Bokelskere.no

Jeg tror brødre er blant de viktigste støttespillerne der. Hvis du har en bror som på en måte skjønner at dere er like mye verdt, så kan brødre være skikkelig viktig. De kan være de som på en måte sier til foreldrene: hvorfor skal hun ikke få lov til å være med på det, eller hvorfor får jeg og ikke hun? Og det tror jeg har mye mer effekt... Jeg har en lillebror, og han kan være litt sånn. Backe meg. Og jeg tror det å kunne ha den typen relasjon er kjempeviktig, at brødre har et veldig stort ansvar. De kan være med på å normalisere det med at jentene er en likestilt del av samfunnet overfor foreldregenerasjonen.

Hele familiens ære ligger liksom i jomfrudommen din.

Ok, så var jeg ikke helt Sana-boss, da. Jeg var ikke med på noen buss, jeg gikk ikke i russetoget, men jeg gikk i barnetoget og delte ut russekort, og jeg følte meg mer selvsikker i skolegangen ukene før 17. mai. Så kanskje en del av fasiten er å bare gi litt faen? Å gå i russebukse var min protest mot det sosiale presset, de negative normene og de systematiske begrensningene som var satt for meg som "innvandrerdritt", "muslimjævel", "hun vestlige", "vantro" og "feministjævel".

Det er ikke slik at vi sier til alle at de skal skrive kronikker, det er sjukt mange jenter jeg kjenner som sier selv at de ikke ønsker å skrive kronikker under eget navn. Eller i det hele tatt. Og det er helt greit. Men dem må vi også se. De må også ha et sted å gå for å fortelle sin historie. Alle må være like mye verdt i denne debatten. Det er det dette handler om. Det handler ikke om at alle som opplever ting må ut i media og skrive og blottlegge seg for å bli tatt på alvor. Ikke i det hele tatt.

N Vi snakker ikke om disse tingene for å kritisere eller henge ut vår egen kultur. Det vi gjør, er å ta et oppgjør med noe vi opplever som en ukultur i den kulturen. Vi snakker om det fordi vi mener at vi ikke må velge mellom å være enten-eller. Jeg tror vi kan være både-og. For meg er det viktig å kunne snakke høyt om dette og samtidig være stolt av min flerkulturelle bakgrunn og kulturen foreldrene mine kommer fra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen mener at det er en motsetning.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at fotballkampene i La Catedral ikke var slutt før laget til faren min hadde vunnet. Kampene kunne vare i opp til tre timer, og for å vinne hadde han ingen problemer med å flytte de beste motspillerne over på sitt lag. Og selv om de hadde en dommer, riktig kledd i svart og det hele, så var lengden på kampen avhengig av om pappas lag ledet.

De rystelsene Medellìn på den tiden gjennomgikk som følge av krigen mellom faren min, myndighetene og Cali-kartellet, fikk følge av nok en grusom massakre på nøyaktig samme dag som det kolombianske landslaget røk ut av VM, etter kampen mot Kamerun.

Han var sikker på at han skulle klare å rydde opp i de rettslige problemene han hadde i Colombia, men når det gjaldt USA, var det helt andre priser som gjaldt for å kunne kjøpe seg ut av problemene.

En annen gang hadde min fetter Nicolàs - som sikkert veide rundt 130 kilo på den tiden - lyst på en hamburger som de bare solgte på kjøpesenteret Oviedo i Medellìn. Dermed ble helikopteret satt i gang og noen timer senere fikk han sin doble burger med en kjempeporsjon pommes frites til.

Dette andre møtet hadde en helt annen tone, for det enorme bordet var omgjort til et notarius publicus-kontor, hvor de nye eierne - og fem advokater de kunne rådføre seg med - satt og plukket eiendommer som om de byttet fotballkort.