Fantastisk skildring av verden sett gjennom en autist sine øyne. Mye humor!

En sterk historie som gjorde inntrykk, den viser hvor store forskjellene er mellom oss her i Scandinavia og i de verste slumområdene i Asia. Lese hele omtalen min her

Nydeleg bok: http://www.miromurr.no/tanz/?p=1992

Denne lånte jeg fordi ei god venninne hvis boksmak jeg stoler på sa at den var kjempemorsom.Den handler om ei eldre dame som har en fæl slektning som kommer på besøk en gang i måneden sammen med kumpanene sine for å ta pengene hennes. Selv om jeg ikke lo høyt av denne, var den likevel gøy, og jeg leser gjerne mer av Arto Paasilinna neste gang jeg trenger noe lettleselig og underholdende.

Jeg slet også, og skuffet meg selv dypt med å avslutte den etter rundt 300 sider. Ikke det at historien ikke er bra, fatastisk. Språket nydelig. Jeg tåler godt å lese om smerte. Men vondt, vondt og vondt ble bare verre....Er det lov å si at en blir mettet av å lese om smerte? Jeg vet at jeg bør finne den fram igjen.

Naken sterk og fin bok – og dame. Du lurer ikke på om Beate Grimsrud vet hva hun skriver om. «Det er jeg som er Eli,» starter boka. Eli skriver, bokser, løper og har fem stemmer i hodet. Hun er både trygg og forvirret i sin flerkjønnethet. Hun blir innstilt til høythengende litteraturpriser og tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus om hverandre.

«Gulvet bikker mot de farlige vinduene ut mot gården. Jeg bor i sjuende etasje. Vinduene drar meg til seg. Jeg kan kaste meg ut Jeg kan hoppe. Jeg er redd. Jeg prater og kan ikke slutte. Jeg er den som forteller, og den det fortelles om. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i det uendelige.»

Språket er enkelt, direkte, vridd og snaut. Som dvergbjørker. Her er ingen viltvoksende innskutte setningsgreiner eller blomstrende beskrivelser av følelser. Blikket på verden og seg selv er skjevt og rart og gir underfundige setninger som: «Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene.» «Hun er vakker, omtrent som meg, men på henne syns det mye bedre.»

Eli byr på det skakke livet sitt, men inviterer ikke leseren med på føleri. Det er en dramatisk historie, men om man ikke kommer inn i hennes univers, kan nok deler av boka oppleves som klinisk og nesten distansert i all sin enkle nakenhet. «I morgen var jeg alltid en løve,» av Arnhild Lauveng omhandler den samme tematikken, men er enklere tilgjengelig. En dåre fri er først og fremst litterær, og krever at du er med på Grimsruds premisser. Jeg ble med og hadde en fin leseopplevelse.

Flott og spennende historie som jeg ikke helt klarte å legge fra meg. Forfatteren har gjort en god jobb med å få hvert kapittel til å avslutte på en måte som gjør at man bare MÅ fortsette på neste. Elsker måten to historier blir flettet om hverandre så man ser hvordan ting har blitt som de er. Flott roman om kjærlighet, sorg, oppvekst osv...

Fantastisk flott bok. Stemningsfull og med en melankoli som er god å dvele ved. Likte denne boken svært godt. Språklig sett er dette noe av det bedre jeg har lest.

Jeg er delvis enig, Seilas: Jeg syns ikke det er en bok som er godt skrevet. Den gjør inntrykk, ja bevares. Det er en ufattelig historie, og det er nesten vanskelig å skjønne at dette kan skje. At hun har klart å overleve og beholde forstanden, er helt utrolig. Likevel, jeg skulle ønske hun hadde fått mer hjelp til å skrive boken. Jeg syns det ble mer som en skolestil, følte på en måte at det bare ble fortalt uten noe følelse, men det er mulig at det måtte bli slik for at hun i hele tatt skulle kunne skrive den?

Alle som les denne boka vil eg anbefale å lese "Noen kjenner mitt navn". Dei har mykje til felles, men eg tykkjer kanskje sistnemnte er noko betre utan at kan setje ord på kvifor. Kanskje fordi den opplevast meir truverdig

Hm. Jeg anser meg selv som en humoristisk person, men denne treffer meg overhodet ikke. Irriterer meg over skrivestilen og har ikke vært i nærheten av å glise. Uff, kjenner jeg nærmer meg sur gammal kjerring her...

Det finnes mange godebøker, men blant alle godbitene er det en og annen som smaker urk. Problemet er bare at folk blir grinete om en våger å si i fra. Akk dog, her kommer ei liste over gode bøker jeg virkelig ikkekan fordra.

Denne boka er historisk veldig interessant og jeg har lyst å anbefale fremtidige lesere å lese forfatterens noter helt bakerst i boka, før en begynner å lese selve romanen. Jeg skulle iallefall ønske at jeg hadde gjort det. På disse sidene helt bak i boka får en vite en del fakta som forfatteren har brukt når han har skrevet romanen.

Dette blir helt sikkert ikke siste bok jeg leser av Ildefonso Falcones. Både denne boka og Havets Katedral har virkelig gitt meg et innblikk i spansk historie.

Hei. Har ikke sett filmen, men nyt boka som god vin! Den er fantastisk og kan nytes i langdrag, språket er nydelig... Les!

Den var morsom - men det ble liksom litt for mye !

Har ikke lest denne selv ennå men dette stod om den på wikipedia: #

Snöstorm och mandeldoft – kortroman for ukebladet Allas juleummer 2006, senere trykt i begrenset opplag og utgitt som lydbok (2007)

Det er få gonger eg ler og griner av same setning. Dette er ein bok som rørar noko ved meg, og eg skulle ønskje eg kunne møte Pelle Sandstrak for å takke han. Dette er ein bok der han forteljer om gode og vonde sidar ved livet sitt. Eit liv prega av tourette syndrom med tics, tvangstankar, rituale, feilande hjelpeorgan, mange jobbar og generelt eit vanskeleg liv.

Korleis denne mannen i dag klarar å reise rundt å halde foredrag er heilt utruleg. Han er ein veldig sterk mann. Boka anbefalar eg på det varmaste.

Mr. Tourette og jeg er ei bok eg er stolt av å ha i hylla.

Den artigste boken jeg har lest. Til tider hysterisk morsom. Anmeldelse av boken kan du lese på min blogg Min Bokhylle

Det er så mange flinke folk! Mitt første møte med street art fikk jeg i Bergen under en bro hvor Dolk hadde lagd en hip hop-inspirert Herman Friele med ordførerkjedet sitt! Veldig morsom!! Og på vandring langs elva i Porsgrunn oppdaget jeg Strøk på de merkeligste steder! Anbefales å bla igjennom!