Walden

livet i skogene

av (forfatter) og Andreas Eriksen (oversetter).

Pax 2008 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.17 (40 terningkast.)

248 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Dette er beretningen om den amerikanske filosofen Henry D.Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord, Massachusetts. Forfatteren er en praktisk mann, som bygger hus, hogger ved, fisker og sanker bær. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Med utgangspunkt i sine konkrete erfaringer, reflekterer han rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier. Hans bok er blitt en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere.

Bokdetaljer

Forlag Pax

Utgivelsesår 2008

Format Heftet

ISBN13 9788253031156

EAN 9788253031156

Omtalt sted Nordøstlige Stater

Omtalt person Henry David Thoreau

Språk Bokmål

Sider 325

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

14 19 7 0 0 0

Bokomtaler

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

«Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest: Walden Livet i Skogene av Henry D. Thoreau. Jeg er helt enig i det han skriver over, og mye annet. Samtidig synes jeg tidvis at det er unyansert. Dette med tanke på at jeg mener han kunne hatt med noe av det positive som samfunnsutviklingen på den tiden hadde bidratt med.

Årsaken til at jeg kjøpte og har lest boken har jeg skrevet om i dette innlegget:

Venter på en bok: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau

Forlaget Pax som har gitt ut boken på norsk beskriver den slik:

"Walden. Livet i skogene" er en vakker og konkret fortelling om Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord. Henry David Thoreau (1817-1861) var amerikansk filosof, også berømt for klassikeren "Civil Disobedience". I "Walden" har han skrevet ned egne tanker og opplevelser i nær kontakt med jorda, skogen og dyrelivet. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Men Thoreau er en praktisk mann, som hogger trær, bygger hus, sanker bær, og fisker. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Dessuten elsker han å lese og å tenke. Alt dette gir et rikt liv. Thoreaus naturfilosofi er både påvirket av Rousseaus "tilbake til naturen" og av Østens tenkning. Han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens "fremmedgjøring" og protesterte mot forbrukskulturen. I sin tur inspirerte han skikkelser som Mahatma Gandhi og strømninger innen fredsarbeid og naturvern. Thoreau kan sees som en viktig referanse i bøker som Pirsigs "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" og i Loes "Doppler". "Walden" er tidligere blitt utgitt på norsk med tittelen "Livet i skogene". Nå nyutgis den i bearbeidet oversettelse, og supplert med noter. Dette er en klassiker for naturelskere, livsfilosofer og sivilisasjonskritikere!»

Hans eneboertilværelse varte i to år. Om årsaken til at han tok dette valget:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Thoreau er ingen eremitt. Han både har besøk og besøker andre i disse årene. I dag fins det drøssevis av bøker som beskriver naturopplevelser, med flotte fotografier. I tillegg til dette er det mange naturprogram i ulike TV-kanaler. Derfor blir det han beskriver om sine naturopplevelser for meg ikke noe ekstraordinært.

Det som er mer interessant for meg, er der Thoreau filosoferer over og kritiserer samfunnet. Men det er ikke til å komme fra: jeg synes formen bærer preg av at den ble utgitt i 1854. Jeg mister av og til tråden når jeg leser fordi han «døtter» så mye innimellom. Til bokens forsvar er det å si at i den perioden jeg har lest boken, har det vært mye annet å holde rede på i hodet mitt som har tatt konsentrasjonen.

«Jeg ser unge mennesker, mine sambygdinger, hvis ulykke det er at de har arvet gårder, hus, låver, fe og landbruksredskaper, for den slags er det lettere å skaffe seg enn å bli kvitt. Det hadde vært bedre de var blitt født under åpen himmel og ammet av en ulvinne, da hadde de med klarere øyne kunnet se den åkeren de var kalt til å arbeide på. Hvem gjorde dem til muldens treller? Hvorfor skal de sluke to hundre mål jord når mennesket er dømt til å ete bare en enkelt håndfull? Hvorfor begynner de å grave sine graver så snart de er født? Nå må de prøve å leve et menneskeverdig liv mens de drar på alle disse tingene, og kare seg fremover så godt de kan. Hvor mange stakkars umenneskelige sjeler har jeg ikke møtt, nesten knust og kvalt under sin bør, der de kom krypende langs livets vei mens de skjøv en låve loran seg, tjueto meter lang og tolv meter bred og med en augiasstall som aldri var blitt rengjort, foruten fire hundre mål åker, eng, havnehager og skogteiger! De eiendomsløse, som ikke har et slikt unødvendig og arvet påheng å stri med, synes det er slitsomt nok å skulle holde styr på og avle opp noen få kilo kjøtt og blod.»

