Bokelskere.no

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Alt er annerleds på utsida av [kirkegårds]portene, så her er det lov til å banne. Vet ikke hvorfor jeg ikke kan banne på innsida. Jeg har virkelig ingen gudstro, og banner kontinuerlig til vanlig, men nei.

Jeg har ikke sjanse til å synge med, Melodien er helt ukjent for meg og teksten altfor religiøs.

Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.

Alt er veldig høyt inni hodet mitt, selv om det er dønn stille i rommet. Altfor mye ingenting på altfor kort tid.

Og så synger vi at jorden er deilig. I romjula. Jeg hiver meg med som best jeg kan, selv om jeg ikke kan være mer uenig. Jorden er ikke deilig. Den er trist.

For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så blir smerten overkommelig.

Jeg er sint da vi kommer til siste salme, og det hele er over. Selvfølgelig er det ikke prestens skyld, men sisteinntrykket burde, nok en gang, være Bjørn; ikke Jesus. Dette er da ikke propagandakveld for Bibelen heller. Man skal heller ikke være sint i en begravelse. Og det er det jeg er. Først og fremst på meg selv. Fordi jeg er så ukonsentrert. Jeg kan ikke gjøre dette lenger. Det er ikke rettferdig overfor noen. Dette blir min siste, er ikke i tvil. Fokuset er så tydelig flyttet fra avdøde til inn i mitt eget hode at det føles respektløst å være her. Det går fremdeles inn på meg å være til stede, men jeg har blitt et forstyrrende element. Tenk om det hadde kommet noen slektninger i siste liten, også satt jeg her og freste. En sånn fyr vil jeg bare ikke være.

Lyst, mørkt, varmt, kaldt. Samma det, bare man gjorde noe gøy. Nå er det akkurat som om lys og temperatur er det som skal få styre mengden gøy. Gammal med andre ord.

Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så stryker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.