Vingebelastning er en knallgod roman om vår tid, en generasjon unge som har alle muligheter, om Andreas 30 år, som får diagnose depresjon, er umotivert på jobb, går i terapi.. Viktig og velskrevet roman om diagnosesamfunnet, dessertgenerasjon, lykkejaget etc etc, en roman på mange plan. Les gjerne mer i min omtale HER

Vingebelastning følger én person fra innsiden, 30 år gamle Andreas. Utdannet medieviter, men ikke sikker på om det er det han skal jobbe med. Historien følger Andreas gjennom en periode hvor han er sykmeldt på grunn av depresjon. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstid og voksenliv rulles årsakene til sykdommen hans opp.

Eller, "rulles opp" blir feil uttrykk, for dette er ingen kriminalhistorie hvor alle puslespillbitene passer sammen. Flatland er en forfatter som aldri tyr til enkle løsninger eller karikerte personportretter for å hamre inn poengene sine.

Hvorfor blir Andreas deprimert? Det er lett å få forstå handlingene til alle Flatlands skikkelser. Som forteller har hun ingen trang til å sette opp et ironisk slør for å dytte leserens sympatier i en bestemt retning. Verken psykiateren, kjæresten, foreldre eller søsken pekes ut som syndebukker, og selv om ikke alle Andreas' handlinger og tankerekker er logiske for leseren, blir han aldri en pasientkarikatur. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Jeg forsøkte å lese romanen for en tid tilbake, men fant ikke kjemien med den og leverte boken tilbake til biblioteket etter å ha lest 50 sider. I og med at den er en av tre romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2015, ønsket jeg å gi den et nytt forsøk.

Det gikk bedre denne gangen selv om jeg til tider ble utslitt av å lese om Andreas tanker. Om seg selv og diagnosen som er hans redningsplanke. At samboeren Hanna blir oppgitt og lei over Andreas fokus på seg selv er ikke til undres over. Samtidig og uansett årsak; er det trist å lese om et ungt menneske som er havnet i den situasjonen Andreas er kommet i.
Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Hvem skulle trodd at det gikk an å bli så grepet av denne mannlige hovedpersonen. Han går jo for det meste rundt og syter og synes synd på seg selv, og det egentlig uten noen grunn. Andreas er ca. 30 år og alminnelig vellykket. Han har en mastergrad i mediekunnskap, jobber i et kommunikasjonsbyrå, har en samboer, Hanna, som han tilsynelatende har det bra sammen med og har foreldre og to søsken som det (etter min oppfatning i hvert fall) ikke skulle være noen grunn til å beklage seg over. Likevel går livet mer og mer på skeive for Andreas.
Av natur er Andreas en person som gjerne går helt og holdent opp i det han er interessert i. Som gutt er hans altoppslukende lidenskap modellflybygging. Han har et godt hode for tall. Men da han skal velge utdannelse og senere yrke, blir det til at han kaster seg på det som er mest in i tida og velger noe kreativt, stikk i strid med egen natur. Men dragningen mot systemer og tall slipper ikke taket i ham der han legger seg til mer eller mindre tvangsnevrotiske hverdagsrutiner.
Da Andreas er 14 år, har han en seksuell opplevelse med ei fire år eldre jente, i en situasjon der hun er den førende. Etterpå er han besatt av denne jenta, følger etter henne i all hemmelighet, kretser omkring huset der hun bor osv. Da han får se henne sammen med en kjæreste, blir det et tungt slag for ham. Som ung student møter han Hanna. Hun blir fascinert over Andreas’ hang til sterke følelser. Hos Hanna finner Andreas trygghet, sammen med henne har han en følelse av å ha ”kommet hjem”. Han får jobb som juniorkonsulent i et kommunikasjonsbyrå. Her forventes det at han som alle andre går inn for å gjøre en karriere, for å klatre innenfor firmaet. Men dette finne Andreas besværlig. Hanna derimot er mye mer ambisiøs.
Så kommer Andreas ut for en ulykke, ikke særlig alvorlig, men nok til at han havner på sykehus for en kort periode. Her fatter man mistanke om at han også lider av depresjoner, og han blir henvist til psykolog. Sammen prøver de å sortere erfaringer for å trenge til bunns i livet hans. Psykologen griper fatt i den seksuelle opplevelsen han hadde i ungdommen og navngir dette som et overgrep. Andreas er nå langtidssykemeldt. Selv har han intet ønske om å komme tilbake i jobben. Egentlig trives han godt i denne situasjonen der han kan bruke all sin tid på å trenge inn i seg selv. Men de som står ham nær, har vansker med å godta dette. At han nå går uten arbeid, faller foreldrene tungt for brystet. I oppveksten fikk han og søsknene mye frihet. Foreldrene brydde seg mindre, lot barna ta egne valg. Men nå opplever han for første gang at de ser på hans valg med misnøye. Også Hanna går etter hvert lei av selvopptattheten til Andreas. Og så nærmest uten varsel drar hun sin vei med beskjeden om at hun trenger en tenkepause. Nå er Andreas helt alene. Den eneste han har på sin side er psykologen sin, men også her er den avmålte tiden for behandling i ferd med å renne ut….
Som sagt, er det ikke den store dramatikken som skildres her. Det er lett å tenke at Andreas nå får se å ta seg sammen. Likevel blir man på et vis dratt med inn i hans ulykkelige skjebne. Også helsevesenet slik det kommer til uttrykk her, kan virke kritikkverdig. Bidrar det til sykeliggjøring av folk? På en heller stilltiende måte setter boka lys på noen sentrale spørsmål, og så blir det opp til leserne å finne svarene.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Helga Flatland bruker ikke store ord i fortellingen, hun nærmest lurer og lokker oss med inn, med sine skarpe iakttagelser og gode personbeskrivelser. Det kan ved første øyekast virke ganske så tilforlatelig og ufarlig det hele, men hun skrur det til på en nærmest umerkelig måte. Ubehaget og tankene kommer snikende. Mesterlig gjort."
Denne omtalen og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.

Bøker jeg har lest i 2015.

Målet er minst 30 bøker

Min lesing dette året

Bøker lest i 2017.