Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 627 bokomtaler

«Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i går kveld?
Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel, kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen på jobben, og når jeg husker at den hang her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det nåværende eksempel: Jeg husker, uten skygge av tvil, at vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken for å temme ut den siste teskvetten, slenge den brukte teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen, husker at jeg snudde meg kanskje en meter fra kjøkkenøya der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning, milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette øyne, som om jeg vekket ham, og sa:
- Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv syv.
Og jeg sa:
- Halv syv?
Og han sa:
- Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen i bakken.
Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.
Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte han seg og dro innom jobben likevel.»

Sitatet over er fra romanen Terapeuten av Helene Flood. Det er det første signalet hovedpersonen Sara får på at ting kanskje ikke er som de skal være rundt gutteturen ektefellen er dratt på i helga. Jeg som vet at romanen kategoriseres som en psykologisk thriller, kjenner pulsen stige og uhyggen komme krypene når jeg leser dette. Underveis kan jeg kjenne hjertet i halsen flere ganger. Omslaget er creepy synes jeg:

Jeg har stått lenge i kø for å få lånt romanen av biblioteket. Det var det verdt. Terapeuten ble utgitt i 2019, er nå solgt til 28 land, og 6. februar skrev VG at det kan bli film av boken:

Norske Helene klar for Hollywood: I fjor brakdebuterte hun med krimboken «Terapeuten» som ble solgt til 23 land før den kom ut i Norge, og nå kan Helene Flood (37) juble over at det blir Hollywood-film av boken.

For de som ennå ikke har leste den og liker å lese spenningsbøker i påsken, kan romanen til Helene Flood være midt i blinken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Student Helmer kommer oftere og oftere til Lysgården,og faren til Nora er glad for a ha en ung mann i huset, nå som skjebnen har vært så hard mot ham. Det blir fort sånn at Nora kjører med StorePetter til Molde og henter Torvald Helmer ved båten, og på veien tilbake hopper de to av og går en tur rundt Skarvatnet og forteller hverandre hva som har skjedd siden sist, for de drar hjem. Det er Nora som har mest å fortelle, om Gerd som har sett et tre flytte seg litt høyere opp på fjellet, så det fikk bedre utsikt, om at Nora hørte hønsene flakse opp og løp ut med lykten og jagde bort reven; når hun forteller, snur Helmer ansiktet mot henne og ser på henne med det vidunderlig milde blikket sitt og ler høyt midt i den stille luften ved vannet. Nora forteller at hun har begynt å lese noen vanskelige franske dikt, Les Fleurs du mal, heter de, men de høres ikke ut som noe han har lyst til å høre opplest, sier Helmer, han foretrekker mer oppløftende litteratur. Han forteller om studentlivet, om vertinnen som snorker så det lyder som en melankolsk hest, men at det betyr at han er våken store deler av natten og kan studere flittig. Han forteller om hvordan han går rundt i gatene og samtaler med de andre unge mennene, fordi de ikke har råd til å ga inn noe sted, og hvordan de en dag hadde sett en hel rottefamilie løpe inn i bakeriet. Uansett hva han forteller, lyder det vidunderlig, og Nora må hele tiden se på ham; hvis hun vender blikket bort, kjennes det nesten pinefullt; selv om vannet er der foran henne, og fjellene og fuglene i luften over dem, må hun skynde seg å se på ham igjen.
Det er som om de går i ring, tenker Nora,rundt og rundt, som om de går i ring rundt hverandres kropper, som om årstidenes lys smelter sammen i øynene deres, men aldri om, tenker Nora, aldri om faren hennes kommer til å la henne gifte seg med en så fattig mann.»

Sitatet over er fra romanen Nora av den danske forfatteren Merete Pryds Helle og som er fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem. Romanen Nora er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk og Klas Östergren med romanen Hilde Wangel. Alle tre romaner ble utgitt i 2019. Etter å ha lest Nora, gleder jeg meg til å lese romanene Henrik Falk og Hilde Wangel. Alle tre bøkene har jeg lånt av biblioteket

I Henrik Ibsens Et dukkehjem følger vi Nora Helmers vei til innsikt gjennom tre akter. I Merete Pryds Helles Nora følger vi Nora Helmer gjennom et liv.