Samtidig beskriver han hvordan de aller fattigste har det, og kontrasten mellom de rike og de fattigste:

«Hvordan står det så til hos det fattige mindretall. Kanskje det vil vise seg at i samme grad som noen har hevet seg over forfedrenes levekår, så lever andre under langt verre forhold enn disse gjorde.
De rikes overflod er en motsvarende konsekvens av de fattiges fornedrelse. På den ene siden finnes palasser, på andre siden husløse og gjeldsslaver. De myriadene som bygde pyramidene til gravplasser for faraoene, ble foret med hvitløk, og selv fikk de neppe noen verdig begravelse. Mureren som gjør gesimsen på slottet ferdig om dagen, vender kanskje om kvelden hjem til et skur som ikke er så lunt som en wigwam engang. Det er en feiltakelse a tro at karene til en stor del av befolkningen i de landene hvor en ellers finner alle de vanlige tegn på sivilisasjon, ikke kan være så begrensede som dem de innfødte lever under. Jeg tenker her på de forarmede fattige og ikke på de forarmede rike. For å innse det behøver jeg ikke gå lenger enn til de skurene som har grodd opp overalt langs jernbanelinjene våre, sivilisasjonens siste fremstøt. Der ser jeg på mine daglige spaserturer mennesker som bor langs en svinesti, med åpen dør hele vinteren for å få lys inn, og tilsynelatende uten en vedpinne i huset, og kroppene hos både gamle og unge er krokete fordi de så lenge har sittet sammenkrøpet i kulde og elendighet, og lemmene og åndsevnene deres er i lang tid blitt hemmet i veksten. Det er sannelig betimelig å se nøye på den menneskegruppen som ved sitt slit har skapt de arbeidene var generasjon kan rose seg av å ha frembrakt.
Slik er også, i større eller mindre grad, vilkårene hos de forskjellige arbeidergruppene i England, verdens store arbeidsanstalt. Eller jeg kunne henvise til Irland, som på kartet er avmerket som en av de hvite eller opplyste flekkene på jordkloden. Se på den fysiske forfatningen hos irene og sammenlign den med forfatningen hos nordamerikanske indianerne eller de innfødte på sydhavsøyene eller et hvilket som helst annet naturfolk før det ble ødelagt ved møtet med den siviliserte rase! Og likevel tviler jeg ikke på at irenes ledende menn er like kloke som gjennomsnittet av ledende menn innenfor sivilisasjonen for øvrig. Irenes kår viser bare hvor mye elendighet som kan bestå side om side med siviliserte forhold. Jeg behøver neppe ytterligere å peke på arbeiderne her i våre sørstater, de som produserer de viktigste eksportvarene i landet, og som selv er en viktig handelsvare der. Jeg skal innskrenke meg til dem som sies å leve under moderate omstendigheter.»

I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet, og det på et tidspunkt da det kunne være direkte farlig å tilkjennegi at man var motstander av slaveriet. Han hjalp også rømte slaver over grensen til Canada. Forsvarstalen for slaveforkjemperen kaptein John Brown, som ble dømt til døden og henrettet, er utgitt i bokform og skal være noe av det fineste Thoreau har skrevet. Han protesterte også mot de høye militærutgiftene som han mente var alt for høye og uverdig en kulturstat, og nektet av den grunn en tid å betale skatt. Dette måtte han i fengsel for, men ble løslatt ved kausjon.

Thoreau var universitetsutdannet. Han er innom mange temaer i sin sivilisasjonskritikk. Et av temaene er litteratur. Han skriver at folk ødsler sine evner på det som kalles lett litteratur – her får både leserne og bøkene gjennomgå:

«I bibliotekdistribusjonen vår er det et verk i flere bind med tittelen Little Reading, og til å begynne med trodde jeg det var navnet på en by jeg aldri hadde vært i. Det finnes folk som, lik skarven og strutsen, kan fordøye alt slikt selv etter en solid middag med kjøtt og grønnsaker - for de tåler ikke å gå glipp av noe. Er visse andre lik maskiner som fremstiller dette fóret, så er disse leserne kveget som kjører denne hakkematen i seg. For nitusende gang leser de historien om Zebulon og Sefronin, om hvordan de elsket hverandre som ingen hadde elsket før, og hvordan deres kjærlighets strøm aldri stilnet et eneste sekund — kort sagt hvordan den for av gårde og snublet, kom seg opp igjen og pilte videre! Om hvordan en uheldig stakkar havnet oppe i et kirketårn enda det ville vært bedre for ham om han aldri hadde greid å komme så høyt som opp i en støpul engang. Og etter at den overstrømmende forfatteren omsider har fått anbrakt ham der til ingen verdens nytte, ringer han med klokken for at hele verden skal styrte til høre — akk, ja! — hvordan han kom seg ned igjen! Jeg vil hevde at man gjorde best i å forvandle alle slike universalromaners høytstrebende helter til væhaner, på samme måte som man før i tiden pleide å anbringe heltene i stjernebildene; så kunne de svinge rundt seg selv til de rustet, og ikke komme ned igjen mer i det hele tatt for å plage skikkelige folk med narrestrekene sine. Neste gang forfatteren ringer med klokken, vil jeg ikke røre meg av flekken om det så er hele forsamlingshuset som brenner ned. «'Dudli-dudli-dei – san’ roman fra middelalderen av den berømte forfatteren til 'Dudli-dudli hei-san', utkommer i månedlige hefter. Stor sensasjon! Vær så vennlige ikke å trykke på der bak!» Alt slikt sluker folk med oppspilte øyne, spent og primitiv nysgjerrighet og utrettelig flinthard magesekk, som et fire års barn med sitt fargestrålende to-cent-hefte om Askepott - og så vidt jeg kan se uten spor av nytte for deres evne riktig uttale eller betoning, og uten å være blitt flinkere til å trekke ut eller tilsette noe moral til det hele. Resultatet er et sløvet syn, treghet i vitale deler og en generell utvanning av alle sinnsevner og intellektuelle potensial. Den slags vørterkake bakes daglig i praktisk talt hver eneste ovn, med større iver enn brød av ren hvete, rug eller mais, og finner et langt sikrere marked.»

