Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 678 bokomtaler

«Ingen visste hvem Gatsby var.
Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.
Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»

Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:

«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»

Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette

«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.
Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»

Fortellerstemmen er Nick Carraway:

«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»

Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:

Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.
De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»

Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter. Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.

Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.

omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»
Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.

Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.

Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.
Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».
«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.
«Det er lunsjtid.»
«Og hva så?»
Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»

«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «

Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken. Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.

I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.

Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»

Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten, der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.
Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.
Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

Omtale er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:

«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200 sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Globalisering er ofte tema i debatter mv. for tida, og derfor fattet jeg interesse for denne artikkelen på Forskning.no: Globaliseringa har prega verda i meir enn 5000 år:

Ifølgje Aase er forskarane usamde om når globaliseringa starta.
Det finst dei som meiner globaliseringa starta da Columbus fann sjøvegen til Amerika på 1400-talet. Andre meiner 1945, da den andre verdskrigen slutta og FN vart etablert.
Andre igjen at det først var da muren fall i 1989 og internett etter kvart vart eit gjennombrot for ei nær sagt grenselaus verd.
Andreas Aase meiner 3500 år før vår tid er eit godt utgangspunkt. Derfor startar han si historie om globaliseringa der. Men han diskuterer andre startpunkt i boka og opnar for at det går an å argumentere på andre måtar.
– Historisk utvikling har ikkje éin fasit, men er mogleg å tolke det på ulike måtar. For at ein skal kunne snakke om eit globalisert samfunn, må samarbeidet med andre land vere nokså regelmessig, seier Aase.

Andreas Aase har skrevet boken En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800. Boken ble utgitt i 2020, og jeg har lånt og lest den. Vil man lese mere om tema, er det en rikholdig litteraturliste bak i boken. Aase siterer blant annet en annen interessant bok jeg har lest og skrev om i dette innlegget:

Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 starter slik:

En flaggermus med koronavirus smitter en pangolin på et matmarked i Kina. Pangolinen, som blir brukt i tradisjonell medisin, smitter så en kineser en gang i desember 2019. I løpet av noen uker opplever verden en pandemi som når mennesker på alle kontinenter. Dersom du tenker deg at den første smittede personen hadde kjøpt en jordarundt-billett, kunne vedkommende i prinsippet ha spredd smitten til alle verdensdeler på to—tre dager.
1 1873 utkom Jules Verne-klassikeren Jorden rundt på 80 dager. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 og de transkontinentale jernbanene i India (1870) og i USA (1869) gjorde det mulig å kutte ned reisetiden jorda rundt. Vernes roman om Phileas Fogg inspirerte til etterfølgelse, og i 1889 reiste den amerikanske journalisten Nellie Bly jorda rundt på 72 dager.
Portugiseren Ferdinand Magellan ledet den første jordomseilingen, som fant sted i tidsrommet 1519—22. Han forlot Spania med fem skip og cirka 280 mann. Tre år senere vente ett skip tilbake til Spania — med en besetning på bare 18 personer. Magellan, som ekspedisjonens leder, fikk æren av å være den første som seilte rundt jorda, selv om han døde i et slag på Filippinene i 1521. Ekspedisjonen var 72 000 kilometer lang og varte i tre år.
3 dager, 80 dager eller 3 år for å ta seg rundt jorda.
De fleste anerkjenner i dag at vi lever i en globalisert verden. Gir det mening å snakke om globalisering da Jules Verne skrev Jorden rundt på 80 dager i 1873? Eller da spanjolene seilte jorda rundt for fem hundre år siden? Eller til og med før det?
Begrepet globalisering er relativt nytt. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det jevnlig dukket opp i aviser, tidsskrifter og bøker. I dag foregår det en omfattende diskusjon om både hva globalisering er, og når det er meningsfylt å si at globaliseringen begynte.