Etter å ha lest romanen, så jeg fjernsynsteatrets Et dukkehjem med Lise Fjeldstad i rollen som Nora og Knut Risan i rollene som Torvald. Har sett på Et dukkehjem for er par år siden. Etter å ha lest Merete Pryds Helles roman ble det en helt annen og mye bedre opplevelse å se forestillingen. Tommel opp for denne romanen!
Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nina Lykkes kritikerroste roman Full spredning utgitt i 2019 har ikke fått drahjelp av bokomslaget. Ufattelig kjedelig.

Utroskaphistorien i romanen kunne lett blitt en traurig affære. Men ikke når en slik historie skrives av Nina Lykke, og at vi i tillegg får servert møtene Elin har med pasientene med Tore, plastskjelettet, som kommentator.

Humoren i romanen traff meg. Som det gjorde med de andre romanene jeg har lest skrevet av Nina Lykke: Oppløsningstendenser (2013) og Nei og atter Nei (2016). Samtidig er det et alvor i den, et alvor som er tidsaktuelt. Det stilles store krav til hva helsevesenet skal kunne gjøres for oss. Forventninger som er skapt av politikere som lover å opprettholde velferdsstaten på et høyt nivå for å sanke stemmer. I tillegg har vi en situasjon der vi mangler fastleger.

All god kritikk mv er vel fortjent er min oppsummering etter å ha lest romanen Full spredning av Nina Lykke.

Omtale er kopi av dette bloggginnlegget

Godt sagt! (3) Varsle Svar

«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.
Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.
I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.

Mer om boka i dette blogginnlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.
En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»

På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.
På bokomslaget står det:

«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.
I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.
Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»

Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.

En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.

Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.

Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.
Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.
Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.
Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.
Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av vår historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.

Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.

«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.
Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «

De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:

«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.
Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»

Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om,

Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:

«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»

Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.
Omtalen er et utdrag av dette blogginlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.Det vil ikke jeg mene noe om. Men god til å skrive bøker er hun. Også denne romanen falt i smak.

Kopi fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»

Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»

skriver Marie Hamsun:

«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»

Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:

«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»

Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.

Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.

Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Romanen Ungen står ikke tilbake for tidligere bøker Aina Basso har skrevet. Hun får virkelig frem det grusomme i saken, men også det miljøet der dette skjedde og levevilkårene kvinner og barn levde under. Fattigdommen og nøden som gjorde dette mulig. Men også hvordan menn så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for egne unger.

Link til et blogginnlegg om romanen

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når Per Petterson gir ut en bok, er mange spente. Romanen Menn i min situasjon ble utgitt i 2018, og 28.9.2018, etter at den var utgitt, skrev jeg et innlegg på bloggen:
Vi som har ventet på Per Pettersons neste bok...

«Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.»

Vinter, vår, sommer og høst er har gått siden jeg skrev innlegget. Jeg har fått lest gode anmeldelser av boken. Jeg har hørt at den ble diskutert her i dette NRK programmet februar 2019 etter at den ble nominert til P2 lytternes romanpris

Nå er romanen lest. Det var ingenting å grue seg for. Selv om jeg ikke synes Menn i min situasjon ikke er den beste boken av Per Petterson har utgitt, er det ikke vanskelig å la seg bevege av livet til hovedpersonen, eller mangel på liv. For i romanen vi møter en mann som har mistet mye. Livet er vel mer eller mindre en ruin.

