Omtale fra forlaget
Første bok i den kritikerroste trilogien om Vernon Subutex. Her tegner Virginie Despentes et portrett av dagens Frankrike som har fått mange til å utrope henne til en Balzac for det 21. århundre.
Vernon Subutex nærmer seg femti. Hele sitt voksne liv har han drevet platesjappa Revolver i Paris og vanket i et punkmiljø med mye festing og dop. Da butikken går konkurs fordi ingen kjøper cd-er lenger, overlever Vernon på å selge unna vinylsamlingen sin på eBay. Når det ikke er mer igjen å selge og sosialstønaden også slutter å komme, begynner Vernon å ta imot penger av sin gamle kompis, rockestjerna Alex Bleach. Men da Bleach blir funnet død av en overdose i et hotellbadekar, må Vernon finne en annen løsning.
Vernon kastes på gata. I begynnelsen sover han på sofaen hos forskjellige venner, men han ender til slutt på parkbenkene, der han gjør sitt beste for å passe på det eneste han har igjen av verdi: noen videokassetter med et potensielt eksplosivt innhold som Bleach spilte inn før han døde. Det er mange som gjerne vil ha kloa i dem, og alle forfølger de Vernon gjennom Paris' gater - en skruppelløs filmprodusent, en frilansjournalist, en tidligere pornostjerne, en ung muslimsk jente og et profesjonelt nettroll, i tillegg til de gamle vennene hans, som blir mer og mer bekymret for ham.
Gjennom det mangfoldige persongalleriet i denne boka skapes et bilde av en tid og en vestlig verden der illusjonene for lengst er falt og hvem som helst kan ramle utenfor. Og likevel: Kanskje finnes det muligheter for motstand og samhold.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788205511620
EAN 9788205511620
Omtalt sted Paris
Språk Bokmål
Sider 359
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen for beste oversettelse 2018 Bastianprisen. Voksen 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Uansett – underholdende er det, med et persongalleri hinsides det meste, med alt fra en søkkrik aksjetrader med kokaingnistrende hjernevinninger til en kvinnelig uteligger med dype tanker om livet generelt. Og så Vernon selv, da – som jeg gleder meg til å følge i de to kommende bøkene.
Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.
Veron Subutex. Virginie Despentes
Vernon Subutex si platesjappe Revolver i Paris går konkurs fordi ingen lenger kjøper cd-er. Vernon faller utenfor diverse støtteordninger, og må søke tilflukt hos gamle venner fra subkulturer. Gjennom disse stemmene går det dårligere og dårligere med Vernon. En vestlig verden, sett med forskjellige briller i et utenforskap i Paris, får vi usminket kritikk av det meste i Vernon vei nedover fra fast jobb ned til et liv i rennesteinene, fortalt i et brutalt, nærmest pubertalt ordvalg, for å understreke det opposisjonelle til det privatisere borgerlige samfunnet, hvor alle etablerte miljøer får gjennomgå - uansett politisk tilhørighet.
Jeg hørte den som lydbok, og i perioder ble det nok for mye fitteprat og fæle skjebner, men boka sitter i.
Tror den kunne blitt for sterk om hun ikke hadde tatt såpass hardt i språkbruken. Jeg er litt sånn Less i more - type. Så når forfatteren beskriver for mye, klarer jeg ikke koble meg skikkelig på - og teksten blir svakere. I dette tilfelle er jeg glad for det.
Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.
Helt ok. Spennende komposisjon, men overskriftene skapte forventninger som ikke ble innfridd. Ser frem til oppfølgerene.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJean-No likte å være drittsekk. Han var arrogant. Han hadde alltid hatt elendig musikksmak, som tenåring likte han Einstürzende Neubauten og Foetus, seinere gikk han over til ræva hardcore punk, var fan av Rudimentari Peni og elsket Minor Threat, selv om han drakk som en svamp.
Han tåler ikke spydighet, ikke engang i homøopatiske doser.