2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Carl Frode Tiller held fram der han slapp i den prisbelønte og kritikarroste "Innsirkling". Tre nye stemmer skriv til David, set lys på ein annan fase av livet hans og sirklar han ytterlegare inn - samstundes med at dei dermed også sirklar inn sine eigne liv. Dette er intenst lysande og mørke forteljingar, som nådelaust viser fram avmakta både i dei nære relasjonane og i dei kulturelle og samfunnsmessige vilkåra vi ligg under for.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788203197819
EAN 9788203197819
Serie David (2)
Språk Nynorsk
Sider 399
Utgave 1
Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2010 Lytternes romanpris 2010
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka gjorde meg til tider sint, så bra var den. I denne boka problematiseres mannsrollen i enda større grad enn tidligere i Tillers forfatterskap. Hvem skal man rette sinnet mot? Mennenes idiotiske oppførsel, samfunnet, kvinnene som ikke bare finner seg i mennenes idioti, men til og med bygger opp under den? Sinnet oppstår fordi man vet at det finnes mennesker der ute, akkurat slike som Tiller beskriver, som er fastlåst i mønstre de sannsynligvis aldri kommer seg ut av.
Og Tillers identitetsprosjekt begynner virkelig å ta form her. Det blir vanskeligere og vanskeligere å stole på noen, og på elegant vis sniker denne boka seg inn i dagens debatter om kunsten og det selvbiografiske. Et mesterlig stykke litteratur om hvordan våre liv blir fortalt, av oss selv og av andre.
I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.
I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.
Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov faktisk truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...
Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...
Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.
Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.
Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.
Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.
Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!
”Innsirkling 2”, Carl Frode Tiller
Kven er vi? Kven trur du at du er? Kva trur du dei andre trur at du trur du er?
Kvar går grensa mellom å væra snill, forståeleg , oppofrande og omsorgsfull, mot det å bli sjølvutslettande?
I den fyrste boka fekk vi nesten møte Daniel som har mista hukommelsen, men berre nesten. Vi trur at vi blir betre og betre kjent med Daniel gjennom brev som er skrivne til han i 2006, og i forskjellige tids- og personperspektiv gjennom forteljarstemma til dei som kjente han før hukommelsestapet.
Innsirkling2 fortsetter i den same stilen, men det er berre det at no gjer han alt så mykje betre. Han er ein meister på å skildre dei indre tankane rundt dei nære og vanskelege dialogane, kor han gjerne let en trasig replikk forme og sabotere ei samtale, ved at sinnelaget til nærtagne usikre folk med dårleg sjølvkjensle går mot det mørke - og vert mørkare og mørkare. Han skildrar djupt og godt kor folk i dei lavast sosiale laga held kvarandre nede, med ei truverdig men teatralsk stemning, kor det overømfintlege vakar i overflata.
Dette prosjektet trer no meir og meir fram som ein tidsbileteskildring frå vår nyare tid, med stadige tilbakeblikk, då mest til 70- og 80-tallet. Han skildrar miljø i bygd og by, med alle muleg tenkjelege relasjonar av det vanskelege slaget på ein glimrande måte. Her er det skjulte og opne konfliktar mellom by og bygd, søsken, naboar, generasjonar, foreldre, born og steborn – med veldig gode tidsbilete. Beskriv òg veldig godt forskjellige subkulturar.
Kvifor vart eg slik, når han eg vaks opp med vart sånn? Trur det må vere frå dette verket Per Petterson fekk sin ide om å skriva ”Jeg nekter”. Tiller skriv like godt. Kanskje betre.
Sidan Tiller allereie har annonsert at det kjem med ei tredje bok til no til hausten, røpar eg ikkje noko stort om eg fortel at vi heller ikkje i denne boka får helse skikkeleg på Daniel – men du å du kor innfløkt og spanande det er. Eg lurar no på om Tiller klarer å lande dette identitetsgreia utan å ringe ”Tore på sporet”.
Etter å ha lese første bandet i Innsirkling-trilogien skreiv eg at: «Eg har Innsirkling 2 liggjande, men kjem nok til å vente ei stund før eg les neste band.» Etter fem år har eg endeleg gjort meg ferdig med andre bandet i denne banebrytande romanserien.
Er dette bandet betre enn det førre? Det er eg ikkje så sikker på, men eg lot meg fascinere av den suggererande, nær symfoniske framstillinga der nokre tema stendig framstår i nye variasjonar og med nye stemmer.
