Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 607 bokomtaler

«Jenny Offills roman Avdeling for grublerier er et godt eksempel på en samtidsroman som er lavmælt radikal snarere enn titanisk eksperimentell - dens postmodernisme synes å være tillitsfullt nedarvet snarere enn erobret under store anstrengelser. Den er kanskje ikke titanisk, men det er en definitivt moderne bok: Den hører hjemme i og er et barn av sin tid - for George Eliot eller Balzac eller Henry James ville den ikke engang se ut som en «ordentlig» roman, akkurat som Elliott Carters musikk eller en sang av Frank Ocean ville vært noe bortimot uforståelig for Schubert eller Brahms.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet

Det er i kapitlet «Form» James Wood skriver om boken til Jenny Offill. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. Kapitlet «Form» i boken til James Wood starter slik:

«Formen henger sammen med historien på samme måte som en folkemengde henger sammen med menneskene i denne mengden. Mengden er summen, konturene, omrisset av menneskene som utgjør den. På samme måte er formen summen av konturen, omrisset av de historiene den rommer.»

James Wood skriver at plott er å lese, form er å bedrive litteraturkritikk. Om dette i tilknytning til Offills roman skriver James Wood:

«I alle disse tilfellene justerer vi var umiddelbare opplevelse av plottet (vår opplevelse som lesere) ved hjelp av vår senere opplevelse av formen (vår post hoc-opplevelse som litteraturkritikere): Det å lete etter meningen er alltid et kompromiss mellom vår spente oppdagelse av verket og vår forståelse av verket etter at oppdagerspenningen har bleknet litt. Et tegn på moderniteten, eller postmoderniteten, i en roman som Jenny Offills Avdeling for grublerier er at plottet (i betydningen å lese for å finne ut «hva er det neste som kommer til å skje») er blitt så absorbert av formen. Plottet er blitt den formen boken krever. For å si det litt enkelt så er det mer litteraturkritikk og mindre oppdagelsesreise involvert i lesningen av en roman som den av Offill.»

Omtale er deler av et blogginnlegg - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).
Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»

Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019.Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur.

Utdrag fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klar seg i Amerika:

«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor.»

Mer om boken i dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.

Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»

Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse. På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken.

Mer om boken mv her i et innlegg på bokbloggen

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.

Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.

Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)

«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»

Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.

Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:

«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»

Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:

«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»

For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias.

Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.

Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.

Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder

Omtale fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979.

Mer om boken i et innlegg på bloggen min her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:
Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen
at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.
Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.
Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik.

Mer om boken mv i dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Den siste gangen jeg sier god natt til deg vet jeg ikke at det er siste gangen jeg gjør det. Om jeg hadde visst det hadde jeg sannsynligvis lagt mer energi i avskjeden. Kysset deg, fortalt deg hvor høyt jeg elsker deg, hvor lei jeg er meg for måten jeg har behandlet deg på de siste månedene. Isteden løfter jeg forsiktig katten ut av Ivans bæresele og slipper henne ned på gulvet. Sier at jeg tror at jeg går og legger meg hos Ivan. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor, vi vet begge to at han snart kommer til å våkne og rope på meg, på melken i brystene mine. Du protesterer ikke. Med blikket fortsatt festet til dataskjermen lar du meg gå og jeg gjør det, jeg går, for aller siste gang går jeg fra deg. Jeg tror at vi skal ses i morgen tidlig. Det gjør vi ikke. Vi ses aldri mer.
Den siste gangen jeg sms-er deg handler det om Ivan, jeg skriver at jeg tror at han har nattskrekk og du svarer ikke på sms-en. Jeg tenker at vi skal snakke mer om det i morgen.
Den siste natten jeg sovner, i et soverom tilgrensende til ditt, sovner jeg i troen på at vi har tusentalls dager foran oss. Det har vi ikke. Denne natten er vår siste natt sammen. Vi tilbringer den ikke sammen.»