Boken til Aase er interessant, og jeg ser frem til å lese oppfølgeren:

Han er no i full gang med å skrive oppfølgjaren til årets bok. Den nye boka skal ta for seg perioden frå 1800 og fram til i dag, og da vert både FN, EU, kald krig og USA viktige tema.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jens Stoltenberg intervjues her i NRK radioprogrammet Drivkraft 5.januar 2021. Der sier han bl a at vi tar fred som en selvfølgelighet og tenker ikke på at i tidligere tider var krig normalen. Det Stoltenberg sier bekrefter boken Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik. Krig var det normale.

Forfatteren skriver bl a dette om ideen til boken i forordet signert august 2016:

«Ideen til denne boken fikk jeg for fem år siden på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Undervis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlengelse av Orientekspressen med historien som bakteppe.»

Orientekspressen En Vårreise utgitt i 2017 har stått ulest i bokhylla mi lenge. Uvisst hva som er årsaken annet enn at den har forsvunnet i alle mine uleste bøker. Det er krevende og interessant lesning. 449 sider tettpakket av historiske hendelser i byene og landene han reiser gjennom bl a London, Paris, München, Wien, Budapest, Timisoara (Romania), Istanbul, Tbilisi (Georgia) Baku (Azerbaijan), Asjkhabad (Turkmenistan) og landet turen avsluttes Usbekistan. Jeg håper at det blir enklere å følge med på nyheter fra land som jeg før jeg leste boka kjente lite til, som f eks Azerbaijan.

Det er utrolig hvor mange stormannsgale ledere det har vært også i Europa opp gjennom årene, og fortsatt finnes. Selv om tyrannen i er land blir avsatt, som i Romania, er det ikke like enkelt å få avsatt nettverket av støttespillere. Nye kommer til. Å lese om korrupsjonen i Azerbaijan som muliggjøres pga nettverket herskeren omgir seg med, er deprimerende lesning.

Hvordan historien påvirker et lands innbyggere, uttrykkes slik av en ungarer forfatteren treffer på i Budapest:

«Du må være klar over at Ungarn i århundrer har vært som en dørmatte for fiendtlige styrker. Derfor er vi som vi er.»

Utdrag fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Utdrag fra et blogginnlegg jeg har skrevet om boken

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lagt en plan om at jeg skal ha lest hele Jalna-serien på 16 bøker innen sommeren 2021. Jeg må rydde plass i bokhyllene, og da er det bøker som må ut av bokhyllene. Da må tempoet opp, og derfor valgte jeg å lese bok nr. 10 Herren på Jalna nå i desember fremfor å lese nyere uleste bøker i bokhylla.

Som alltid er det nok drama rundt den etter hvert omfangsrike familien Whiteoak. Når boken starter er Renny som fortsatt er overhodet på Jalna . Han er 45 år, og siden han er født i 1886, er handlingen denne gangen like etter 1930. Det er lite penger hos familien, og forsøk på å skaffe kapital og problemene det skaper, er den røde tråden i handlingen.

Renny er rundhåndet som lar familiemedlemmer bo på gården. De gamle onklene Nicholas og Ernest, og tante Augusta som er på besøk fra England. Piers bor der sammen med Pheasent og deres etter hvert tre barn. Broren Wakefield likeså. Etter hvert kommer broren Finch hjem for å bo der.

Renny er fortsatt gift med Alayne og de har nå datteren Adeline som er som snytt ut av nesen på avdøde Adeline. Hun sliter ut moren, men sjarmerer de andre i familien. Alayne og Renny er ikke kommet nærmere hverandre, og etter hvert innleder Renny et forhold til en annen kvinne.

Eden, som ikke kan bo på Jalna pga Alayne og Piers, bor hos søsteren Meg når han kommer hjem. Selv om han friskner til med god pleie av søsteren, blusser problemene med lungene opp og utpå våren dør han. Senere på året dør Augusta etter at hun er reist tilbake til England.

Dette er noe av det som skjer det året leseren av Herren på Jalna omhandler. Underholdende og avslappende lesning.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnleggget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Romanen Merket for livet (2013) er Emelie Schepps første bok i serien om Jana Berzelius. En bok som har stått ulest bokhylla lenge.

