmoderne klassikerne og der nye forfattere vekket min oppmerksomhet.