Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.
"Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.
"... en imponerende godt skrevet og komponert historie. En nydelig fortelling om forholdet mellom mellom foreldre og barn, om store forventninger og knuste drømmer, tap og håp."
Marie L. Kleve, Dagbladet Terningkast 5
"Maja Lunde skaper livshistorier som berører og engasjerer, samtidig som hun belyser en global katastrofe."
Arne Hugo Stølan, VG Terningkast 5
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788203359354
EAN 9788203359354
Serie Klimakvartetten (1)
Omtalt tid 1800-tallet 2000-tallet
Språk Bokmål
Sider 457
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 2015
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var med en stor dose skepsis denne boka ble med meg hjem fra ARK bokhandelen før ferien. Jeg var på jakt etter sånn passe god og spennende strandlektyre, og en norsk voksenbokdebutant har dessverre (må jeg beskjemmet innrømme) ikke særlig gode odds her i gården.
Okke som, forsiden på bokomslaget, der det ligger en død, eller ganske så sliten bie, fanget oppmerksomheten og .... hjerterota. Derfor ble den med meg hjem og fant plassen sin blant bikinier og lette strandplagg.
Til lyden av middelhavets bølgeslag gav jeg meg i kast med historien om Tao, William og George. Førstnevnte lever i en fremtidsvisjon av Kina i 2098, der biene er borte og menneskene har overtatt deres oppgave som pollinerere for å sikre matproduksjon. Etter en utflukt ved skogen blir Taos sønn akutt syk og døden nær.
William på sin side, er frøhandler i 1850-tallets England. Han våkner opp fra en depresjon og finner inspirasjon i å studere biene og måten kubene deres fungerer på, for om mulig å komme opp med en ny og forbedret versjon. William har også en sønn, som han har problemer med å forstå og omgås.
Birøkter Georges historie utspinner seg i USA etter 2007 og tar for seg den stadig økende kollapsen av biesamfunn som skjer over hele verden. Også George har vansker i sin relasjon til sønnen Tom.
Forfatteren fordeler historien om disse menneskene i relativt korte, overkommelige kapitler, som gir fortellingen driv og spenning. Vi tvinges til å lese videre, om Taos leting etter sønnen som befinner seg på et eller annet sykehus, og hva som forårsaket denne akutte sykdommen etter den koselige familieutflukten surrer og går i hjernebarken etterhvert som sidene slukes.
Videre hungrer vi også etter å få vite mer om Williams begredelige liv, som farges av håp, fremtidsvisjoner og tap. Ikke desto mindre vil vi også vite fortsettelsen om George som får livsgrunnlaget revet bort.
Det hele er ulidelig spennende, samtidig som Lunde gir en grundig og imponerende leksjon i birøkterfaget. Hun har helt tydelig gjort grundig research. Teksten er lettlest, men har dybde for den som tar seg tid til å tolke. Når historiene utover i boka i tillegg nennsomt flettes inn i hverandre, er jeg fortapt, solgt og ikke minst mektig imponert over forfatteren og fortellingen som males utover.
Som leser opplever jeg at boka har så mange lag. Dette går utover fremtidsvisjoner, historien om bier, pollinering og birøkterfag. Jeg tolker teksten dithen at vi mennesker på en måte også er bier, som lever i samfunn, helt avhengige av hverandre. Som nevnt i boka kollapser bifolket om de ikke står samlet, blir utsatt for gifter eller ikke fordeler oppgavene i kuben seg i mellom.
Det får meg til å tenke på vår egen jord, vår egen "kube" og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv og relasjonene til hverandre på makronivå , - akkurat som Tao, William og George må i sin samhandling med sine nære og kjære på sitt mikronivå. Etter mitt syn tar boka også for seg forholdet mellom generasjoner, store verdensproblemer og kommunikasjon, - og alt dette med klangbunn i bifolket og deres verden. Mesterlig!
Kjære Maja Lunde, - hvor i all verden har du vært i hele mitt liv? Det er første gang jeg hører om deg, og leser noe du har skrevet, og jeg vil lese mer, - NÅ!
På en stillferdig sommerkveld ruller terningen inn på en stødig sekser, - boka anbefales på det varmeste til alle!