I begynnelsen fant jeg et stort potensiale i romanen. Jeg likte karakterene i boken, ikke minst aktørene i politiet. Spennende med et godt driv. Tenkte at jeg kom til å lese flere bøker i serien. Men etter hvert som Jana Berzelius begynte å ordne opp på egen hånd, ble det overkill for meg. Derfor kommer jeg ikke til å lese flere bøker i serien.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer.

Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Selv om jeg ikke er like begeistrer for alt av Aukrust, og da tenker jeg på Flåklypa universet, så er det som å komme hjem å lese det han skrev, fint å se tegningene og det han malte. Jeg har storkost meg. Selv om jeg har lest det meste i boken før i hans samlede verker i bokhylla. I utvalget til Anders Heger får man noe i tillegg. Tegninger med farger. En bonusbok med Hegers presentasjoner.

Særlig var det et fint gjensyn i den mørke tida vi er i. Det er så morsomt, så lunt og så rikt. Jeg er enig i en anmelder som siteres her hos forlaget:

«Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss. [...]

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg på bloggen etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten. Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten. Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «

Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.

Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.

Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.

Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.

Boken beskrives slik på bokomslaget:

«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Roman nr. 8 i serien om familien på Jalna leste jeg i august 2019, og det var på tide å lese nr. 9: Ung kjærlighet.

Vi følger familien et år. Handlingen foregår på slutten av 1920 tallet. Romanen starter med at Finch, som arvet pengene etter bestemoren Adeline, fyller 21 år, og får hånd om arven. Han deler rundhåndet med sin familie. Blant annet tar han med seg onklene Nicholas og Ernest for å besøke tanten Augusta som bor i England. Der møter han kjærligheten. Romanen slutter med at en ny Whiteoak blir født på Jalna, sønnen til Piers og Pheasant.

Det er avslappende og koselig å lese om små og store dramaer i familien, romaner som jeg første gang leste da jeg var barn. Har tatt frem bok nr. 10 slik at det ikke går et år til jeg leser neste bok i serien i mitt nostalgi-prosjekt. Det er som å møte en venn det er lenge siden jeg har sett, som jeg har gode minner om, og der til min overraskelse ingenting er forandret mellom oss. Dette sier ganske mye hvor mye bøker har betydd og fortsatt betyr for meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Etter å ha lest de fleste bøkene Kjell Westö har utgitt og likt de så godt at han er blitt en av mine favorittforfattere, lå det en forventning og spenning å lese den nyutgitte samtidsromanen Tritonus med undertittelen En skjærgårdsfortelling.

Det ble en god leseopplevelse fra begynnelse til slutt å lese romanen på 400 sider som jeg har lånt av biblioteket. Karakterer, handling, karakterenes indre liv, og omgivelser; det er sjelden jeg lever meg så inn i handlingen som i bøkene til Kjell Westö.

I denne romanen er det for meg to hovedpersoner: den arrogante dirigenten Thomas Brander og naboen til hans storslåtte villa Casa Tritonus i den finske skjærgården: den joviale skolepsykologen Reidar Lindell. To ulike personligheter som på Lindells initiativ forsøker å bygge opp et vennskap. Handlingen foregår noen høstmåneder og juni og juli året etter. Begge er opptatt av musikk. Brander har den klassiske musikken som sitt levebrød og pasjon. Lindell er medlem av bandet Rainbow som spiller coverlåter på fritiden på bygdas kro. Jeg tror mange lesere vil like denne skjærgårdsfortellingen.

Sitat fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Helt lykkelig er jeg nok bare når jeg skriver, jeg mener ikke i en spesiell skriveperiode, men bare akkurat i de øyeblikkene jeg virkelig skriver.»

Sitatet over er fra et brev Astrid Lindgren skrev i 1958. Hun levde mange år etter dette.

