Forventningene til denne boka har vært høye i flere år nå, etter den fantastiske Innsirkling, som brakte Tiller tilbake til stemningen, karakterene og uhyggen fra debutboka Skråninga. Da boka i tillegg fikk nærmest panegyrisk omtale i avisa, og jeg opplevde Tiller lese et lite utdrag fra Tom Rogers historie på folkebiblioteket i Trondheim, så var det med enorm forventning jeg satt meg ned med boka. Og jeg ble ikke skuffet, i det minste ikke til å begynne med.

Innsirkling 2 er bygd opp likt som eneren, tre personer skriver brev med sine "livhistorier" til David, som angivelig har mistet hukommelsen. Allerede i eneren får vi i det siste brevet et hint om at dette kanskje ikke stemmer, og at David er en løgnhals og godt kan være kapabel til å lyve om et hukommelsestap. Inntrykket av denen David blir ytetrligere bekreftet av Ole, den første brevskriveren, som en periode av livet var Davids stebror. Ole viser kjærlighet og omsorg for David, men klarer ikke å skjule de onde sidene ved Davis, og tendensene han har til alltid å trekke leken litt lenger enn det som er forsvarlig. Dette inntrykket bereftes av brevskriver nummer 2, Tom Roger. Tom Roger er en taterunge bosatt i kommunale leiligheter i Namsos sentrum da David blir kjent med ham. Samemn driver de to, Bendik (en tredje kompis) og bestefaren til Tom Roger med lyssky virksomhet, heleri, stjeling m.m. David virker ikke å være pådriveren i dette trekløveret, men han står heller ikke tilbake for de andre når det kommer til å gjennomføre det de prøver på.

Den siste brevskriveren er Paula, etter eget utsagn Davids mor Berits beste venninne. Hennes brev føres i pennen av en annen pensjonert spilloppmaker, som er åpen om at han også legger inn sine egne tolkninger og minner i tillegg til Paulas i brevene. Paula sietr på opplysninger om David, hans mor og forsvunne far som er oppsiktsvekkende, selv om hun har en mistanke om at David visste dette allerede.

I motsetning til i den første boka er det ikke lenger David som framstår som den mest interessante i denne boka. Han blir mer utydelig, en bikarakter i forhold til de tre andre og deres liv, selv om han naturligvis er rammen for hele fortellingen. Men dette er interesant, også med tanke på at Tiler har bebudet en tredje bok i serien. Boka viser fra ulike sider av Namsos og Otterøya på 80-tallet, og ikke minst viser den oss relasjonene mellom mennesker i et lite samfunn, og de problmenen disse sliter med. Jeg synes ikke detet er noe dårlig grep, bokas motiv er vel så interessant som i den førset, og prosjektet er fortsatt spennende. Vi lurer på hva David driver med, særlig etter å ha lest de siste tredve sidene, der det blir røpet ting vi ikke har hatt mistanke om så langt.

Det som derimot ikke er like bra som i den første, og som for meg framstår litt merkelig, er karakterene som blir presentert her. I den første boka er alle tre personene forskjellige, interessante i seg selv, og tydelige i hvilke deler av Davids lv de belyser. I denen boka blir Ole og Tom Roger veldig like, både i språkføring, oppførsel og tilnærming til David, noe de ikke burde vært med tanke på de grunnleggende ulikhetene dem imellom. Paula blir litt kjedelig, litt stereotyp og hadde det ikke vært for at det gjennom henne vises at David driver med noe annet enn det vi tror hele veien, så kunne ikke Tiller forsvart henes plass som brevskriver. Tillers kriver godt, karakterene er gode, men ikke like gode som i eneren. Dessuten blir alle bipersonene også veldig like. Det er ikke tvil om at dette nok er et trekk ved befolkningen på Otterøya, men i det minste kunne de blit tillagt noe mer differensiert språk til å beskrive seg selv med.

Alt i alt er detet en meget god bok, igjen fra Tiller, men ikke like god som den første. Likefullt er jeg ekstremt nysgjerrig på hva som kommer i den neste boka, for hvordan skal denne historien avsluttes. Jeg lar meg fascinere av prosjektet, det polyfone i teksten og et fantastisk språk som pasesr godt til miljøet karkatrene er oppvokst i.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Viser 9 svar.

