Første gang jeg for alvor begynte å få lyst til å lese denne boka var i april i år, da jeg kom over en omtale av den på Beates blogg - Beate blogger om bøker. Så vakkert og nydelig omtalte hun denne boka at jeg følte et savn ved ikke å ha lest den. Og det selv om jeg aldri har vært noen Kristopher Schau-fan akkurat ... Mannen er jo rett og slett ikke tam! ;-)

Nå har jeg omsider fått lest boka, og Beate hadde rett: jeg angrer ikke! Denne boka har atpåtil havnet under minst tre juletrær i år på grunn av meg, og jeg håper inderlig at den blir lest! Det fortjener den! I og med at mitt eksemplar av boka er en del av åttende opplag, vil jeg for øvrig anta at den må betegnes som en stor suksess.

Media-bajasen Kristopher Schau var arbeidsledig vinteren 2008/2009 da han leste om begravelser i kommunens regi i A-Magasinet (bilag til Aftenposten). Det kommer sjelden mennesker i slike begravelser, og det var dette aktuelle artikkel handlet om. En artikkel jeg for øvrig husker svært godt selv og som gjorde inntrykk!

Schau bestemte seg for å oppsøke begravelser i regi av kommunen. Stikkordet i dødsannonsene er "på vegne av venner" i stedet for at konkrete navn er ramset opp. Stort sett foregikk begravelsene enten ved Østre eller Vestre gravlund i Oslo. Kun dersom han var alene eller det var toppen ett menneske til i kapellet, valgte han å delta. I motsatt fall forlot han diskret stedet.

I bokprosjektet sitt beskriver han det som skjer samt sine tanker og følelser rundt selve sermoniene. Dette gjør han i dagbokform - mest av alt på en svært rørende måte. Men selv når han blir forbannet, skildrer han dette så ærlig og sårbart at jeg også da ble ... om ikke direkte rørt, så i alle fall berørt.

Finnes det noe verre enn å forlate dette livet i ensom majestet? At ingen har funnet bryet verdt å følge en på den siste reisen? Tja ... det finnes det nok intet fasitsvar på. Noen har selv valgt et liv i ensomhet, mens andre har vært ufrivillig ensomme. Og fordi ingen er der for å fortelle historien til avdøde, er det ikke enkelt å finne svar på hva han eller hun egentlig følte. Det som i hvertfall er sikkert er at mange prester gjør en skikkelig jobb for å skape en verdighet i forbindelse med bisettelsen, om det er aldri så tomt i kirken eller kapellet. Den fantastiske talen som presten holdt i Ernst H. sin begravelse (side 75 - 78) måtte jeg faktisk lese opp for mannen min. Og resultatet av dette er at også han ønsker å lese boka! Og her må jeg få sitere forfatterens kommentarer til nettopp denne talen:

"Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver "kick ass" med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass."

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg likte Schaus fortellerstemme. Det bor jammen mer i ham enn jeg var klar over! Måtte det komme enda flere opplag av boka! Terningkast fem!

En fin og ærlig bok om de i Oslo som dør og blir begravet uten at noen vet hvem de var, og uten noen som er der før de blir senket i jorden. Jeg ble overrasket over hvor mye boken gikk innpå meg, til tross for at boken er skrevet Kristopher Schau. Han viser mye dybde og empati for disse ukjente menneskene som ikke lenger er her.

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Femordsomtale: Reflektert om gravferder i einsemd

Litt lengre omtale:
Schau gjeng inn i dette bok-prosjektet med eit handicap; som nasjonalt rølpe-ikon og medie-sprellemann skal det godt gjerast å bli tatt på alvor når ein skriv om menneske som blir jordfesta i einsemd. Men forfattaren feier all tvil til side i løpet av dei første sidene; dette er ei reflekterande og ærleg tekst, og attpåtil godt skrive.

Prosjektet er som følger; etter å ha sett ein avisreportasje om kommunale gravferder der ingen kjem for å ta avskjed med den avlidne, bestemmer han seg for å oppsøke slike gravferder i heile 2009 og formidle inntrykka frå dei. Han gav seg etter 1/3 av året, men samla likevel saman tekstene han skreiv i etterkant til ei lita bok.

I tekstene reflekterer han over liva og lagnadane til dei avlidne, og over prestane som anstrenger seg for å lage ei anstendig gravferd trass i at ingen kjem for å delta. Men han reflekterer også vel så mykje over korleis det virkar inn på han sjølv å gå i desse gravferdene, og over korvidt deltakinga hans vil vere eit forstyrrande element for eventuelle sørgande som måtte dukke opp.

Sjølv om tekstane er gode og reflekterande, sit eg med kjensla av at Schau kunne gjort meir ut av dette bokprosjektet. Det blir litt knapt med berre referat frå gravferdene og tankar omkring eigne kjensler. Vidare lurer eg på om premissa for prosjektet øydelegg litt for autensiteten i opplevinga som blir skildra. Kanskje hadde det vært lettare å gå i desse gravferdene dersom han ikkje var kjendis, og kanskje har det at han orienterte gravferdsetaten og gravferdsbyrå om prosjektet sitt i forkant påverka forma gravferdene fekk? Men uansett, resultatet blei ei fin bok til ettertanke, og Schau, som eg på ingen måte ringakta frå før, steig mange hakk i min aktelse medan eg las den.

Får meg ikkje til å trille terning... Gjer nesten alltid terningkast til romanar, men har lita erfaring med å lese essay og føler meg ikkje kompetent. Dessuten syntes eg heile idéen bak denne boka, og ikkje minst gjennomføringen av ideen, er såpass genial og flott at eg ikkje klarer å vere heilt objektiv uansett.. Så eg skriv heller litt om korleis EG opplevde denne boka (lydbokversjonen, Storytel)

Ei original lita bok om det å vere eit menneske, om livet, og døden, og einsemd, kjærleik,.. Og mykje meir kjem frem når vi følger Kristopher Schau gjennom ein vinter og vår kor han deltar på kommunale gravferder (gravferder kor den daude ikkje har nokre pårørande som stiller opp...). Foruten det nevnte får vi også eit innblikk i korleis besettelser kan utføres når ingen er der for å sjå og høyre. Sjeler ein likevel musikk? Kva slags tale skal presten helde? Kan ein ha begravelse uten å utføre preken og song? Kva seier ein om eit menneske som ingen kjem for å ta farvel med? Kven er desse menneska?

Hadde ikkje forventa at dei mindre enn 100 sidene skulle by på såpass mange smarte tanker, djupe betraktninger og originale refleksjonar...

Årets 25. bok: " På vegne av venner", av Kristopher Schau

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Omtalen er utdrag fra dette blogginnlegget - link

Kva skjer når nokon skal gravleggjast og det ikkje kjem eit einaste menneske i bisettinga? Kva vert sagt? Vert det sagt noko i det heile?
Kristopher Schau skriv ei ærleg og empatisk bok om kommunale bisettingar.

Aktuell bok om ensomhet. Begynte å gå i offentlige begravelser til personer uten familie og venner. Tankevekkende.

Veldig kort og lettlest bok. På sin enkle måte var den likevel gripende og tankevekkende. Takk til Kristopher Schau for denne boken!

Tankevekkende...

Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!

Dette er bøker hvor forfatteren har fått frem noe som har endret mitt syn på livet, ekteskapet, vennskapet og ens deltakelse i disse. De er ikke bare gode, men de rører ved ens innerste tanker. Ikke alle har endret meg til det bedre.

Liste over gode bøker under 100 sider. For deg som gremmest over å lese mykje men som så verkeleg vil.

Kommenter og legg gjerne ut dine bøker med like snevert sidetal..

Vi leter etter: Bøker som utelukker overdreven benyttelse av avansert vokabular og innfløkte setningsstrukturer som i gal kontekst reduserer leserens evne til å følge med i historien.

Vi i Leser søker bok jobber nå med å lage en liste over de 100 beste overkommelige bøkene på norsk. Målet er å gi leseuvante en god inngangsport til litteraturen med gode og overkommelige bøker. Med dette ønsker vi å gi nye lesere gode litteraturopplevelser som åpner opp for videre lesing. Har du forslag til bøker tas det imot med stor takk. Vi vil gjerne også ha innspill på lista slik den er i dag.

Lista inneholder skjønnlitteratur, faglitteratur, tegneserier og bøker for de som er nye i Norge.

Her er noen kriterier for bøkene vi leter etter:

1. Korte setninger.

2. Korte bøker.

3. Ord de fleste kjenner til.

4. Behagelig grafisk oppsett – passe stor skrift, nok luft
   

5. Korte kapitler og avsnitt.

Bøker i lite format som egner seg godt å lese på farten, og som er små nok til å ligge blant nøkler, mobil og andre essensielle ting i vesken.

Essaysamlingar! I første omgong berre det eg sjølv har lest, kom gjerne med anbefalingar eg klør etter å lese fleire essays..

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

korte bøker som er usedvanlig søte, sære eller sjarmerende. Korte bøker med store fortellinger gil tross for få sideantall.

Bøker bøker bøker!

Sjølv om det absolutt ikkje finst tid til det