Også denne romanen vert bunden saman av breva som tre hovudpersonar skriv til David om oppvektsten hans på Otterøya utanfor Namsos. Breva gir samla eit bilete av ein vanskeleg barndom. Dette biletet kunne i og for seg vere grunnlag nok for ein roman, men Tiller går som i det første bandet eit skritt lenger. Kvar av brevskrivarane, Ole, Tom Roger og Paula skildrar i tillegg hendingane i deira eigne liv i julidagane 2006, same tidsrommet som breva vart skrive i.
Tilsaman blir det tre intense forteljingar om samliv i krise, der forteljaren er like mykje observatør som deltakar. Sjølv om det her skal handle om tre ulike personlegdomar, synest eg dei likevel har store likhetstrekk. Kvar av dei tre brukar mykje energi på å tolke, eventuelt mistolke, kva andre «eigentleg» meiner bak fasaden av kvardagsfrasar og minespel. Til tider vert det litt slitsam lesing, men Tiller kjem da gjerne med ei overraskande vending som held lesaren fangen.
En god oppfølger, men det slår meg at brevskriverene i denne boken blir noe stereotype og historien dermed litt forutsigbar. Boken reddes imidlertid av det gode språket og nysgjerrighet knyttet til "hovedpersonens" identitet.
Hade lite svårt att hänga med hur allt hängde ihop men bitvis otroligt bra.Vilken fantastisk relationsskildrare han är! Mödrars inverkan på sina barn är ett tydligt tema i boken. Slutet tyder på att det kunde vara möjligt med en fortsättning...
Likte denne enda bedre enn nr. 1. Har mer fart, flere brutale beskrivelser av hverdagslivet og en overraskende slutt. Samt viser flere generasjoner, mer bredde. Mulig utdrag kan passe inundervsining, men ikke hele boka. Altfor mange personer å plassere, på kryss og tvers.
-Fy fan, flirte Bendik, han tørka lattertårene og rista på hovudet. - Du er ikkje sann. Kor mange kromosom har du eigentleg?
-Fleire enn deg, i alle fall, sa Janne
Alle har behov for å bestemme over seg sjølve og sitt eige liv, og når både ektefellen og den kulturen ein er ein del av, prøver å hindre ein i dette, vil ein sannsynlegvis leite etter andre og meir skjulte måtar å skaffe seg makt på.
Eg har reist ifrå meg, eg no, seier eg. Reist ifrå deg? seier han Odd Kåre. Du har jo aldri vore utanfor landets grenser, seier han. Nei, det er no så, seier eg.
Vi gjespa og togg strå og kunne ikkje bry oss mindre om kor jentene gjekk, men kor var det no dei gjekk, forresten?
For når eg kjenner lukta av gran og einer, når eg hører lyden av skvaldrande gråtrost eller av sprø kvistar som knekk under skoen idet ein brøytar seg veg gjennom tett bringebærris, når eg kjenner bregnar kile mjukt mot barleggane eller edderkoppspinn klebre seg til ansiktet idet eg går meg uforvarande på det, da blir eg påfallande ofte bortrykt til det å vere ti-elleve år og springe rundt i leiren saman med deg og dei andre ungane.
Tenker ein på det å være ung på slutten av 60-talet og begynnelsen av 70-talet, ser ein straks for seg strenge AKP-arar gå i demonstrasjonstog mot Vietnamkrigen eller langhåra og hasjrøykande hippiar som sit i ein park og hører Jimi Hendrix og seier wow. Alle gjer det. Til og med mora mi gjer det. Sjølv om ho sannsynlegvis ikkje veit kven Jimi Hendrix er eingong, så gjer ho det. Ho ser ikkje for seg sitt eige 60- og 70-tal, ho ser for seg 60- og 70-talet til dei som var poulære og skoleflinke og ressurssterke den gongen ho var lita, dei som var fødde med ei sølvskei i munnen og som sklei gjennombarneåra utan å pådra seg eit einaste sår, og som seinare vart radikale studentar og akademikarar. I tiår etter tiår har dei sete i maktposisjonane sine og presentert sin versjon av 60- og 70-åra, og det er dette mamma ser for seg. Sjølv om ho ho voks opp i vesle Namsos og sannsynlegvis ikkje har sett ein hippie i heile sitt liv, sjølv om ho aldri har gått i demonstrasjonstog, og sjølv om det nærmaste ho har vore utdanning, er å ligge med en usympatisk lærarvikar vi hadde på Namsos ungdomsskole i første halvdel av 80-talet.
Rektor hadde eit stort, trillrundt og nesten alltid smilande ansikt som fekk han til å likne ein fluortablett.
Eg går inn på kjøkkenet, tar whiskyflaska ut av polposen og skjenker meg ein dram, og så ruslar eg inn på datarommet, plukkar Markens grøde opp frå pulten og ruslar inn på stua igjen, får nytte anledninga til å lese litt no når det ikkje er stemning til å snakke.
