Bokelskere.no

Det er jo ikke poenget å samle på seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.

Jeg kommer på noe en kompis av meg sa en gang. Om hvor rart det er når noen som står deg nær dør. At verden ikke engang tar seg en tre sekunders pause for å markere at noe har forandret seg. Regningene må fremdeles betales. Middagen må fremdeles lages. Nyttårsaften er fremdeles nyttårsaften.

Har jeg det råtneste av alle journalistgener i meg, også jeg? Ønsket om drama for dramaets skyld?

Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør det altså alene.

Presten er faen meg kick ass.

Jeg er sint da vi kommer til siste salme, og det hele er over. Selvfølgelig er det ikke prestens skyld, men sisteinntrykket burde, nok en gang, være Bjørn; ikke Jesus. Dette er da ikke propagandakveld for Bibelen heller.

Forvirra. Jeg vil så gjerne forstå dette. Hvorfor folk dør alene. Hvorfor jeg reagerer sånn som jeg gjør. Hvorfor i alle dager vi i det hele tatt eksisterer. Og når jeg kommer så langt inn i spørsmålsrekka, må jeg slutte. Slutte å tenke. Legge fra meg avisa, og gå ut.

Begravelser er derfor, for meg, mer forbundet med en panisk følelse av å ikke kunne gråte. Ikke ha lov til å gråte. Jeg tror det kommer av en eller annen misforstått tanke om respekt for dem som sto den avdøde nærmere. Jeg vil ikke at noen skal tro jeg forsøker å stjele sorgen deres. Dette er ikke min anledning til å sørge.

Idiot. Det er det jeg er. Skulle ønske jeg aldri hadde vært på tv. Skulle ønske jeg ikke hadde kinnskjegg. Skulle ønske jeg ikke var så høy. Dette føltes ikke riktig. Dette var deres stund i sorgen, og der har ikke en lang, dustete mediefigur som meg noe å gjøre

Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør det altså alene