Romanen til Carolina Setterwall La oss håpe på det meste er selvbiografisk. Den var månedens bok i Bokklubben for noen uker siden:

«Det er en søndag i oktober, Carolina og Aksel er trøtte etter en dårlig natts søvn. Stemningen er ikke god. Aksel setter seg som vanlig med pc-en. Carolina bestemmer seg for å legge seg på rommet til deres åtte måneder gamle sønn. Neste morgen går hun inn til Aksel med sønnen i armene. Hun kan ikke tro det hun ser: mannen hennes ligger død i sengen.«

Romanen er på 408 sider, den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Romanen handler om sjokket, sorgen og det å måtte leve videre Vi får også vite om livet med Aksel. Tvilen hun hadde om hans kjærlighet til henne var like sterk som den hun kjente til han, og hvor ulike de var med hensyn til fremtiden. De var på ulike steder i livet sitt. Han ville leve i nuet, hun ville hele tiden fremover. Det var hun som ville kjøpe leilighet, ha kjæledyr og som ville ha barn. Mars 2013:

«Vi har nærmet oss emnet for, men aldri avsluttet samtalen ordentlig eller blitt enige. Tid har gått. Måneder har blitt til år. Jeg har ikke vært tydelig, du har ikke vært lysten og det har gjort for vondt å få oss gjennom hele samtalen fra start til slutt. Det har føltes litt som å fri – hva gjør man hvis ens elskede takker nei til et frieri? Jeg har ikke vært klar til å betale den prisen. Ikke før nå.
I år fyller jeg 35 og jeg vil ha et barn. Jeg vet det. For lenge siden hevdet jeg at jeg ikke ville, for noen år siden år siden sa jeg ikke visste, en stund senere lot jeg som om det ikke var noen hast, men nå går det ikke lenger. Jeg vil ha et barn og hvis du ikke vil ha barn med meg, eller i det minste prøve å få et, så kommer jeg til å måtte forlate deg. Vi må snakke om det. Jeg har båret det inni meg for lenge og selv så lite jeg har lyst til å belaste deg er du nødt til å være med i regnestykket, det må opp og ut.»

Skyldfølelsen hun kjenner på om hun presset han for hardt og om det kan ha medvirket til at hjertet hans sviktet slik at han døde. Oktober 2014:

«Ute hos broren din brister det for flere av oss. Vi veksler på å få gråteanfall. Ved kjøkkenbordet får jeg mitt første. Jeg kan ikke la være å gråte høylytt, som et lite barn, og forklarer alle som er samlet der – lillebroren din har sluttet seg til oss i likhet med mamma og to av mine nærmeste venner - hvor ussel jeg har vært som menneske og kjæreste i den siste tiden. Jeg er sikker på at det er jeg som har drept deg. Det er min feil, om ikke direkte så i det minste indirekte, at du døde. Hjertet ditt orket ikke belastningen av et liv sammen med meg. Aldri kunne jeg slutte å piske deg fremover i et tempo du ikke trivdes med. Du signalerte flere ganger at du var utmattet. Jeg fortsatte å drive på. Hjertet ditt brast leg fikk det til å briste. Bokstavelig talt. Alt er min feil.Jeg kan aldri tilgi meg selv for dette. Jeg har drept et menneske. jeg har drept Ivans far. Ivan kommer aldri til å få en oppvekst med to foreldre nå. Alt er min feil.»

Her i radioprogrammet Salongen 23 februar 2019 er Carolina Setterwall gjest

«Vi snakker med fangirl og skyldkjær debutantforfatter Carolina Setterwall om forelskelse, sorg og om at det aldri bare vil eksistere fine, snille og rene følelser i oss. Vi deler eselører og lurer på hvorfor vi bærer traumer som smykker. Debutforfatteren svarer på noen av sine egne spørsmål fra den gripende boken «La oss håpe på det beste».»

Romanen La oss håpe på det beste er en sterk og intens fortelling som de fleste som leser kan gjenfinne noe fra eget liv selv om man ikke har opplevd det samme som Carolina opplevde. Når en hendelse vi ikke kan velge styrer våre liv inn på en annen vei enn den vi har sett for oss. Det blir et annet bilde av livet vårt enn vi hadde håpet på. At vi må godta at det livet vi lever ikke er det beste, men godt nok.

Jeg anbefaler romanen og jeg anbefaler radioprogrammet.

Link - omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.
Men.
Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.
Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.
Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.
Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»

Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen.Nå er det lest og jeg likte den som forventet.

Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Et intervju med forfatteren Kjersti Bronken Senderud her fikk meg til å legge merke til den siste romanen hun har utgitt Hotellet da jeg var på biblioteket. Den ble utgitt i 2019 og er 184 sider med korte kapitler.