Som tidligere birøkter gjennom sytten år, er jeg imponert over det faglige nivået Maja Lunde har holdt gjennom hele boka. Som leser er det mest interessant å lese en bok når forfatteren gjør nettopp det, utfordrer, bruker birøkterens språk og har blikk for detaljene. En birøkter må hele tiden tolke tilstanden hos bifolkene. Dette er en erfaring som bygges opp gjennom mange sesonger. Maja Lunde beskriver hvordan akkumulert kunnskap i en bestemt familie framstår etter flere generasjoner. Hun har gjort dette svært overbevisende. Jeg kjenner meg igjen som tidligere birøkter.
Litt til redaktøren for boka: Når George på side 344-345 gir seg i kast med å snekre bikuber kan vi lese: "Jeg tok en planke, veide den i handa. Kjente treverket mot den bare huden. Fremdeles fuktig. Passe mjukt. Levende." Som leser opplever en øyeblikket gjennom Georges hender og øyne. Poetisk og sanselig skrevet.
En planke er minimum 98 millimeter ganger 48 millimeter i tverrsnitt. Reisverket i et hus består av planker. Et hus er vanligvis kledd utvendig og innvendig med bord.
George kan selvsagt splitte de tykke plankene, men en snekker/birøkter ville aldri kastet bort tid på slikt.
En bikube består vanligvis av en indre kasse, som gjerne kan snekres/limes sammen av justert underpanel/rupanel 18 ganger 145mm. I toppen legges det inn spikerslag for ytterbord og innvendige bord. Det er frest ut et spor i dette spikerslaget der rammene kan hvile (rammene er svært godt beskrevet i boka). I underkant av kassa er det spikerslag for den indre kassa og ytterpanelet. I veggene kan en bruke 1 cm isopor til isolasjon. Til ytterkledning kan en bruke 19 ganger 98 mm bord. Stort mer komplisert er det ikke. Målene kan en få hos Honningcentralen.
Denne fattigdommen på ord som beskriver enkel snekring er ikke noe spesielt for denne boka.
I John Irvings "Siderhusreglene" kan en lese på side 268: " En gang da Homer trykket en bikube til brystet sitt og bar den forsiktig bort til kanten av lasteplanet, følte han en vibrasjon i de spente plankene som omga bikuben."
Problemet er at det ikke finnes en eneste planke i en bikube.
De bildene en får i hodet når en leser dette ( i Tormod Haugens forøvrig utmerkede oversettelse) blir merkelige, og de ligner minst av alt på bikuber av tre.
Fikk "En snekkers dagbok" av Ole Thorstensen til jul av min kjære kone. En viktig bok å lese. Han kan flere ord for bearbeidet treverk enn "planke".
Har endelig somlet meg til å lese denne. Fabelaktig! Engasjerende øko-thriller og familiesaga av internasjonalt format. Ble så engasjert at jeg snekret mitt første bie-hotell her på hytta tidligere i dag...
Ei god bok om relasjoner av ulik type og karakter, ikke bare om bier. Jeg liker i utgangspunktet parallelle historier, og likte ekstra godt det fortellertekniske grepet med å la de ulike karakterene ha ulik språkstil. Mens George (karakteren fra 2007) bruker de litt mer "radikale" a-endingene på verb og substantiv (savna og gutta) har William (fra 1852) en litt mer konservativ og gammelmodig språkstil som passer inn i tiden. Bra jobbet, Maja Lunde! Anbefales til alle som liker å lese.
En virkelig god og medrivende bok om et alvorlig tema, bienes betydning for matproduksjonen vår. Var glad jeg ventet med å lese den til i nå i sommer, da det virkelig har blitt et aktuelt tema, med tørke og krise for bøndene. Vi tar det som en selvfølge å få kjøpt frukt, grønnsaker, kjøtt og melk i butikkene. Det kan vi ikke alltid ta som en selvfølge med klimakriser og fremtidig insektdød. Lunde har med sin bok satt fokus på dette, i et underholdende preg, men med dype alvorlige undertoner. Selv om boka er både tankevekkende, informativ og underholdende, så synes jeg at historien om Tao og det som skjedde med henne og hennes sønn i det fremtidige Kina blir lite troverdig, selv om historien om Tao er en viktig del for å forstå konsekvensene av om biene dør....men alt i alt en veldig god bok.
Takk til Maja Lunde som skrev om noe så viktig som bier og hva de betyr for verden. Vi kan alle gjøre noe som hjelper biene; bj.a. ha et rotete (?) område med brennesle og annet "ugras "som biene liker.
Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne.
I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao.
Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ...
Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe.
I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.
I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren.
Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?
Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten.
"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut.
Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere!
Lettlest og interessant bok. Holder deg i ånde hele tiden.
I fortidens England, har biologen William en plan om å lage en ny type bikube, som skal gi ham og familien ære og berømmelse.
I nåtidens USA, kjemper birøkter George for å holde hodet over vannet når tidene endrer seg.
I framtidens Kina følger vi Tao som jobber med håndpollinering, nå da biene har forsvunnet, og hun prøver å lære sønnen mest mulig om tall og bokstaver, så han skal få en bedre framtid.
Lærerik, interessant og et tema som er brennhett!
For første gang på mange år lot jeg meg omfavne av bøker, av ord. Jeg kunne vært her et helt liv.
uten biene var blomstene bare blomster, ikke blåbær, ikke levebrød.
"Alle de store orda jeg hadde linet opp som nystøpte tinnsoldater, var blitt til bly i hjernen."
Hver for seg var de ingenting, men sammen var de maurtuen, som om den var ett, levende vesen.
Dette behovet for å prate så mange sammen samtidig, hvor kom det fra? De andre hadde startet allerede som små jenter. Time etter time med gruppesamtaler hvor tema alltid var et minste felles multiplum og man aldri virkelig gikk i dybden på noe. Kanskje med unntak av når den man pratet om, ikke var til stede. Selv foretrakk jeg samtaler med en og en. Eller like gjerne mitt eget selskap.
«Det føltes som om Gud hadde erta meg. Hengt en stige ned fra himmelen og latt meg klatre opp for en ta en titt, latt meg se engler på enger av sukkerspinn, før han brått dytta meg av en sky før han lot meg falle mot jorden igjen. Jorda på en regnværsdag. Grå. Sørpete. Fattig.»
Jeg trakk pusten. Kunne ikke tenke på det. Kunne ikke annet enn å fortsette. Løfte hånden, dyppe børsten i pollen, bevege den forsiktig mot blomstene, stryke over dem som om jeg var en bie.
Lukten fra leiligheten spredde seg ut i oppgangen, traff meg. Det var ingenting spesielt ved den, men alle hjem har sin egen lukt. Lukten av menneskene som bor der. Maten de har spist, klærne de har vasket, skoene de har brukt, svetten de har utskilt, ånden de har utpustet i sene nattetimer - den ramme lukten fra sovende menneskers munner - sengetøy som kanskje burde vært byttet, en stekepanne som skulle vært rengjort, men er blitt stående til neste dag, så matrestene er størknet og har starte en tidlig forråtnelse.
Det var som om han ikke forstod at alle hans fremfuse handlinger førte han tilbake til beltet, at det var en sammenheng mellom innsjøen på kjøkkengulvet og de påfølgende slagene. Men det var likevel mitt ansvar å fortsette, og jeg håpet han innerst inne også merket min kjærlighet, forstod at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tuktet, ergo var jeg en far. Jeg slo mens gråten presset i brystet, mens svetten rant og hendene ristet, jeg ønsket å piske uroen ut av ham, men det hjalp aldri.
Og jeg forstod dette med utdanning. Uten kunnskap er vi ingenting. Uten kunnskap er vi dyr.
Kapittel - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet går av stabelen 16. - 20. september 2015. Her er en liste med aktuelle bøker fra en del av forfatterne som kommer.
Bøker som får meg til å le, gråte, føle sinne..ja rett og slett få kjenne på hele følelsesregisteret!! Noen er basert på historier fra virkeligheten, noen ikke. Men for meg er kjernen i en god bok at den vekker sterke følelser i meg, og er så god at det er vanskelig å legge den fra seg.
Jeg leste 248 bøker i 2015.
Her er mine 48 favoritter blant dem.
Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.
... gjerne om de ensomme, undertrykte, de som er litt off mainstream ... eller bøker som bare har et godt eventyr i seg, biografier, historie, reise og krim
Skjønnlitterære bøker med hage og det/de som lever i hagen som element. Bøker til å lese i skyggen under en pause i hagearbeidet, eller gi litt næring når hagen er i dvale vinterstid. Vil gjerne ha tips til flere bøker som kan passe på denne listen.
Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!