Lett litteratur eller «vørtekakene» som han sikter til selger som aldri før og nå skriver vi 2016. Det ser ikke ut som om utdannelsesnivået, som har økt etter 1854, og hva man velger å lese, er synonymt. Jeg synes det er synd at han sammenligner denne type litteratur med vørtekake, det synes jeg smaker godt. Askepott-bøker hadde passet bedre.

Det var noen smakebiter fra Walden Livet i Skogen av Henry D. Thoreau. Ikke lett litteratur, men lesverdig selv om boken etter min mening er preget av «tidens tann».

Omtalen er en kopi av et blogginnlegg på min bokblogg Tones bokmerke

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ensom i skogen? Jeg rømte fra hverdagen inn i denne boka. Meget godt skrevet, den gav meg ro. Anbefales

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Folk snakker iblant som om studiet av klassikerne etterhånden kommer til å måtte vike plassen for mer moderne, praktiske studier. Men ethvert frimodig sinn vil bestandig studere klassikerne, uansett hvilket språk de er skrevet på, og hvor gamle de måtte være. For hva er klassikerne annet enn menneskehetens edleste overleverte tanker? De er de eneste kilder til visdom som ikke er falmet for lenge siden, og de gir oss slike svar på de mest moderne spørsmål som Delfi og Dodona gav. Vi kunne like gjerne unnlate å studere naturen fordi den er så gammel. Å være en god leser, det vil si å lese sannferdige bøker i en sannferdig ånd, er en edel beskjeftigelse som stiller større krav til utøveren enn noen annen beskjeftigelse nåtiden forstår å verdsette. Den krever en trening lik den atletene måtte gjennomgå, et helt livs stadige streben etter å nå dette målet. Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet med.

Godt sagt! (16) Varsle Svar

Ikke alle bøker er like dumme som sine lesere.

Godt sagt! (16) Varsle Svar

"Vend blikket innad, og du vil finne
enorme vidder dypt der inne -
stadig uutforsket. Lær deg litt om dem,
og se! din egen rikdom dukker opp"

Godt sagt! (15) Varsle Svar

I det lange løp treffer menneskene bare det de sikter etter. Derfor burde de heller sikte efter noe høyt, selv om de skulle bomme i begynnelsen.

Godt sagt! (14) Varsle Svar

En bonde sier til meg: "Du kan ikke leve av bare plantekost, for det bidrar ikke med noe som styrker beinbygningen." Følgelig ofrer han hver dag en del av tiden sin på nidkjært å forsyne organismen med knokkeldannende råstoffer. Og mens han snakker slik, trasker han bak oksene sine, som med knokler dannet av plantekost trekker både ham og den skranglete plogen hans av gårde over alle hindringer.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

The Perks of Being a Wallflower er en deilig, kort bok om en ung, sjenert og naiv Charlie. I denne lista finner du alle bøkene Charlie leser i The Perks of Being a Wallflower. Alle bøkene han leser betegner han som favoritter.


Godt sagt! (18) Varsle Svar

Novalis, Hoffmann, Heine, Nietzsche, Wagner, Pusjkin, Gogol, Turgenjev, Tolstoj, Dostojevskij, Tsjekhov, Emerson, Whitman, Dickinson, Hawthorne, Melville, Poe; huff, jeg blir nesten andpusten, her er utvalget nesten for stort. Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.

Link til boken her på Bokelskere.no.


Godt sagt! (5) Varsle Svar

(Nesten) alle bøkene som Rory Gilmore i serien "Gilmore Girls" leste eller nevnte!


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Mannen fra mengden og andre noveller" av Edgar Allan Poe
  • "Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel" av Peter Wessel Zapffe
  • "Portrett av kunstneren som ung mann" av James Joyce
  • "Berlin Alexanderplatz - fortellingen om Franz Biberkopf" av Alfred Döblin
  • "Verden av i går - en europeers erindringer" av Stefan Zweig
  • "Kallocain - roman fra år 2000" av Karin Boye
  • "Det røde rommet" av August Strindberg
  • "Rødt og svart - historie fra det nittende århundre" av Stendhal
  • "Historien om øyet" av Georges Bataille
  • "Far Goriot" av Honoré de Balzac
  • "Lanzarote" av Michel Houellebecq
  • "Larmen og vreden" av William Faulkner
Alle bokanbefalinger for dette verket