Nå er romanen lest. Jeg synes Kjersti Bronken Senderud skriver veldig godt. Skaper klare bilder av både hotellet, omgivelsen og personene. Den hadde potensiale. Men for meg manglet det noe. Det ble ikke den helt store leseopplevelsen.

Det nærmest jeg kommer til å beskrive hva jeg savnet i Hotellet, er å se et teater der det er fine kulisser, men skuespillerne er fargeløse og det de vil formidle er vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg savnet også kontraster, alle hadde lik personlighet. Forfatteren gir meg også lite å være meddikterisk med. Bokomslaget kan på en måte oppsummere min leseopplevelse, nydelig i sin form og grått.

Omtale kopiert fra bloggen min - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg reiser meg og går. Mot Valle og videre, langs husene der det kanskje bodde fyrstikkarbeidere en gang. En tur i det duse solskinnet.
Jeg tenkte ikke på mamma. Jeg tenker på mora og faren til Inger. Snart tenker jeg ikke mere på dem heller, jeg tenker på Grim og noe han sa en gang. Livets største utfordring, Bambi, det er å vokse opp.»

Det hadde vært innmari synd om jeg hadde gått glipp av oppvekstromanen til Toril Brekke Alle elsket moren din utgitt i 2017. Jeg har nok bevisst latt alle omtaler om den passere etter at jeg leste og skrev innlegget om denne boken til forfatteren:
Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen

Det var etter å ha lest innlegget her på bloggen til Berit om fortsettelsen, romanen Kobrahjerte, at jeg bestemte meg for å lese romanen Alle elsket moren min som romanen Kobrahjerte er en fortsettelse av. Hun skriver at hun likte Alle elsker moren din og at Kobrahjerte scorer enda høyere.

For Alle elsker moren din ble en innertier. Hvor tar Toril Brekke det fra – er noe av dette selvopplevd er en tanke jeg har hatt under lesingen.

Selv om en roman ikke er realisme, er det ikke enkelt å lese en roman om sett fra et barns synsvinkel uten å tenke at dette er voksnes tanker. Det gjorde jeg også noen ganger når jeg leste romanen til Toril Brekke. Samtidig som jeg tenkte det reflektert jeg rundt; hva husker jeg selv om hva jeg tenkte da jeg var på den alderen. Og barn får med seg mye mer enn voksne tror. Uansett; jeg synes at forfatteren har skapt en god historie. En historie det var lett for meg å leve meg inn i.

Et utdrag fra dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»

Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem

Et utdrag fra et blogginnegg jeg skrev og finnes her - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«I går sto vinden på fra sørøst, og i kveldingen ga havet meg en ørret.
Dagen hadde vært overskyet og grå, men de siste timene var himmelen klar. Fisken var ikke stor, halvannet kilo kanskje, men den var vill og kraftfull. Den hogg til akkurat idet solen gikk ned i en kjølig kaskade av rødt der bortenfor Helsingfors, og da den ruste og sprellet for friheten og livet, glitret det som ild i de sølvaktige skjellene. Sluken jeg brukte var også rød, med svarte, tverrgående striper, for når jeg fisker i solnedgangen spøker alltid Werners ord i meg: Er det klarvær skal du bruke rødt eller oransje den siste timen. Dessuten gikk fisken på ved Ryssgrynnan, sør for Hästkobben, akkurat der Werner sa at jeg alltid skulle prøve hvis det var om våren og vinden var sørøstlig.
Og jeg sa til meg selv: Tenk at metodene virker fremdeles, selv om mer enn tredve år har gått siden Werner lærte meg å fiske.»

Kjernen i romanen Faren ved å være Skrake av Kjell Westö er historien familien Skrake, Werner, Vera og Wiktor der Wiktor er fortellerstemmen. Som ellers i Westös romaner er handlingen lagt til Finland.