Romanen starter slik:

«Det var søndag, september 1992, klokka var litt før sju. Jeg hadde vært ute kvelden før, den siste timen i et apotek gjort om til bar i Tollbugata, men jeg hadde ikke blitt med noen hjem. Det var nesten uvanlig på den tida, i det året, for det var ikke sjelden jeg dro inn til Oslo sentrum og mot min natur gikk på barer og kafeer og kom inn gjennom dørene til de røykfylte ståkete lokalene jeg plutselig følte meg så hjemme i, og fortsatt mot min natur kunne se meg nøye omkring og tenke, hvor skal jeg ligge i natt. Når jeg forlot kafeen eller puben eller baren noen få timer seinere, var jeg sjelden aleine. Da de månedene lå bak meg, hadde jeg vært i flere soverom, i flere hus, i flere bydeler enn det jeg på forhånd ville trudd var mulig for en mann som meg. Men det slutta av seg sjøl, jeg ville være som et bål, men det var mer aske i bålet mitt nå enn det var flammer.»

Oktober forlag beskriver handlingen slik:

«For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.»

Det er ingen lystseilas å lese romanen til Per Petterson. Men det er ingen av bøkene han har skrevet. Som Per Petterson har Arvid Jansen, et år før kona tar med døtrene og flytter, mistet fire familiemedlemmer i brannen på MS Scandinavian Star. Det røsker i meg å lese bøker av Per Petterson. Det gjør vondt. Men det er slik livet er. Arvid Jansen har i tillegg mistet kontakten med døtrene. Dette var vondest å lese om:

«Fredag ettermiddag, annenhver helg etter skoletid, hadde jeg stått på parkeringsplassen og venta på jentene ved enden av rekkehuset på Skjetten. De skulle først hjem med ranslene og så ut igjen med bagene som sto ferdigpakka ved døra og var fulle av klær og av ting de ikke trengte, som Turid mente at de trengte, men det var greit, det var ikke noe å krangle om, vi skulle bare opp trappa til tredje etasje, og jeg syntes vi hadde det fint og var sikker på at jentene syntes det samme.
Og så etter jul ville de ikke komme mer i helgene, ikke engang fornuftige, saklige Tine som alltid var rettferdig ville komme. Det var ikke lett å ta innover seg. Det var Vigdis som ringte, det var blitt slutten av desember, det var romjul, jeg hadde vondt i kroppen opptil flere steder etter en hendelse seint på julaften jeg var sikker på at ingen hadde hørt om. Jeg hadde et lite juletre på en taburett i hjørnet ved parafinkaminen, og i vinduet mot rundkjøringa hang ei halvkommunistisk rød julestjerne. Vigdis var tolv år og storesøster, hun tok ansvar og overlot det ikke til mora si. Det ble en formell samtale, hun sa, pappa, vi skal ikke komme til deg i helgene mer, vi har blitt enige, vi kan komme en gang til før skolen begynner, men så passer det ikke så bra lenger. Det begynte å brenne i magen med en gang, men jeg turte ikke spørre hva grunnen var, for jeg kunne ikke vite om svaret jeg ville få var et svar jeg kunne leve med, så jeg tok det i stedet til etterretning, og uten å blunke avsto jeg fra rettigheter jeg opplagt hadde krav på og med full støtte kunne hevde, men jeg kunne ikke kreve av dem noe de ikke ville gi. Jeg hadde det ikke i meg. Jeg sa, ja vel, Vigdis, det var nok en tung beskjed for meg å få, men hvis dere er blitt enige, da må jeg kanskje bøye meg for det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, hun var så alvorlig, og jeg ville ikke gjøre det vanskeligere for henne, det kunne jeg ikke, men jeg sa i hvert fall, det er ikke noe jeg kan gjøre, da, eller si, som vil få dere til å gjøre om den beslutninga. Jeg trur nok ikke det, pappa. Nei vel, sa jeg, og nå brant det forferdelig i magen, og det var som om jeg falt og falt, susende som Saulus hadde falt på veien til Damaskus med et uutholdelig blendende lys i øynene og blitt en annen, blitt til Paulus, og midt ute på den samme støvete gloheite veien mista også jeg meg sjøl og ble en annen enn den jeg hadde vært, jeg ble en annen far, og jeg ble stille, og Vigdis sa, pappa, er du der, og jeg sa, ja, nå er jeg her. Men det var jeg ikke. En annen var der. Jeg må legge på nå, sa Vigdis, ha det bra, pappa, jeg er veldig glad i deg, kanskje vi kan snakke sammen mange ganger på telefonen, sa hun, men nå på en ganske uformell måte, jeg kunne høre at hun skulle til å gråte, og da sa jeg så fort jeg kunne, det kan vi, jeg er veldig glad i deg også, ha det bra, Vigdis, og så høres vi snart.»