Etter å ha gjenlest "Innsirkling" i mellomjula, tenkte jeg å ta en liten pause før jeg begynte på nr. 2, men så måtte jeg bare lese videre med det samme. Miljø- og personskildringene er utrolig gode, og enkelte partier er så intense at man blir helt svett - spesielt i delen som omhandler Tom Roger. Det var samtidig i denne delen jeg begynte å stusse litt over at alle brevskriverne er veldig skriveføre, og de forklarer psykologiske reaksjoner etter noenlunde samme mønster både i brev og i nåtids-fortellingene. I den forstand synes jeg de blir påfallende like. Samtidig er det disse refleksjonene, forklaringene og bortforklaringene som gjør at jeg tror denne boka vil bli stående som et viktig verk lenge etter at nyhetens interesse har lagt seg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er nesten sånn at ord ikke kan uttrykke hvor godt jeg liker Carl Frode Tillers forfatterskap, allerede etter Skråninga var jeg helt fortapt. Jeg har lest alle bøkene og sett begge (til nå) teaterstykkene. La gå at jeg er fra Namsos og ganske jevnaldrende med forfatteren, la gå at jeg er svært glad i å lese nynorsk; dette er utrolig god litteratur!

Jeg greide å ”lure” til meg et eksemplar av boka fredag før utgivelse; jeg måtte bare ha den i hende siden jeg skulle på ferietur! Selv om jeg rent fysisk vandret rundt i Firenzes gater, var jeg på mange måter mer til stede i Namsos og på Otterøya. Barne- og ungdomsminnene presset seg på; det var blant annet veldig artig å lese om ”Rakel-kiosken”, min nærmeste godterileverandør da jeg var barn. Persongalleriet Tiller skisserer er igjen fortreffelig; jeg kan se både Ole, Tom Roger, Paula og alle de nevner for meg.

Selv om brevskriverne forrige runde kanskje var, som du sier, mer forskjellige (kjønn, alder), synes jeg likevel at alle tre var svært godt skissert. Ole og Tom Roger er begge på hver sin måte ganske enkle. De er jevngamle og kommer fra omtrent samme geografiske område. De prøver på mange måter i brevene sine å skjule hvem de er, kanskje det nettopp er derfor du synes brevene deres synes like? Likevel; forskjellene mellom dem og deres oppvekstvilkår kommer etter mitt syn godt fram. Ole er den stødige som prøver å se det beste i alle, Tom Roger er den som greier å rote til alt, selv om han gjerne vil lykkes…

Tom Rogers familiebakgrunn og skildringene av han og hans familie i ”nå-tid”, er kanskje de aller beste partiene i boka. Det er rett og slett jævlig (i mangel på et bedre ord) å lese om han, hans familie og møtene dem imellom. Det er ikke til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt! Oles bakgrunn er en helt annen og jeg kan ikke se store likheter mellom hans og Tom Rogers familie, ei heller mellom de ulike folkene på Otterøya eller i Namsos. Til tross for at begge har hatt sitt å stri med gjennom livet og at begge har blitt kjent med David gjennom oppveksten, synes jeg de to har lite til felles.

I motsetning til deg, synes jeg virkelig Paula har sin plass i denne boka. Selv om hun bor på et bo- og servicesenter og på mange måter er en ganske stereotyp ”gammel dame”, mener jeg hennes rolle i den videre fortellingen er viktig. Ikke bare har hun vital informasjon å komme med, hennes nåtids-fortelling kaster også lys over karakterer som tidligere har vært nevnt i boka. Jeg synes det var et godt grep av Tiller å få henne med inn i historien, slik får vi sett David ut fra mange forskjellige vinkler, både hva gjelder kjønn og alder.

Jeg er enig med deg i at David er litt mer utydelig i denne boka i forhold til den forrige, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette har vært Tillers intensjon. Davids uklare motiver kommer på denne måten tydeligere fram, samtidig som vi som lesere virkelig får kjenne på at vi slett ikke har han ennå…

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg tror helt klart vi er grunnleggende enige om at denne boka er god, de hadde den vært nesten uansett, grunnet prosjektet han er i gang med. Men jeg hadde forventet noe mer, og kanskje en noe annerledes bok. Det er noe med kikkeren i deg, og lengselen etter å få vite, som ikke blir tilfredsstilt i denne boka, rett og slett fordi David blir litt borte. Men boka er meget god, og Tiller skriver fantastisk. Jeg geder meg til treeren. Derimot (@ Elisabeth Svanå) er jeg mer usikker på hvor godt stykket om boka blir. Jeg har en dårlig følelse for hvordan det er å dramatisere denen typen stoff, særlig hvordan de skal få fram det psykologiske aspektet ved dem. Jeg så Fuglane på Trøndelag Teater forrige uke, og det fungerer dårligere på scenen enn i bokform. Men det blir spennende, og må sees.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er også veldig spent på hvordan en dramatisering av Innsirkling vil kunne fungere på teaterscenen. Er enig i at det kan være vanskelig å få fram de psykologiske aspektene ved en tekst, det krever en svært god dramatiker og regissør! Likevel; etter å ha sett Skråninga som teater, samt Folkehelsa som ble skrevet i forbindelse med Trondheim Open, har jeg stor tiltro til Tiller også som dramatiker. Gleder meg!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har bare sett Skråninga på teater, og den synes jeg Nord-Trøndelag teater løste veldig bra. Å dramatisere Innsirkling blir en utfordring, men mange av dialogene er utrolig godt egnet for scenen - her er det mye å spille på når det gjelder kroppsspråk og det talte ord. Nå fikk jeg veldig lyst til å følge dramaturgens prosess :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det du sier om boka stemmer veldig godt med min oppfatning av den. Du har helt rett i stemmene blir litt for like. Men likevel synes jeg dette er fascinerende litteratur. Full av innsikt og menneskekunnskap. Og jeg leste nettopp at dramatiseringen av den første boken kommer på Det norske Teatret til vinteren. Det gleder jeg meg til å se.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har nettopp begynt på denne nå, etter Min kamp 5...godt å være tilbake til "virkelig" fiksjon igjen. Dag Solstad sa noe bra på Kapittel10,: "Romanen skal lukte av litteratur og ikke liv"...., og her følger Tiller godt opp. I dagens kultur Adressa var det nok en strålende artikkel av Kari Hovde, om forfatteren og om 2'ern. Og denne likte jeg fra artikkelen, litt motvekt i "knause-tiden", sitat fra artikkelen: "Selv er Tiller klar på at diktning fortsatt har noe for seg. - Gjennom fiksjon kan man si noe viktig, og 'Innsirkling' kan helt klart leses som et svar på at fiksjon fortsatt har noe å tilby"

Jeg kommer tilbake med mer sammenligning av I og II når denne er lest.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg er ike uenig, RandiA, selv om jeg har storkost meg med alle bøkene fra Knausgård, og leser det også som litteratur. Syntes også artikkelen om Tiller i dag var god, han er tydeligvis mer verbal med journalister enn blant "vanlige" folk, og ordegger seg godt her. Det skumle er selvfølgelig at de røper nesten hovedpoenget i dag da, og det er mye i tråd med Knausgård. Men gled deg, Tiller skriver godt

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er da bare fint å kunne lese to forfattere (Knausgård og Tiller) som på overflaten virker så forskjellige, interessant det. Tiller er flink til å ordlegge seg i intervjuer, det er rett på sak, og ikke så mye utbrodering, har vært så heldig å få vekslet noen ord med han ved et par anledninger....dagens forfattere kommuniserer bra med sine lesere synes jeg, det er jo også viktig for vi lesere er en nødvendig faktor i denne prosessen. Morsomt er det at flere av dagens norske forfattere skriver serielt, noe Dickensk over det, holder leserne i ånde liksom...(Leser også Verdensmestrene, Langeland for tiden, og dette kan også bli en bra serie, ganske forskjellig fra Tiller da, men meget velskrevet...en av mine favoritter, hyggelig å være nevnt i takkelisten til slutt også)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

LadyOfTheBookskaroghMaikenHilde SReidun SvensliKetilMaria Festli EriksenAnne Berit GrønbechLeseaaseToveIngunn SRoger MartinsenalpakkaInger Johanne SæterbakkArcticDwarfsusannaMarius Theodor Yttri FjørtoftUnn BjørklundKristinLibraritas vDolly DuckAlice NordliTine JohnsenIdaKay NilsenConnieMarte OnarheimCarine OlsrødAndreas BokleserGVBård StøreLilleviHarald KErikTonje-Elisabeth StørkersenTillaBjørn SturødOleAnniken BjørnesTatiana Wesserling