«Denne beretningen har en lang vei å gå for den flyktig berører mitt voksenliv, men jeg vil likevel legge noen kort på bordet allerede nå:
Jeg flyttet fra Råberga inn til Helsingfors den sommeren jeg fylte sytten. Jeg hadde andre muligheter, men jeg valgte å bo alene i faster Marys tomme leilighet i Främlingsgatan. Så begynte jeg på Normallyceet, eller Gymnasiet Norsen som det var blitt omdøpt til.
Jeg hadde vokst opp i en familie utenom det vanlige, og de eneste virkelige barndomsvennene mine, Bjöna og Jinx Muhrman, var spesielle de også. Som styrt av en radar søkte jeg meg derfor mot byens bohemer; til tross for at så vel hippie- som venstrebølgen hadde passert sine toppunkter, fantes det stadig nok av motmiljøer i det svenske Helsingfors, og det var i disse miljøene jeg utviklet meg til mann, det var der jeg fant mine venner. Jeg fant også en livlig og åpen side ved meg selv, og jeg ble snart ganske populær (skjønt hvilken syttenåring med egen leilighet blir ikke det!)
Langs den veien har jeg vandret siden. Jeg har studert både sosiologi og diverse kunstfag, men jeg har ingen eksamen. Jeg har vært forlovet en gang og har hatt mange kvinner, men jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Eller kanskje jeg har en sønn, men det barnet har jeg i så fall bare avlet, og kan man i slike tilfeller i det hele tatt sies å være en far?»

Romanen Faren ved å være Skrake er den fjerde romanen jeg har lest av Kjell Westö. Tidligere har jeg lest og skrevet blogginnlegg om hans romaner i denne rekkefølgen:

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman
Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö
Der vi engang gikk - av Kjell Westö

Faren ved å være Skrake ble utgitt i 2000, og for romanen ble Kjell Westö nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kjell Westö fikk prisen i 2014 for Svik 1938. Romanen ble utgitt på norsk i 2002. Utgaven jeg har kjøpt og lest er utgitt av De norske bokklubbene i 2015 og omtales slik:

«Nordisk råd-vinner Kjell Westö er kjent for sine fantastisk gode skildringer av vår egen nære historie. I Faren ved å være Skrake får du glimt og anekdoter fra hele 1900-tallet, og du får del i en den fascinerende familien Skrakes krønike. Det innebærer nok en del farer å være født inn i familien Skrake, men samtidig rommer familien tallrike humoristiske og skeive skjebner.
Det er 1952, et merkeår i historien. Finland arrangerer OL og amerikansk populærkultur er på full fart inn i landet. Med det starter også en lang rekke uheldige hendelser for hovedpersonen. Og det er her hovedpersonens far, Werner, kommer inn i bildet. 1952 skulle bli et merkeår også for familien Skrake. Det var OL i Helsinki, Miss Finland ble Miss Universe og Coca Cola skulle forfriske finske ganer for første gang. Hovedpersonens far, unge Werner Skrake, hadde det ærefulle oppdraget å kjøre den første Coca Cola-forsyningen gjennom byen. Som den ulykkesfuglen han var, kunne det ikke ende godt ...
Særlig bedre gikk det ikke da han senere ville introdusere popcorn i de tusen sjøers land. Skildringen av det trauste finske som støter mot det vulgære amerikanske er både morsomt og treffende, samtidig som det er noe av det mest tidstypiske i alle nordiske lands omforming etter krigen
Her er også mange andre fargerike skjebner: Onkel Leo, den humanistisk innstilte lærer som opplever skepsis mot sin store tro på ufoer, eller farmor Maggie, som gjennomlevde krigen ved å flykte inn i sin begavelse, pianospillet. Her er overklasse og underklasse, by og land, gammelt og nytt, komedie og tragedie. Samspillet av de mange historiene virvles sammen til én stor leseopplevelse!»

Jeg likte romanen som jeg har gjort med de tre andre jeg har lest. Den neste romanen skrevet av Kjell Westö som jeg skal leser er Gå ikke alene ut i natten. Ved å lese hans romaner har jeg blitt bedre kjent med Finlands historie, og de har også inspirert meg til å lese boken jeg skrev om i dette innlegget:

Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den

Det er å anbefale å kjenne litt til Finlands historie når man leser bøkene til Kjell Westö. Ikke minst til borgerkrigen, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Som naturlig nok har satt spor i det finske samfunnet. I romanen beskrives dette blant annet i forholdet mellom Vera og svigermoren Maggie:

«Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.
Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«La meg forklare. Jeg er sjuogførti år. Da jeg var femogtredve ga jeg ut den første boka mi. Hvis en går ut fra at jeg var intellektuelt moden da jeg var atten, det var jeg sikkert ikke, men det føltes sånn da, og det var i hvert fall det året jeg bestemte at forfatter var det eneste jeg var interessert i å bli her i livet, ja da har jeg vært voksen leser i sytten år, før jeg ble både leser og forfatter i de siste tolv. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli et ulykkelig menneske hvis jeg ikke ble forfatter, og jeg så for meg en mulig ørken av et liv. Sånn sett var jeg iallfall deltidsulykkelig i sytten år. Uansett har det voksne livet mitt vært mye mer prega av det å lese bøker og beundre bøker enn å skrive dem. Jeg er temmelig sikker på at det at jeg ville bli forfatter i stigende grad prega måten min å lese på, at jeg altså ikke bare var på jakt etter den upletta litterære nytelsen, men var på jakt etter noe dette noe som inneholdt hemmeligheten; det magiske springende punktet alle forfattere jeg elska hadde sett, men som jeg ennå ikke hadde sett, og som jeg frykta at jeg aldri ville få se.»

Jeg trodde jeg hadde lest alle bøker Per Petterson har utgitt med unntak av den siste roman: Menn i min situasjon utgitt i 2018. En bok jeg står i kø for å låne av Rygge bibliotek; står nå som nr. 4 i køen. Men boken jeg ikke var klar over eksisterte, var Pettersons Månen over Porten; «en samling av litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli forfatter». Den er kjøpt og lest, og noen av tekstene er lest flere ganger.

Et sitat fra Bokprogrammet fra 2009 med Hans Olav Brenner «du veit åssen det- et møte med Per Petterson, som jeg kan anbefale, der sier forlegger Torleiv Grue om Per Petterson:

«Hvis du er så interessert i litteratur som han er, og bruker så mye tid og graver, så har du lyst til å skrive, eller tenkt å skrive, eller så skriver du. Og uansett så tror jeg at alle som jobber med litteratur eller kunst, de har det draget mot det fordi det betyr så mye. Og Per var jo der hele tiden. Han har et tema som du kan si er begrenset, men det er utrolig stort. For det er jo mennesker i sentrum hele tiden. Det er bare å grave et hakk dypere, å skru skrua et hakk til slik at du kommer dypere.»

I teksten Du veit åssen det er skriver Per Petterson om samtalen som ga han det puffet som fikk han til å kline til som forfatter:

«- Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er.
Det var Torleiv Grue som sa det i telefonen. Han var forlagsredaktør i Oktober forlag og ringte fra Rådhusgata 4, og jeg satt på bakrommet i Tronsmo Bokhandel, Kristian Augusts gate 19, med røret i hånda og lytta. Når Torleiv sier: Du veit Åssen det er, og det sier han ofte, veit jeg som regel ikke åssen det er, og det visste jeg ikke den gangen heller. Før akkurat den samtalen. Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antakelig var litt morsommere. Tross alt.
Jeg hadde publisert en lusen novelle. I Saabye Christensens Signaler. Det var jo fint. Han var en bra mann, og novella var kanskje ikke så lusen heller.

Problemet var at det Torleiv sa var riktig.»

Etter å ha lest boken til Per Petterson, er tre bøker som han skriver om kjøpt. Sitatet innledningsvis er fra teksten Ei Bru i Toronto. Boka til Per Petterson Månen over porten plasseres i bokhylla sammen med andre i samme sjanger. Bøker som har inspirert meg til å lese bøker, og som får meg til å se andre sider ved en bok jeg har lest. Som minner meg på og hjelper meg til å forstå og sette ord på hvorfor det er og alltid har vært viktig for meg å lese bøker. Når jeg leser bøkene til Per Petterson kjenner jeg at jeg lever, på godt og vondt.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser.

En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:

Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland

Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.
I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»

Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.

Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker.

Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.

Omtalen over er et utdrag av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .

Link til blogginnlegget jeg har skrevet om romanan

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Kristin F. JørgensenCecilieJakob SæthreBoktimmyRandiAReadninggirl20VildeEmil ChristiansenErikElin SkjerengHarald KJulie StensethKristinSiv RønstadWenche VargasHildLadyOfTheBookskaroghMaikenHilde SReidun SvensliKetilMaria Festli EriksenAnne Berit GrønbechLeseaaseToveIngunn SRoger MartinsenalpakkaInger Johanne SæterbakkArcticDwarfsusannaMarius Theodor Yttri FjørtoftUnn BjørklundKristinLibraritas vDolly DuckAlice NordliTine JohnsenIda