Bokomslaget viser alle terningkast 6 romanen har fått. Vel fortjent synes jeg.

Bokomtalen er kopi av et blogginnlegg jeg har skrevet - link til innlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Når jeg leser om bøker Espen Haavardsholm har utgitt, er jeg mer enn forundret over at jeg ikke har lest bøker av han tidligere. Helt tilfeldig fant jeg romanen av Fra nå av kan alt skje utgitt i 2019 i hylla over nye bøker på biblioteket.

I dette interessante intervjuet på NRK forteller forfatteren at romanen er om hans egen mor:

Espen Haavardsholm har skrevet bok om sin egen mor. Den handler om alderdommen - både de gode sidene og de mørke sidene - og om et voldsomt oppgjør mellom mor og sønn.

Fra nå av kan alt skje bygger på fakta om livet til moren, men det som skjer med henne i nåtid er diktning. Romanen har fått gode kritikker. Det samme fikk Gutten på passbildet som ble utgitt i 2004, som også er en roman som fletter sammen fiksjon og fakta. Fakta i den romanen er blant annet da forfatteren som fireåring ble sendt mellom foreldrene alene på nattoget mellom Oslo og København. Et tema som også dukker opp i boken jeg nå har lest

Jeg likte romanen til Haavardsholm. Igjen, utrolig at jeg ikke har leste flere bøker av han tidligere. Jeg skal helt klart lese flere bøker han har utgitt, og den første blir nok Gutten på passbildet.

Forlaget Oktober beskriver boken slik:

«På Fjordtun eldresenter bor en vital og munnrapp kvinne ved navn Katrin Li. Hun kjører elektrisk stolscooter, danser på plenen i haglbyger om kvelden og vanker rundt i nærmiljøet med den største selvfølgelighet. For de andre beboerne på senteret er den pensjonerte legen en ledestjerne, en kvinne man gjerne vil være i nærheten av.
Innenfor leilighetens fire vegger kryper hun mer sammen. Leddene svir og verker, kroppen går i lås. Skarpe og konfronterende telefonsamtaler med sønnen får henne stadig ut av balanse. Og ved å gå gjennom alt av gamle minner – postkort, brev, fotografier – børster hun støv av både det som har vært, og det som kunne blitt. Hvilke deler av fortiden er det verdt å dvele ved? Og hvilke spor er det best å skjule for alltid?
I romanen Fra nå av kan alt skje flettes viktige historiske hendelser sammen med det personlige og skjellsettende. Med alvor og overskudd skriver Espen Haavardsholm frem en kvinne som har levd et uvanlig rikt og hendelsesfylt liv.»

skriv lenkebeskrivelse her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kontrasten er stor mellom handlingen i romanen jeg nå har lest, Voksne mennesker av Marie Aubert, og romanen jeg avsluttet for noen dager siden og skrev om i innlegget:

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter

Etter å ha lest boken til Kvæven er det lett å tenke at menneskene i Voksne mennesker, har problemer som de finner ved å pirke i navleloen sin.

Om handlingen i romanen Voksne mennesker av Marie Aubert skriver forlaget:

«Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.»

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Ida, 40 år og singel. Ida har før hytteturen vært på en fertilitetsklinikk i Sverige. Planene er å ta ut egg og fryse de ned. Marthes strålende nyhet, er at hun er gravid.

«Jeg tar av meg den svette T-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som roper at han ser på telefonen sin. Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.
Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.
Hun kan ikke gå forbi meg.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, for hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.»

