Først av alt: Dette er en mastodont av ei bok både i kvalitet og fysisk størrelse. Gjennom nesten 1100 sider følger vi livet til Max Hansen fra hans oppvekst i Stavanger og fram til midten av 30-årene hvor han har skapt seg et navn som teaterregissør i USA . Harstad besitter en fantastisk formidlingsevne og språkteft som det er vanskelig å finne ekvivalenter til i norsk litteratur, men å si at 1082 sider går som en lek vil være en sterk overdrivelse. Deler av beretningen har dog kvalitetene til en tradisjonell "pageturner" slik at man virkelig lurer på hvilken vending historien tar, men enkelte segmenter er så utbroderte og detaljrike at krattskogen av ord og bokstaver virker ugjennomtrengelig. Man finner alltid igjen stien man gikk på, men Harstad kunne glatt ha kuttet antall sider uten at det hadde gått på bekostning av framdriften i historien. Dette er uansett en ekstremt godt sammensydd historie som veksler mellom fortid og nåtid, ikke bare for bokas jeg-person, men også for en annen av fortellingens sentrale aktører. Dette er en krevende eksersis, men Harstad evner på imponerende vis å holde sitt publikum i ånde og interessert gjennom alle aktene. Det finnes bøker som etter at siste side er lest gjør at det føles som en nedtur å begynne på en ny bok. Dette er absolutt en slik.

Vidunderlig...
...er ikke et ord jeg bruker til vanlig. Jeg har kanskje brukt det muntlig en sjelden gang, men tror kanskje dette er første gang jeg skriver det. Vidunderlig, i følge Bokmålsordboka; uvanlig vakker, fantastisk. Og hvis jeg skulle forsøke å finne et ord som kunne beskrive denne boka måtte det bli nettopp dette - vidunderlig.
Hele omtalen + mye annet finner du på bloggen min, Bjørnebok.

Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.

Dette var en bok som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste at den hadde vunnet en godt skjult bokkåring og ble kåret til tiårets beste norske roman (en bokkåring jeg ALDRI hadde fått med meg hvis ikke Torill hadde laget en tråd med lenke til kåringen her inne). Jeg stemte på «Når landet mørknar» og «Leksikon om lys og mørke»; begge to meget! gode bøker, men etter å ha lest denne, skjønner jeg godt at den vant.

Jeg hadde nok stemt på den selv hvis jeg hadde lest den tidligere, og dette viser vel litt av svakheten ved slike konkurranser når de som stemmer bare har lest noen få av bøkene. Det blir vel som om at man skal kåre vinneren av en idrettskonkurranse etter å ha sett noen få av deltakerne i aksjon: «Sorry, Petter Northug. Du trenger ikke fullføre. Vi har allerede kåret en vinner.»

Jeg grubler litt over hvor urettferdig det er at slike bokskatter som dette kan ligge skjult i gresset uten at man oppdager dem; at det nærmest må tilfeldigheter til før man kommer over dem (samtidig som jeg ser at dette kanskje også er, paradoksalt nok, litt av sjarmen). Greit nok, jeg skal ta litt av skylden selv, men generelt sett er det for lite fokus på litteratur i Norge, synes jeg. Mens dårlige filmer, serier og stupide realityprogrammer ikke er til å unngå å vite om, forsvinner altså romaner som dette i skyggen av reklamene for disse.

Ok, dette ble kanskje noe litt annet enn en bokomtale. Uansett, for å oppsummere helt kort: Les denne! Terningkast 6!

Man må jo bare bøye seg i støvet over denne boka som oser av kunnskap og skriveglede og ganske enkelt er imponerende, samtidig er jeg nok ikke helt bergtatt. Det ble rett og slett for langt og for detaljert og uten nerve når jeg ser tilbake på de 1000 sidene. Flott skrevet, mange dype refleksjoner rundt folk og samfunn som jeg likte veldig godt, men skulle nok ønsket meg en strammere komposisjon og litt mer sug i magen når jeg leste den.

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Max, Mischa & Tetoffensiven er blitt kåret til Tiårets roman av leserne av BOK365 og juryen:

Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!

Bøker jeg har planer om å lese, men ikke eier enda. Jeg låner i hovedsak aldri bøker på biblioteket fordi jeg samler på bøker.