Ingen hylle
2023
Omtale fra forlaget
Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der. Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun: «Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner.» Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten. «Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?» Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke. «Det gjør vi vel ikke», sa jeg. «Det har vi aldri gjort.» Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788205572249
EAN 9788205572249
Språk Bokmål
Sider 328
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»
Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!
Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:
«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»
Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.
Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha! Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.
Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman.
Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig.
For en presis og gripende beskrivelse av morsrollen!
Dette er egentlig en interessant bok om samliv og barn, men jeg klarte ikke helt å engasjere meg.
Anja og kjæresten, Pål, er på vei til Sverige en varm junidag. Målet for turen er et torp Anja eier sammen med eksmannen, Ivar. Det er dugnadshelg. Huset skal males og da trengs mange hender. Anja og Ivars felles barn er også til stede, i tillegg til Ivars samboer og Anjas eldste datter med kjæreste. Det blir noen dager fylt av minner, maling og krangling.
Det hoppes i tid, og alt ses gjennom Anjas øyne.
Mennesker er jo fascinerende skapninger, og disse vi her blir kjent med har alle sitt å stri med. Flere er ganske ukonvensjonelle, og man løfter litt på øyenbrynet underveis.
Interessant, men litt treg.
Jeg trodde jeg hadde skrevet om boka for lenge siden.
Leser den for andre gang, nå.
Trude Marstein er i en klasse for seg.
Og jeg synes boka er hennes beste, så langt.
Dyptloddende og nær.
Menneskelig, sår og gjenkjennelig.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHun ser ut som hun venter på en lettelse. Og jeg kjenner den selv: Snart er akkurat denne situasjonen over. Den er tung, spent og ubehagelig, og det blir godt når den er over.
Alle lykkelige barn ligner hverandre og trenger omtrent det samme, hvert ulykkelige barn er ulykkelig på sin måte og har sine helt egne behov som det er en diger oppgave å kartlegge og imøtekomme. Jeg har ikke alltid gjort det jeg skal. Jeg har ikke alltid lyktes i det jeg har prøvd. Det er ikke alltid jeg har prøvd.
Dette er de nominerte til Lytternes romanpris - de diskuteres denne uka i NRK radioappen - jeg har ikke lest noen enda, men syns alle ser spennende ut! hvor mange har du lest?