Livet har på en måte gått ifra Ida. Det er ikke lenger så kjekt å date menn som er gift og samboere, og mene at utroskapen ikke hennes problem. I disse dagene på hytta kommer de dårlige sidene til Ida frem med styrke. Det er som en av rollene Linn Skåber spiller. Menneskelig og morsomt, men noen ganger blir jeg flau av personen Linn Skåber spiller. Ikke en gang Olea, bonusbarnet til Marthe, klarer Ida å holde utenfor det til tider skitne spillet sitt.

Selv om jeg synes romanen til Marie Aubert er en god bok, er jeg i tvil om jeg ville trivdes å lese om Ida utover romanens 140 sider. I bunn og grunn synes jeg hun er kjedelig.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Grønland, den mektige polarøya lenger vest i havet, var lenge ukjent, men så trådte Eirik Raude frem. Han kom fra Jæren. Sammen med sin far utvandret han til Island og slo seg til der, men etter en tid røk han uklar med mektige slekter. Det endte med at han ble dømt fredløs og måtte flykte fra landet. Han seilte vestover havet, oppdaget Grønland og organiserte en ekspedisjon av utvandrere som slo seg til på vestkysten av det nye landet. Dette samfunnet på Grønland skulle vokse og bestå i ca 500 år for så gåtefullt å forsvinne.
Som en naturlig følge av den gradvise norrøne ekspansjon vestover Atlanderhavet hendte det så at Leiv Eiriksson omkring år 1000 e.Kr. seilte til havs fra gården Brattalid på Grønland og oppdaget Amerika. Vestervegen var fulgt helt frem.»

Sitatet er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Romanen til Tore Kvæven Der landet mørknar vant Brageprisen 2018, og den begeistret kritikerne, ikke minst for hans skildring av dyr og natur. Handlingen er lagt til de norrøne bosetningene på Grønland, derfor sitatet fra boken over. Er du nysgjerrig på romanen, anbefaler jeg denne episoden fra NRK bok;

«Når landet mørkner" er Tore Kvævens andre roman. Læreren og sauebonden fra Sirdal debuterte for sju år siden med "Hard er mitt lands lov". Begge romanene er historiske mastodonter, begge fikk kritikerne til å juble. Reporter Kjartan Årsand ble med Tore Kvæven på skitur. Hør også litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, historiker John McNicoll og programleder Otto Haug.»

Jeg har lest flere bøker av Helge Ingstad, bl a Øst for den store bre, om Ingstads opphold på Grønland. Hans beskrivelse av dyr og natur skapte så klare bilder, det samme gjør Kvæven i romanen Når landet mørknar. Samtidig er boken mer enn dette. Den er spennende fra første til siste side. I tillegg er den interessant, og jeg får lyst til å lese flere bøker om den tiden denne historien er lagt. Jeg vet at jeg har likt en bok når jeg tenker at den kunne jeg ønsket var blitt filmatisert. I dette tilfellet med Arnar og Eir i hovedrollen. Arnar med en fremdrift som jeg liker å lese om. Han som på slutten av romanen sier til Eir:

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Kopi fra et blogginnlegg - mer her

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Et fint gjensyn. Mer om min leseopplevelse - se bloggen min. Link til innlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg synes at det var en OK start på romanen. Men etterhvert som flere barn forsvinner, tilsier alvoret i situasjonen at jeg forventet et større trykk på politiets innsats. Forventer å få vite mer hvordan familien til barna opplever situasjonen. Det at dette ikke skjer, gjør at jeg blir likegyldig. Det er noe usannsynlig over det hele. Når vendingen skjer i andre del, tenker jeg at endelig skjer det noe mer. Etterhvert blir dette en del for meg som i store trekk er makaber. Enda mer usannsynlig. Denne delen blir mest skumlesning frem til slutten av boken.
Romanen Som fortjent av Belinda Bauer, ble alt i alt en middelmådig leseopplevelse. Det virker for meg som om boken for forfatteren har vært et halvhjertet prosjekt sammenlignet med romanene Blacklands og Mørke dager.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det var boken jeg skrev om i innlegget:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken til Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer. Per Petterson forteller om sitt første møte med boken, og at han etter dette har leste den flere ganger. Selv om livet til

