Bokelskere.no

Jeg kommer på noe en kompis av meg sa en gang. Om hvor rart det er når noen som står deg nær dør. At verden ikke engang tar seg en tre sekunders pause for å markere at noe har forandret seg. Regninger må fremdeles betales. Middagen må fremdeles lages. Nyttårsaften er fremdeles nyttårsaften.

Det er blomster her også. Ikke en enslig krans fra gravferdsetaten, men flere kranser. Kranser med hilsener på. Kranser med navn fra folk som savner og hilser. Det føles trygt. Og ikke minst trygt.

Den siste salmen vi skal synge i dag er Deilig er Jorden. Den er av de aller vakreste julesangene jeg vet om. Den minner meg om alt som er godt her i verden.

Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør hele tiden.

Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre. Praie en taxi. Hjem.

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli.

Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser igjennom meg. Dette er kanskje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder.
"God tur."
Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter.

Noen sier at på de tomme plassene i kirken, der sitter englene.

Om ti minutter er jeg uansett hjemme, så dette skal gå greit. For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så bli smerten overkommelig. Det samme med alt annet. Klokka 17 er du ferdig med å møte den og den. Klokka 19 behøver du ikke gå ut av døra før i morgen. Klokka 22 kan du få lov til å gå og legge deg. Sikkert derfor jeg skriver lister hele tiden også. Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så styrker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.