... for vi var ikkje byfolk, vi var barn av skogen, og alle skogens skapningar var våre søsken, dei helvetes flugene inkludert.
Vi hata henne [klasseforstanderen] intenst. Det vil seie, utan at eg forstod det den gongen, så var det nok ikkje henne vi hata, men den skolen vi assosierte henne med. For ikkje berre prøvde skolen å fylle hovuda våre med kunnskap som vi visste at vi aldri ville få bruk for, og ikkje berre vart vi lurt til å tru at vi var dumme og late når vi ikkje lærte det som lærarane sa at vi skulle lære, men i tillegg så vart vi fan meg fråtatt alle mulegheiter til å utvikle dei evnene vi trass alt hadde. Ingenting av det vi kunne eller visste, vart verdsett. Ta meg, for eksempel, da eg gjekk i åttande klasse kunne eg ha skrudd i stykke og sett saman igjen den gamle og alltid fuskande Datsunen til Anda [klasseforstanderen] på omtrent like lang tid som ho brukte på å få start, men likevel snakka og oppførte ho seg som om det var eg som var idioten av oss. Eller Bendik, han var jævla flink med hendene, men på skolen var han avspist med ein time sløyd i veka, og da satt han der som ein psykisk utviklingshemma og pussa på ei brødfjøl som det til og med var sløydlæraren som hadde skore ut, for saga fekk han jo ikke komme borti, den var farleg, ikke sant.
Så skolen var ein ni år lang krenkelse, det er det som er saka. Det var ei ni fuckings år lang audmjuking av oss som var meir praktisk enn teoretisk anlagt [...]
Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:
Jeg ble inspirert til å lage denne lista da jeg leste Kerstin Ekmans Hendelser ved vann - lite visste jeg at hovedpersonen på et tidspunkt skulle ta veien til min hjemby! Dette fikk meg på tanker om andre bøker som har Namsos som "bi-person".. Lista er temmelig mager ennå, men jeg håper flere kan trå til og hjelpe meg ;)
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!
Når en bok er lest kan den kun oppfylle et krav. Kriteriene er som følger:
X En bok på mer enn 500 sider
X En romantisk klassikker
X En bok som det har blitt laget film av
X En bok som ble publisert i år
X En bok med et nummer i tittelen
X En bok skrevet av noen under 30
X En bok med ikke-menneskelige karakterer
X En morsom bok
X En bok skrevet av en kvinnelig forfatter
X Et mysterium eller en thriller
X En bok hvor tittelen kun er ett ord
X En novellesamling
X En bok hvor handlingen foregår i et annet land
X En bok som ikke er fiksjon
X En populær forfatters første bok
X En bok fra en forfatter du elsker som du enda ikke har lest
X En bok en venn har anbefalt deg
X En bok som har vunnet en pris
X En bok basert på en sann historie
X En bok fra bunnen av leselista di
X En bok moren din elsker
X En bok som skremmer deg
X En bok som er over 100 år gammel
X En bok du velger å lese kun ut i fra coveret
X En bok du egentlig skulle ha lest i løpet av skolegangen, men aldri fikk lest
X En memoir
X En bok som du fullfører på en dag
X En bok med antonymer i tittelen
X En bok hvor handlingen foregår et sted du alltid har ønsket å dra til
X En bok som ble utgitt året du ble født
X En bok som har fått dårlig omtale
X En trilogi
X En bok fra barndommen din
X En bok med et trekantdrama
X En bok satt til fremtiden
X En bok hvor handlingen foregår på en videregående skole
X En bok med en farge i tittelen
X En bok som fikk deg til å gråte
X En bok med magi
X En "graphic novel" (Litt usikker på hvordan dette oversettes til norsk, men betydningen er i alle fall et lengre tegneserieverk. Et Donald-blad blir her for kort, mens en pocket er litt mer i riktig gate.)
X En bok av en forfatter du aldri har lest noe av
X En bok du eier, men aldri har lest
X En bok hvor handlingen foregår i hjembyen
X En bok med et annet originalspråk
X En bok satt til juletider
En bok skrevet av en forfatter med samme initialer som deg
X Et skuespill
X En bannlyst bok
X En bok som er basert på, eller har blitt til en TV-serie
X En bok som ble påbegynt, men som du aldri leste ferdig
Har forundret meg hvor mange det egentlig er. Dette er bare et utvalg av alle jeg har snublet over.
Bøker jeg har lest i 2015.
Nok eit år der pengane har gått til bøker eg eigentleg ikkje har plass til.