Simone de Beauvoir var svært forskjellig fra det livet han levde, var han fanget fra første side:

«Jeg identifiserte meg fullstendig med jenta som vokste opp i det franske borgerskapet, fallert eller ikke, i den første delen av hundreåret vårt. Dette borgerskapet levde sitt sjøltilfredse liv fjernt fra folkets larm på en måte det er vanskelig å forestille seg i et land som Norge. Det var kultivert og rikt på tradisjoner, men var ikke lenger noen sjølstendig kraft, hadde ingen vitalitet, som vi kan lese om det i Balzacs romaner fra hundre år før. Alt dreide seg nå om å holde på formene. Å bli født inn som jente her, var mildt sagt å gå inn i fastlagte mønstre. Beauvoir skildra dette livet med lukt og smak og synsinntrykk så mesterlig at jeg ennå kan huske fargene på kjolene hennes, hvordan faren sto i stua da han spilte amatørteater hjemme, hvordan lyset silte ned gjennom bladverket i Bolougnerskogen, en park i Paris jeg aldri har sett og kanskje aldri kommer til å se. Men først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte, men sikkert blir seg sjøl, skaper seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort. Jeg trur det kan rive med hvem som helst, samme hvor en kommer fra og hvilket kjønn en tilhører. Det reiv i hvert fall meg med. Og jeg husker ikke bare fysiske ting ved boka, men hvordan det fysisk var rundt meg da jeg leste. Jeg husker helt sikkert den blårutete skjorta som jeg hadde arva etter onkel Arvid, og at det var grønne gardiner i vinduene da jeg satt og så ut når jeg tok pauser i lesinga, og det regna der ute, og jeg husker at jeg ønska de boligblokkene jeg stirra på til helvete. Egentlig ville jeg ikke sprenge hele Veitvet i lufta, men jeg var utålmodig og lei av livet mitt som bare en syttenåring kan være, og jeg var fylt av en forferdelig tanke: Tenk om resten av livet bare er en forlengelse av sånn som det er nå! Det var den rette boka å lese på det tidspunktet, og den traff meg uansett hvor jente hun var, uansett hvor borgerskap hun var.»

I boken En veloppdragen ung pikes erindringer, skriver Simone de Beauvoir (f.1908 d. 1986) om en, som Petterson skriver, klaustrofobisk tilværelse. Hun beskriver det som å leve fengsel uten gitter. Boken ble utgitt i 1958. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 1988 og 317 sider. Selv om jeg synes det er en god bok og interessant å lese, hadde jeg ikke samme leseopplevelse som Per Petterson. Delvis kommer det av at utgaven jeg har kjøpt er en pocket med sinnsyk liten skrift. Det påvirket min leseopplevelse negativt. Jeg synes siste del av boken var best, dvs fra de årene hun begynte å studere på Sorbonne.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.

Forlaget Gyldendal som har utgitt boken til Tor Eystein Øverås som jeg har kjøpt og lest, presenter den slik:

«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktorene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder. Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere.

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.

Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:

Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck

Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Harald KtuhamreRavnKaramasov11Lene AndresenHanne Kvernmo RyecerpinHegeDolly DuckKorianderIris LinneaSolErlend Haugen  VikhagenSpurvelurvAnjaLilleviYvonne SandbergHildaBertyAnneWangChristinaIdaRufsetufsaMarianne KesselKjetil AudsenPer HellemRandi BorgenKatrinGalpakkaJane Foss HaugenØyvind BjørnerudAndreas KristiansenTralteIngunn SVannflaskeJulie StensethiJosefineTone SundlandRandi Annie FramnesSimen "Boktimmy" Ingemundsen