Den største forbrytelsen

ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust

av (forfatter).

Gyldendal 2014 E-bok

Gjennomsnittlig terningkast: 5.28 (142 terningkast.)

330 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra forlaget

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2014

Format E-bok

ISBN13 9788205470446

EAN 9788205470446

Omtalt tid 1900-1945

Omtalt sted Norge

Språk Bokmål

Sider 313

Utgave 1

Tildelt litteraturpris Brageprisen Sakprosa 2014

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

56 73 12 0 0 1

Bokomtaler

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Fra å være en hittil ukjent forfatter - dette er Marte Michelets første bok - var mine forventninger ikke altfor store. Men jeg skulle snart få endre mening. "Den største forbrytelsen" er en av de beste bøker jeg har lest i denne sjanger. Denne boken skildrer nemlig norske jøders daglige liv før og under krigen så detaljert og levende at en bare må gi seg over i beundring. Michelet beskriver deres redsel, men også deres håp, håp som dessverre ble knust for de aller, aller fleste. Det som imidlertid kommer tydeligst fram er det svik som såkalte "gode nordmenn" gjorde seg skyldig i. Når disse mennesker under Landsvikoppgjøret etter krigen heller ikke fikk straff som fortjent, er det noe vi som nasjon bør skamme oss over.

Godt sagt! (7) Varsle Svar
Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det er vanskelig ikke å gjenta alt alle andre har sagt og skrevet om denne tittelen. Den gjorde dypt inntrykk på meg. Michelet lager scener som setter seg i hode og kropp. Hun klarer å koble det som skjedde i Norge med både tidligere historie og med hva som foregikk i resten av Europa. Den klare og lite følelsesladede teksten lager stort rom for egne refleksjoner, og får dermed fram grusomhetene på en enda bedre måte. Michelet nevner det ikke i teksten, men det er umulig ikke å tenke på våre tiders flyktninger mens man leser. Og det gjør boka enda bedre. En tittel som får deg til å tenke over hva det vil si å være et menneske. Bør leses, rett og slett.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

«Hva er Den Største Forbrytelsen?».

Onsdag 14. oktober 2020.

Vi satt i foajeen på Hjertes Kino og ventet på at sangerne skulle komme på scenen i Operakaféen.

Jeg pekte på den store plakaten på siden av sitteplassene. Den viste baugen på en båt med navnet «Donau» nesten helt oppe ved «ripa». Jeg tenkte med en gang på transporten av jødene fra Oslo til konsentrasjonsleirene i Europa med skipet som hadde navnet Donau.

«Jeg har hørt det uttrykket før», svarte hun. Uten å si noe mer.

Da konserten var over sjekket jeg med Google og fant at det var en film som skulle ha premiere i november, en film basert på boka med samme navn av forfatteren Marte Michelet. En bok om jødenes liv i hele Europa.

For noen dager siden la jeg den fra meg og begynte å tenke.

Først tenkte jeg, «for noen drittsekker vi var». Ikke bare noen få av oss, men flesteparten av borgerne i Europa og Norge. Vi var jo skyldige alle sammen. Ikke bare nazistene, men de vanlige borgerne. Og myndighetene i vårt eget land.

Jødene fikk jo aldri sjansen til å vise at de var som oss alle sammen. Ingen nasjoner ville ha dem som landsmenn i sine land.

Så begynte jeg å tenke. Jeg er født i 1947 og husker at de voksne noen ganger kalte hverandre for «din jævla jøde».

Altså etter den siste krigen. Etter at millioner av jøder ble drept av nazistene. Og etter at «alle» mente at de var grusomme og forferdelige de som drepte jødene. Så kalte folk hverandre «din jævla jøde» når de mente at noen tok seg for godt betalt for en eller annen vare.
Jeg husker at jeg en gang hørte eller leste at drapene på jødene ikke hadde vært mulig uten ved hjelp av vanlige borgere i Europa og Norge. Og hvis den vanlige borger i Norge hadde villet beskytte jødene, så ville det ikke vært mulig å transportere så mange jøder til utryddelsesleirene i Europa, og så effektivt.

For noen dager siden leste jeg en kommentar fra Mona Levin. Jeg tror det var et svar på noe en eller annen hadde skrevet om henne eller om jøder generelt, der skriveren brukte ordet «dere» til Mona Levin. Og hun svarte at hun var en norsk nordmann, og det var det. Hun skrev litt mer, men det jeg synes var viktig var at hun skrev at hun var norsk og nordmann og ferdig med det.
Mange forveksler, synes jeg, israelske statsborgere med jøder. Mesteparten av israelske statsborgere er nok jøder, men det betyr ikke at alle jøder er israelske. Norske jøder er nordmenn og ferdig med det.

Anbefalt bok er «Den Største Forbrytelsen» av Marte Michelet.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Hundrevis av arbeidstimer var blitt nedlagt for å kartlegge, registrere, arrestere og samle dem sammen, frakte dem de ett tusen fem hundre kilometerne hit, til et lite hus i et skogholt langt øst i Polen, for å myrde dem med et middel beregnet på insekter og rotter.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi må aldri glemme, ble det sagt igjen og igjen, samtidig som svært lite ble gjort for å huske.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Der løper alle de som aldri vil få sin historie fortalt. De løper for livet, rett inn i døden.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Antisemittismen de møtte, var en mildt sagt fleksibel konstruksjon: Jødene styrte både finanskapitalen og bolsjevismen. Alt var en del av en større, overordnet plan for verdensherredømme, og hver eneste jøde var en del av nettverket og maskineriet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Skjønnlitteratur og sakprosa.


Godt sagt! (8) Varsle Svar

Gjennomgang av 2014-fagbøker jeg hadde glede av.


Godt sagt! (3) Varsle Svar

Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!


Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.


Godt sagt! (2) Varsle Svar

prioriterte bøker på leselisten :P


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Hva visste hjemmefronten? - Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet" av Marte Michelet
  • "Kathe, alltid vært i Norge - biografi" av Espen Søbye
  • "Ulvefellen - spenningsroman" av Aslak Nore
  • "Morfar, Hitler og jeg" av Ida Jackson
  • "Lyset bak øynene" av Tommi Kinnunen
  • "Skammens historie - den norske stats mørke sider 1814-2014" av Sigmund Aas
  • "Nøkken" av Nathan Hill
  • "Sang for sekstiåtte forrædere - roman" av Gaute Heivoll
  • "304 dager - roman" av Simon Stranger
  • "Skyggedanseren" av Sara Omar
  • "Hvitekrist - om Olav Haraldsson og hans tid" av Tore Skeie
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver