Den fremmede

av (forfatter), Jacques Ferrandez (tekstforfatter), Albert Camus (opprinnelig forfatter) og Tom Lotherington (oversetter).

Solum Bokvennen 2020 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.08 (237 terningkast.)

946 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Bjørg Ristvedts eksemplar av Den fremmede

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Eboker, Bookbites

Lesedato

2021

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Tegneserieadaptasjon av Camus' berømte roman!

Den fremmede kom originalt ut i 1942, og skaket leserne med sine 112 sider om menneskets fremmedfølelse. Verket står som en av det 20. århundres viktigste bøker. Den algerske tegneren Jacques Ferrandez adapterte i 2013 verket til tegneserie, og adaptasjonen ble en umiddelbar suksess i Frankrike. Det er denne adaptasjonen som nå kommer ut i norsk oversettelse.

Bokdetaljer

Forlag Solum Bokvennen

Utgivelsesår 2020

Format Innbundet

ISBN13 9788274887930

EAN 9788274887930

Språk Bokmål

Sider 133

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

78 112 37 9 0 1

Bokomtaler

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet.

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ...

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia.

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon.

I første del av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen.

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv.

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til.

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver.

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten."

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ...

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg så til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ...

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ...

Godt sagt! (15) Varsle Svar

Meursault er ein ung franskmann busett i Alger, og er forteljarstemma i boka. Han har ei forholdsvis likegyldig innstilling til omgjevnadane sine og til sitt eige liv. Det er nett som om han berre let seg drive med, uengasjert, men likevel observerande og tenkande.Når Meresault nærmast ved eit uhell gjer seg skuldig i eit alvorleg brotsverk, blir han fengsla og stilt for retten. Her blir den likegyldige innstillinga hans brukt mot han for alt det er verdt.

Essensen i boka, slik eg ser det, er at Camus problematiserer at ein dømmer menneske ut frå oppfatningar av moral, og ikkje berre ut frå kva dei har gjort. Meursault er ingen spesielt tiltalande type; jaudå han har sympatiske trekk også, men den manglande interessen t.d. for mora sitt dødsfall provoserer også meg. Men er ein person ondare enn dei onde gjerningane han faktisk har gjort? Og i tilfelle ja, skal han i såfall dømmast for det? Eg er ikkje lovkyndig på nokon måte, men eg vil anta at dette faktisk kan skje, også i Norge. Og det er tankevekkande.

Tittelen på boka, Den fremmede, tek eg for gitt er mynta på hovudpersonen. Han er trefold framand; eksil-franskmann i ein kolonistat, framand i forhold til samfunnet han er ein del av, og ein framand i sitt eige liv.

Ålreit bok, den første av Camus for min del.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg har lest Camus' roman Den fremmede på bussen frem og tilbake fra jobb. Romanen ble utgitt i 1942, og versjonen jeg har er på 142 sider. Bokens hovedperson er jeg-personen Meursault og handlingen er lagt til Algeri. Meursaults mor har akkurat gått bort, og boken begynner slik:

«I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig
sikker på. Jeg fikk et telegram fra gamlehjemmet: «Mor død. Begraves i
morgen. Ærbødigst.» Hva for rolle spiller nå det. Det var kanskje i
går.»

Innledningen er svært beskrivende for Meursaults karakter, og en del av bokens tema, nemlig en likegyldig holdning til livet. Denne holdningen kommer også ekstra tydelig frem i Meursaults forhold til Marie, en kvinne han innleder et forhold til, like etter morens begravelse:

«En stund etter spurte hun om jeg var glad i henne. Jeg svarte at det
ikke hadde noen betydning, men at svaret helst måtte bli nei. Da
virket hun trist. Men da hun laget til lunsjen, lo hun på nytt av
ingens verdens ting, slik at jeg måtte kysse henne.»

Da Marie senere spør om han kunne tenke seg å gifte seg med henne, svarer han at det er det samme for ham, men at de gjerne kan gifte seg hvis hun ønsker det.

Meursault er altså likegyldig. Han setter likevel pris på livet. Selv om han sier at han ikke er glad i Marie, gleder han seg over hennes selskap. Han lever i nuet, nyter hver opplevelse. Jean Paul Sartre har, i sin anmeldelse av boken, tolket Meursaults likegyldighet ut fra tilværelsens absurditet, tanker Camus drøfter i sitt essay Myten om Sisyfos (også fra 1942). Jeg kjenner mine begrensninger og jeg skal ikke forsøke meg på en nærmere analyse av dette materialet. Men det sentrale ved disse tankene er at absurditeten oppstår i møtet mellom mennesket som krever mening og verden som ingen mening har.

Meursaults karakter blir satt på prøve og vurdert når han blir tiltalt for drap. Meursault begår et mord i noe som kan anføres å være et selvforsvar, i hvert fall en sak med formildende omstendigheter. Aktoratet bruker imidlertid Meursaults karakter, og særlig hans reaksjon i forbindelse med morens død, til å underbygge at mordet ble begått med det kjøligste forsett. I forbindelse med rettssaken mot Meursault pågår en annen sak mot en som har begått fadermord. Aktoratet er ikke nådeløs i sammenligningen:

««Denne samme domstol, mine Herrer, skal i morgen avsi dom i en sak
som gjelder den avskyeligste av alle forbrytelser: fadermord.» Etter
hans mening kunne man ikke i sin villeste fantasi forestille seg en så
skjendig voldshandling. Han våget å ha det håp at den menneskelige
rettferdighet ville straffe uten å vise svakhet. Men – og dette var
han ikke redd for å si – den avsky han følte for denne forbrytelsen,
ble nesten stilt i skyggen av den som min ufølsomhet innga ham. Han
mente videre at en mann som moralsk sett tar livet av sin mor, har
stilt seg utenfor samfunnet og står nøyaktig på like linje med ham som
hever sin morderhånd mot det faderlige opphav... Han erklærte at det
ikke var plass for meg i et samfunn hvis grunnleggende regler jeg
nektet å akseptere, og at jeg ikke kunne påberope meg noen
medlidenhet, siden jeg manglet de mest elementære følelsesreaksjoner.»

Den delen av boken som omhandler rettssaken er, etter min mening, den beste og mest interessante. Det er spesielt interessant hvilken plass Meursaults karakter får i aktoratets prosedyre og hvor avgjørende det amoralske tydeligvis får for rettens bevisvurdering og dommen. Boken for øvrig er også god. Språket er kort, nesten tørt, noe som passer til jegets karakter. Det er mulig jeg kommer til å lese boken igjen senere en gang, etter kanskje å ha sett nærmere på Myten om Sisyfos. Det kan muligens være verdt å lese den litt grundigere enn det jeg har fått gjort på bussen.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på min blogg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

“I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig
sikker på.”

Denne historien begynnes med disse setningene. Det er inkludert i toppen - de første setningene i verdens og fransk litteratur.
Hovedpersonen i boken er Mr. Meursault. Interessant nok at vi aldri ser navnet hans gjennom hele boken. Meursault opplever ikke de foreskrevne følelsene da moren døde, når han får en ny stilling, når han møter en kvinne, når han dreper en person og til og med lærer om egen død. Han er helt rasjonelt kald i denne verden. Selv etter å ha fått vite om egen død, tenker han først på hvordan giljotinen vil se ut, hvor den vil stå: på bakken eller på en plattform. Han er blottet for de tradisjonelt akseptert følelsene.
Men samtidig, hvordan dømmes Meursault? Han blir ikke dømt i det hele tatt for sin handling, han blir dømt for sin holdning til morens død.
Kanskje viser dette absurditetet i lover og regler, at vi ikke kan se på verden og noens handlinger som bare handlingene av «Den fremmede».
Jeg tror at nå er Meursault mer moderne enn det kanskje virket før. Han er apatisk over at moren er på sykehjem. Men det er kanskje ikke så ille. Han gjentar flere ganger at han ikke kunne gi henne tilbørlig oppmerksomhet, og i boken får vi vite at hun hadde en venn. Han er rolig om ekteskapet og er nesten klar til å gifte seg. Han er ikke sikker på om han er forelsket eller ikke, men han liker å tilbringe tid med denne kvinnen. Men han er ærlig med henne og mot seg selv.
Men likevel virker det for meg som om det er veldig vanskelig å komme nærmere Meursault uten å lese den andre kjente boken "Myten om Sisyfos". En mann for Camus er en mann - Sisyfos, som blir glad når han ruller steinen sin opp på fjellet. Dette er en absurd person som har innsett all livets skrøpelighet, men går til slutten. Jeg tror det var myten om Sisyfos som Albert Camus ble tildelt Nobelprisen for. Han er forresten en av de yngste nobelprisvinnerne. Hvis du ser på alle Nobelprisene i litteratur, er de fleste av dem tildelt forfattere fra det 20. århundre.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hadde ikke lest Camus før, men fikk lyst å gjøre det igjen. Korte, trassige setninger blandet med nydelige observasjoner, og en hovedperson det er lett å kjenne seg igjen i.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.»" Et sitat jeg har vist til i et blogginnlegg jeg skrev etter å lest boken. Min første av forfatteren. Tilfeldig fant jeg den på biblioteket - en nyutgivelse i 2015. Glad for at jeg er en ivrig bibliotekgjenger. Link til blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

For ordens skyld; jeg leste en 2015 utgave av denne boka. Synes omslaget var stygt så den fristet ikke av den grunn, men heller at den er en klassiker. Har spurt mange om de har lest boka, men alle har sagt nei. Den gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg sitter igjen med et spørsmål; hvordan ville den vært skrevet i dag? Og hvem "må" lese denne i dag? Litteraturstudenter? Psykologi? Handlingen til Mersault virker meningsløs på meg. Trur ikke at morens død påvirker ham så mye, men at tiden , med 30-årenes depresjon og 2.verdenskrigs start gjør noe med ham.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hovedpersonen, Meursault, lever livet sitt på avstand, som en fremmed. Han jobber, men har ingen ambisjoner, han har en kjæreste, men er likegyldig til giftermål, han dreper uten nag.
Under rettssaken er han tilbaketrukket, og uten følelser. Det er som om ingenting angår ham.

Dette er forfatterens debutbok.
Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1957.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Men alle vet at livet ikke er verd å leve. Dypt i min bevissthet var jeg ikke uvitende om at det har liten betydning om en dør tredve eller sytti år gammel, for i begge tilfeller vil selvfølgelig andre menn og kvinner fortsette å leve, gjennom tusener av år. Egentlig var intet klarere enn det. Det ble alltid jeg som døde, enten det hendte nå eller om tyve år.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stedet.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Jeg lyttet til hjerteslagene mine. Jeg kunne ikke forestille meg at denne bankende lyden som så lenge hadde fulgt meg, noen gang skulle opphøre.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

På vei opp den mørke trappen støtte jeg borti Salamano, naboen min i samme etasje. Han var sammen med hunden sin. De har vært sett sammen i åtte år. Spanielen har en hudsykdom, rødskabb heter det visst, som får den til å miste pelsen og dekker den med pletter og mørke skorper. Etter at de to har levd sammen alene på et lite rom, har det til slutt endt med at gamle Salamano ligner den. Han har rødflammede skorper i ansiktet og gulnet, tynt hår. Hunden på sin side har tatt etter eierens lutende gange, med snuten fremoverbøyd og stiv nakke. De ser ut som de er av samme rase og likevel avskyr de hverandre.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Han erklærte at jeg ikke hørte hjemme i et samfunn hvis grunnleggende regler jeg ikke anerkjente, og at jeg ikke kunne appellere til det menneskelige hjerte hvis elementære reaksjoner jeg var uvitende om.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan det skjer.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet. Når jeg forestilte meg lyden av de første bølgene under fotsålen, kroppen som gled ned i vannet og den befriende følelsen det ga meg, da var det jeg plutselig kjente hvor trangt det var i cellen.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Mor døde idag. Eller kanskje det var igår, jeg vet ikke riktig. Jeg mottok et telegram fra gamlehjemmet: <> Det sier ikke stort. Kanskje det var igår.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Da jeg var student, hadde jeg en god del [...] ærgjerrighet. Men da jeg måtte avbryte studiene, skjønte jeg snart at slike ting ikke hadde noen egentlig betydning.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.


Godt sagt! (38) Varsle Svar

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."


Titlene er ikke rangert. Bøkene er listet opp alfabetisk etter forfatteres navn. Jeg har skrevet hvilket land forfatterne er fra ved siden av hvert verk. Når det gjelder utgaver har jeg rett og slett valgt dem med flest eiere her på bokelskere.no.

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)


Godt sagt! (25) Varsle Svar

Mye fransk, mye bra!

Hvor mange har dere lest av disse?


Godt sagt! (22) Varsle Svar

Fagbibliotek har skjønt det - der står romaner sammen med fagbøker, og det er akseptert at en roman ofte klarer det ikke alltid fagbøker kan - nemlig gi oss innlevelse og informasjon på tvers av vel definerte grenser (tenk deg bare Afrika som før europeerne kom, hadde en nomadisk tilnærmelse til livet). Denne listen gir et lite innblikk i mitt Afrika-bibliotek. Som tittelen forteller, bare "noen dråper" og listen kom ut som jeg var i humør til kanskje. Ser gjerne at bokelskere kaster seg over listen og sprer ut mange flere dråper fra AFRIKA!


Godt sagt! (11) Varsle Svar

Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.


Godt sagt! (11) Varsle Svar

Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.


Godt sagt! (6) Varsle Svar

Godt sagt! (5) Varsle Svar

"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."

https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vinnere av nobelprisen.
Nobelprisen ble ikke utdelt i 1914, 1918, 1935 og 1940-1943. To personer mottok prisen i 1904, 1917, 1966 og 1974.


Godt sagt! (3) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Myten om Sisyfos - essay om det absurde" av Albert Camus
  • "Kvalmen" av Jean-Paul Sartre
  • "Pesten" av Albert Camus
  • "Dvergen" av Pär Lagerkvist
  • "Labyrinter" av Jorge Luis Borges
  • "Far Goriot" av Honoré de Balzac
  • "Doktor Faustus - den tyske komponist Adrian Leverkühns liv fortalt av en venn" av Thomas Mann
  • "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Céline
  • "Utvidelse av kampsonen - roman" av Michel Houellebecq
  • "Dobbeltgjengeren" av Fjodor M. Dostojevskij
  • "Rødt og svart - historie fra det nittende århundre" av Stendhal
  • "Opptegnelser fra et kjellerdyp - roman" av Fjodor M. Dostojevskij
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver