Sleit meg igjennom Innsirkling 1, og etter 34 sider i nr 2 merka eg at dette orkar eg berre ikkje.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Viser 7 svar.

Jeg har nettopp avsluttet Innsirkling 2 - "slitt meg gjennom" er kanskje et dekkende uttrykk. Ikke fordi jeg kjedet meg; alle personene har historier som er vel verd å lese, og som griper langt inn i hjerterøttene. Jeg er kanskje en "sær" leser, men jeg synes det er vanskelig å forholde seg til så ulike tolkninger av den samme virkeligheten. Alle bipersonene, både i denne boka og den foregående, har gode grunner til å pynte på sine egne liv for å skjule skam og ydmykelse, men for å si det folkelig: Hvem av dem er det som juger mest, - og hvorfor? Kommer det en oppfølger til, vil jeg nok lese den også - jeg er en hund etter å vite "hvordan det går"!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, da er oppfølgeren kommet. Innsirkling III. Har ikke lest den enda, men anskaffet den - og mye trer klarere frem for meg etter kveldens Litterære Salong

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kunne være interessant å vite hvorfor..(du ikke likte den/de eller orket den)?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har stor respekt for Tiller, første boka han gav ut; "Skråninga", er sterk litteratur. Er sterke passasjar, kjensler, spaningar og mykje står på spel for dei involverte i "Innsirkling 1" som appelerer til meg, men eg opplevde likevel motstand i lesinga i form av keisemd, kanskje ei kjensle av umedviten ønska om at dette emnet vil eg ikkje "sjå" på.

Når det gjeld nr. 2 kan grunnen for at eg avbraut ho vere så prosaisk at eg no for tida ikkje orkar ei slik tjukk bok med alvorlege og naudsynte emne, men som kan hende kan vere laga for meg på eit seinare tidspunkt.

I staden lånte eg Tomas Espedal, som du kan sjå om vil følgje meg - han har eg oppdaga skriv svært godt: sensibilitet, varheit i språket, temperatur; emne er identitet og erindringar, ikkje så ulikt Tiller, men i ei for meg no, lettare og meir tilgjengeleg form

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg likte Innsirkling 1 og gleda meg til nr 2, men jeg har slitt veldig. Jeg tror det var fordi jeg ikke orka å lese om disse dysfunksjonelle personene som var så slemme med hverandre. Det er jo ikke måte på, liksom. Jeg har slitt meg gjennom heile boka, og det skjer et skifte på slutten, som kanskje peker fram mot ei interessant bok nr 3. Ellers er jeg enig i at Gaute Heivoll har vært en av høstens virkelig gode bøker!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Takker, det var jo en fin begrunnelse. (Er litt opptatt av Tiller ut ifra det psykologiske aspekt jeg, leste nettopp Før jeg brenner ned, og den var utrolig interessant, mens En dåre fri f.eks. ikke appelerte særlig til meg)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Før jeg brenner ned greip meg pga eg synest språket er intenst, kjenlesvart og boka er svært spanande. Personane er teken vare på med respekt, synest eg, og historia blir (for meg) forsterka pga skrivaren si soge. "Hva ser vi når vi ser oss selv?" er eit eksistensielt spørsmål dei færraste av oss tør svare på. Viktig bok.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

SolveigStjernekastEgil StangelandKay NilsenIngunn SsveinJBVibekeLasse SteinnesHilde H  HelsethSissel ElisabethBjørg Marit TinholtTone HGodemineEivind  VaksvikTone Maria JonassenBjørg Elin NærlandAndreas BokleserLeseaaseStine SevilhaugalpakkaTralteCarine JensenJulie StensethKjell PvaskeklutToneWenche VargasBertyBabynemitove NessLisbeth Kingsrud KvistenErlend Haugen  VikhagenRisRosOgKlagingClarityHeidi BAstrid Terese Bjorland SkjeggerudVannflaskeMarianne MWenche