Det eneste jeg misunner svenskene, er at de kan skryte på seg en forfatter som Astrid Lindgren. Som har etterlatt seg så mange gode tidløse bøker for barn. Bøker som er filmatisert med god kvalitet. Jeg kjente hvor mye bøkene hun skrev har betydd for meg imens jeg leste biografien skrevet av Jens Andersen. En god del av det jeg leste om var kjent, men mye var ukjent. I tillegg vil en biografi som denne gå dypere enn et TV program og nyhetsartikler gjør. På slutten av livet ble Astrid Lindgrens samfunnsengasjement fremtredende.

Mer om min omtale -link til blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Denne fortellingen handler ikke om mormonernes tro. Heller ikke om noen annen tro. Det er mange slags mennesker i den, noen tror andre ikke; noen er vennlige, andre ikke. Forfatteren avviser enhver form for sammenheng, både positiv og negativ, mellom de to.»

Sitatet over er fra Tara Westovers merknad innledningsvis i boken hun har skrevet om sin oppvekst og hvordan hun brøt ut av familien. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det mormonerne i Norge kaller seg.

Om Tara Westover skriver forlaget: «Tara Westover (1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonfamilie som drev med hjemmeundervisning og var selvforsynte. Som ungdom kom Tara inn på universitetet og flyttet hjemmefra. Hun har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. Noe tapt og noe vunnet er historien om hennes liv.»

Boken Tara Westover har gjort inntrykk å lese. Det var nok ikke en helsvart barndom, noe hun også sier i intervjuer. Men jeg har tenkt en del på merknaden til forfatteren. Selv om det negative hun opplevde i oppveksten ikke har noe med religion å gjøre, mener jeg at foreldrene sviktet henne. Det hun opplevde kan ikke kalles noe annet enn omsorgssvikt. Omsorgssvikt ved at barna holdes utenfor samfunnet, ved at de ikke fikk gå på skole blir barna utsatt for en form for hjernevask. De får minimal hjemmeundervisning. De får ingen impulser utenfra. I et samfunn som USA der mye står og faller på familien , skal barna være supersterke for å klare å bryte ut. De lærer ikke det mest elementære ved hygiene som f eks vaske hendene etter at de har vært på toalettet. De blir tatt med for å hjelpe faren i hans arbeid og hans manglende sikkerhet i arbeidet utsetter dem for fare. De blir utsatt for vold av eldre søsken. Foreldrene er imot skolemedisin, heller ikke skader etter alvorlige ulykker skal behandles av leger.

Noe tapt og vunnet er en tankevekkende bok på mange måter. Hva foreldre kan gjøre mot barna og begrunne det i religion. Der kvinner bare er et redskap for mannen. Tara Westover var heldig og hadde styrke til å bryte ut. Men at det har kostet, er ikke vanskelig å forstå.

Boken fikk meg til å tenke på Netflix-serien Tre hustruer, én mann som handler om fundementalistiske mormonere i Utah og flerkoneri. Som jeg hittil bare har sett en episode av. Kjenner at det vrenger seg i meg å se og lytte til disse menneskenes idioti. I boken til Tara Westover forteller hun om den norske tippoldemoren Anna Matheas skjebne etter at hun kom til USA og giftet seg med en bonde som var mormoner og hun ble hans andrekone. På grunn av at førstekona var rasende på Anna Mathea, måtte hun rømme hjem til faren sin for å føde barnet fordi hun var redd for at førstekona skulle skade barnet.

Kopi av omtale i et blogginnlegg her

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Linda RastenRufsetufsaArveVigdis VoldLars MæhlumSilje HvalstadTorill Elisabeth RevheimBjørg L.Anne Lise JohannessenTjommiHeidi Nicoline ErtnæsTanteMamieHarald AndersenKirsten LundSynneBeathe SolbergAgnete M. HafskjoldMarit HåverstadVibekeJulie StensethAstrid Terese Bjorland SkjeggerudmoiraIngunn SGro-Anita RoenHeidiKine Selbekk OttersenKay NilsenReadninggirl20Tonesen81NinaLilleviRoger MartinsenNeda AlaeiBerit B LieHåvard Edvardsen HellerudSiv ÅrdalPia Lise SelnesLailaVidar KruminsEivind  Vaksvik