2022
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få - han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen - generasjon meg - og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788203359408
EAN 9788203359408
Språk Bokmål
Sider 267
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vingebelastning er en knallgod roman om vår tid, en generasjon unge som har alle muligheter, om Andreas 30 år, som får diagnose depresjon, er umotivert på jobb, går i terapi.. Viktig og velskrevet roman om diagnosesamfunnet, dessertgenerasjon, lykkejaget etc etc, en roman på mange plan. Les gjerne mer i min omtale HER
Vingebelastning følger én person fra innsiden, 30 år gamle Andreas. Utdannet medieviter, men ikke sikker på om det er det han skal jobbe med. Historien følger Andreas gjennom en periode hvor han er sykmeldt på grunn av depresjon. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstid og voksenliv rulles årsakene til sykdommen hans opp.
Eller, "rulles opp" blir feil uttrykk, for dette er ingen kriminalhistorie hvor alle puslespillbitene passer sammen. Flatland er en forfatter som aldri tyr til enkle løsninger eller karikerte personportretter for å hamre inn poengene sine.
Hvorfor blir Andreas deprimert? Det er lett å få forstå handlingene til alle Flatlands skikkelser. Som forteller har hun ingen trang til å sette opp et ironisk slør for å dytte leserens sympatier i en bestemt retning. Verken psykiateren, kjæresten, foreldre eller søsken pekes ut som syndebukker, og selv om ikke alle Andreas' handlinger og tankerekker er logiske for leseren, blir han aldri en pasientkarikatur. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Jeg forsøkte å lese romanen for en tid tilbake, men fant ikke kjemien med den og leverte boken tilbake til biblioteket etter å ha lest 50 sider. I og med at den er en av tre romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2015, ønsket jeg å gi den et nytt forsøk.
Det gikk bedre denne gangen selv om jeg til tider ble utslitt av å lese om Andreas tanker. Om seg selv og diagnosen som er hans redningsplanke. At samboeren Hanna blir oppgitt og lei over Andreas fokus på seg selv er ikke til undres over. Samtidig og uansett årsak; er det trist å lese om et ungt menneske som er havnet i den situasjonen Andreas er kommet i.
Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Helga Flatland bruker ikke store ord i fortellingen, hun nærmest lurer og lokker oss med inn, med sine skarpe iakttagelser og gode personbeskrivelser. Det kan ved første øyekast virke ganske så tilforlatelig og ufarlig det hele, men hun skrur det til på en nærmest umerkelig måte. Ubehaget og tankene kommer snikende. Mesterlig gjort."
Denne omtalen og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.
Et intenst møte med Andreas og hans virkelighetsforståelse, jeg blir sliten av å se verden gjennom hans øyne, og sliten av å se for meg hvordan han oppfattes av de rundt ham, akkurat som han blir sliten, og de rundt ham blir slitne. Savner likevel noe mer når boka er ferdig, jeg lurer fortsatt på hvordan det går, jeg er ikke ferdig.
Vår generasjon i et nøtteskall, fantastisk. Blir likevel irritert på den tiltaksløse hovedpersonen etterhvert...
Andreas er 30 år og deprimert i stedet for lykkelig, og det er jo lykkelig man skal være. Kjæresten Hanna er mer spydig og ironisk i tonefallet enn før, men det tør han ikke si til psykologen Bjørnar. Andreas er sykemeldt, noe han mer enn gjerne omfavner, selv om han skulle ønske at han ble bare litt fysisk skadet. Et sykehusopphold hadde gjort seg.
Flatland leverer igjen. Det er både interessant, irriterende, tragisk og morsomt å være inni hodet på Andreas.
Hun reiser seg og stryker meg lett over håret idet hun passerer meg for å gå ut på kjøkkenet, rydder med seg noen kopper, glass og resten av samtalen, alt går i vasken.
Det er kanskje den verste formen for ensomhet, at du er omringet av mennesker, men føler at ingen ser deg alikevel[...]
Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg bare går og venter på, men som jeg gradvis innser at ikke kommer likevel - og jeg blir sittende igjen med en blandet følelse av å ha blitt lurt og av at ingenting kunne svart til forventningene uansett.
Jeg finner ikke de gamle veiene i hodet, noen har forandret kjøreretningen, bygget nye omkjøringer og ukjente snarveier – det som før hadde egne plasser og funksjoner, tryggheten i det konstante alt som gikk opp, er nå i flytende bevegelser.
Jeg liker ikke våren, liker ikke at dagene blir lengre, som alle sier, og jeg protesterer hver gang, for dagene blir faktisk ikke lengre, det kan heldigvis ingen påstå. Men det blir unektelig lysere, og vårlyset er påtrengende og avslørende.
Så senker hun stemmen, og jeg må ikke tulle og spørre om hun har gått på samme kurs som Siv Jensen, Hannas stemme blir dessuten enda skumlere.
Alt er ordnet, alt er i orden, men katastrofefølelsen som alltid oppstår når noe er i ferd med å forandres, klarer jeg ikke kvitte meg med.
Jeg vet ikke en gang hvilken musikk jeg egentlig liker, for jeg er så opptatt av å like det de andre liker
Vi har for god tid, sier Guro. - Det er det som er problemet, for god tid og for stort fokus på oss selv, vi sitter bare og stirrer på vår egen navle og klager.
Jeg tror det er biologisk, at menneskeøret ikke skal kunne ignorere barnegråt, det overdøver absolutt alt[...]
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.
Bøker jeg har lest i 2015.
En liste med bøkene Stine bak bloggen BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN har gitt meg lyst til å lese. Link til den gamle bloggen hennes her.
Hun er idag mer aktiv på Instagram under navnet Superstineleser. Link dit også her.
bøker som lever videre i meg lenge etter å ha lukket dem. Altså bøker jeg fremdeles tenker på fra tid til annen, bøker med karakterer jeg ikke glemmer og handling som fremdeles pirrer interessen. Her er bøkene en ikke glemmer hva handlet om. Her er bøkene jeg med glede leser en gang til