Bokelskere.no

Skilsmissebarnet Marit Wilhelmsen måtte klare seg selv i oppveksten. Det gjorde henne viljesterk. Hun hadde en utagerende personlighet, og fulgte det feministiske rådet om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som en middelmådig hvit mann.

Lenge forløp livet noenlunde menneskekjærlig, til han i året 1617 mottok en papirrull med kongens segl. Det var en av landets første trykte lover. Da han rullet den ut, fikk han se at tittelen var Forordning om Troldfolk og Deris Medvidere. Etter å ha lest loven, satte Krafft seg tungt ned på benken.
Fra nå av hadde han og alle landets befalingsmenn en ny hovedordre: De måtte forfølge trollfolk med full kraft. Hadde noen hatt omgang med Djevelen, bar det strakt til skafottet. Henrettelse uden ald naade.

1000 år før vannhjulet kom til Europa, kunne kusjfolket drive maskiner. De betalte skatt. Kongens menn fraktet overskuddet av både varer og mat fra de rike og delte det ut blant de fattige. Progressiv beskatning ble altså til for flere tusen år siden, langs Nilen.

Uten at de selv visste det, var mange kvinnfolk i Nord-Gudbrandsdalen blant de dugeligste i Europas vevkunst. De satt i dagevis foran oppstadvevene, en ramme hvor trådene hang etter lodd av gjennomhullede steiner. I andre land var dette håndverket, gjennom laugsregler og noen ganger lover, forbeholdt menn, og det norddølene kalte smettvev het flamskvev i Europa. Men hva som ble ment andre steder angikk dem mindre enn det som skjedde på månen, og dersom noen hadde hatt innvendinger, ville de fått merke at en kvinne fra Gudbrandsdalen, fattig som rik, ikke hadde noen tradisjon for underdanighet, og at hun kunne stelle i stand et sant helvete for selv den mest tålmodige mann.

Så hun var så forfengelig at hun brydde seg om hva de hun ikke brydde seg om, syntes om henne

Walsh refererer til her at det var Limbaugh som gjorde konspikultur til gangbar politisk valuta i mainstream-Amerika. Han stemplet enhver motstander som kommunist og "pinko", det vil si halvkommunist, noe som låter ganske komisk med tanke på at det gjerne var markedsliberalister som Obama og Joe Biden som fikk det stempelet, og spesielt var det ekteparet Clinton som fikk gjennomgå. Han hadde en greie for dem, muligens fordi de slo Bush senior i valget i 1992 og dermed knuste utsiktene Rush (Limbaugh) hadde til en president til egen disposisjon, som sågar egenhendig hadde båret koffertene hans inn i Det hvite hus. Han skapte en regelrett fryktkultur rundt dette ekteparet - blant annet hevdet han at de hadde stått bak et drap i 1994 - og la med dette grunnlaget for det som skulle bli Trumps seier over Hillary Clinton i 2016.

Zapatistenes (Mexico) frykt skulle bli til virkelighet. Maisprisene falt drastisk som følge av NAFTA (North American Free Trade Agreement), og småbønder som ikke greide å konkurrere med de store amerikanske maisprodusentene ble tvunget vekk fra gårdene sine, som igjen ble overtatt av de samme storkonsernene. Man regner med at rundt 1,1 million meksikanske gårdbrukere og 1,4 millioner andre tilknyttet jordbruk ble fordrevet i årene mellom innføringen av avtalen (1994) og 2005. I tillegg skulle lønningene for jordbruksarbeidere reduseres til en tredjedel av hva de var før NAFTA, mens prisregulering, som frihandelsavtalen tillot - til tross for ordet "fri" i ordet - gjorde at de store matvareprodusentene skrudde opp prisene på grunnleggende matvarer som blant annet tortilla med hele 279 % under avtalens ti første år, noe som også skulle bidra til å tømme den meksikanske landsbygda.

For 1980-valget var virkelig et skjebnesvangert valg for den amerikanske arbeider-middelklassen. Knusingen av fagbevegelsen kort tid etter at Reagan inntok Det hvite hus skulle vise seg å få enorme konsekvenser for folk flest de neste tiårene, noe man tydelig ser i samsvaret mellom fallet i organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidstakere og middelklassens dramatisk minkende andel av velstandsfordelingen de siste 50 årene: I 1955 var en tredjedel av alle amerikanske arbeidstakere organisert. Det samme året gikk en snau tredjedel av alle inntekter til den 10 %-andelen av befolkningen som tjente mest. Spol fram til 2010, og kun 11 % er organisert, mens nesten halvparten av inntektene går til den rikeste tiendedelen. Og selv i den topp ti-prosenten er det skjevt, da den mye omtalte rikeste én-prosenten av befolkningen tar inn hele 22 % av alle pengene amerikanere tjener.