Omtale fra forlaget
Elleve år gamle Lea elsker hjemlandet Albania. For henne er sosialismen ensbetydende med trygghet, sikkerhet og en lys fremtid blant likesinnede kamerater. Men en dag på vei hjem fra skolen blir hun skremt av et opptog protesterende studenter. I neste øyeblikk klamrer hun seg gråtende til en halshugget statue av Josef Stalin. I løpet av noen få dager raser hele hennes verden sammen. Foreldrene har løyet for henne og snakket i koder hele livet. Familiebakgrunnen er ikke hva Lea trodde den var. Alt som før var trygt, er brått ukjent og uforståelig. Fri handler om hva som skjedde da Europas siste sosialistiske fyrtårn sluknet: hvordan overgangen fra en sosialistisk stat til et fritt marked førte til korrupsjon, kaos og kriminalitet. Den handler om hva frihet er, og om hva som skjer når et ungt menneske får hele sitt verdigrunnlag, sin identitet og sannhet revet vekk under føttene. Denne prisvinnende boken er under utgivelse i 25 land.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788205574960
EAN 9788205574960
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1990-1999
Omtalt person Lea Ypi
Språk Bokmål
Sider 316
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»
Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:
«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»
Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn.
Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.
«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»
Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg kommer aldri til å vite om arbeiderklassen som gikk i tog 1. mai, også var de som demonstrerte i begynnelsen av desember. Jeg kommer aldri til å vite hvem jeg ville ha vært om jeg hadde stilt andre spørsmål, om spørsmålene mine hadde blitt besvart på en annen måte, eller om de ikke hadde blitt besvart i det hele tatt. Alt var på den ene måten, men så var det på den andre. Jeg var noen, men så ble jeg en annen.
Vi hadde blitt advart om at proletariatets diktatur alltid var truet av borgerskapets diktatur. Det vi ikke hadde forutsett, var at de første ofrene for konflikten, det tydeligste tegnet på seier, var at selve begrepene forsvant: diktatur, proletariat, borgerskap. De var ikke lenger en del av vokabularet vårt. Språket som uttrykte statens ambisjoner, smuldret bort for staten selv smuldret bort. Sosialismen, det samfunnet vi levde i, var borte. Kommunismen, samfunnet vi strebet etter å skape, der klassekonflikter skulle forsvinne og den enkeltes frie evner fullt ut skulle utvikle seg, var også borte. Den var ikke bare borte som ideal, ikke bare som styreform, men også som tankekategori.