Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka begynner med å fortelle englenes historie. I før-bibelsk tid levde englene på jorden sammen med menneskene. Romanen utfolder seg videre: i skyggen av kjente bibelske fortellinger reiser andre historier seg, som peker mot en annen mulig verden, en annen historieforståelse. Det blir derfor også en roman om forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige. Fortellingen beveger seg frem til vår tid, og til Norge, der den kulminerer med en hjerterå og overraskende historie.
Omtale fra forlaget
Den store romansensasjonen i 2004! Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Romanen fikk fantastiske anmeldelser: "En original, storslagen og mektig roman" AFTENPOSTEN. "for en tour de force av ei bok ... Knausgård bekrefter med den vanskelige såkalte andreboka at han er et helt spesielt talent i sin generasjon" DAGBLADET. "At Knausgård med dobbeltverket om Henrik Vankel har skrevet seg inn i litteraturhistorien er det liten tvil om" DAGENS NÆRINGSLIV. "Knausgård skriver verdenslitteratur ... Dette bare må du lese" NRK.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2005
Format Heftet
ISBN13 9788249503124
EAN 9788249503124
Serie Oktober pocket
Språk Bokmål
Sider 559
Utgave 1
Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2004 Sørlandets litteraturpris 2005
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nå har jeg nettopp lest ut" En tid for alt" av Karl Ove Knausgård, for annen gang.
Jeg leste boken første gang da den kom ut i 2004, og jeg har lenge hatt lyst til å lese om igjen denne fengslende mursteinen av roman, på hele 599 sider.
Romanen handler om englenes historie på jorden, fra skapelsen til i dag, og om at vårt verdensbilde, bare er et av mange mulige.
Dette originale, fantasifulle og spennende eposet, er vel verdt å bruke tid på. Romanen har vunnet en rekke priser, og i 2006, kåret Dagbladet den, til en av de 25 beste bøkene fra de siste 25 årene.
Anbefales virkelig!
"En tid for alt", The Karl Ove Knausgård.
Da har jeg endelig fått lest noe av Knausgård - og endelig er jeg ferdig med denne boka.
For meg ble det et slitsomt prosjekt, fordi jeg kan ikke bibelen utenatt, og da ble det litt titting i støttelitteratur mens jeg las. En veldig ujevn bok, hvor han tar for seg mange viktige hendelser i bibelen, gjennforteller dem med mange sterke og ofte gode beskrivelser av indre strid og følelser. Han tar for seg engler i alle mulige former, og han er også innom hva kjente og mindre kjente tenker tenkte om engler.
Det som fungerte best var de menneskelige bibelske dvelingene om universelle problemstillinger - der er han god. Dette englemakeriet virket som en middels særoppgave på ungdomsskolen om engler - vil jeg tro. Dårlig skrevet, ujevnt, opplisting og tildels kjedelig. Siste del av boka, når han er på jorda i vår samtid, var også bra. Jeg skulle nok ha lest hans første bokført, for å få full utbytte - men sånn ble det ikke. At han skriver godt i disse lange store bindene om sitt liv, er jeg overbevist om; for dette med refleksjoner, indre strid og følelser ser det ut til at han er god på.
Men jøss, Knausgård kan da så mye bedre enn dette! En "biografi" om en Bellori som aldri har eksistert og heller ikke er verd noen omtale. To poeng for meget interessant analyse av Lot og Sodoma, av englehierarkier og annet historisk materiale. Dette er verd hele boken! Men det meste er en omskrivning av gammeltestamentlige historier, der Noa kalles Noak og er albino (!), de gammeltestamentlige skikkelsene dyrker poteter (!) og er bevæpnet med børse og gevær; men selve historiene er like bedøvende uinteressante som Bibelens originaler.
Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.
Jeg var alt, verden var ingenting. Det betydde naturligvis ikke at jeg likte meg selv, tvert i mot var jeg fylt av hat mot meg og alt mitt, men hva var vel hatet annet enn en ny måte å omfavne meg selv på? For det lå underlig nok en tilfredsstillelse i dette. En slags sødme.
Ofte hadde han tenkt at ordene lå tett i tett på en enorm, slettelignende flate i bevisstheten. Når man snakket var det derifra ordene ble hentet. De som var veltalende, visste nøyaktig hvor de enkelte ordene befant seg, hvilke som gikk godt sammen og hvilke som ikke gikk godt sammen. Så godt kjente de ordene sine at de ikke behøvde å tenke når de valgte dem ut og satte dem sammen.[...] Når han selv skulle si noe, gikk det saktere. Han visste ikke helt hvor ordene lå, og av og til, når et svar ble avkrevd, hendte det at han måtte ta et annet ord enn det han hadde tenkt seg[...]
Men englene må ha sittet der en god stund, minst den tiden det tar å bake brød, og nærværet deres må ha gjort Lot nervøs, siden han som den enste visste hvilket ærend de var ute i. Jeg ser ham for meg der han står foran ovnen og venter på at brødene skal bli ferdige, hvordan han stadig vekk skotter bort på de to englene som sitter tause ved bordet, desperasjonen som vokser for hver gang en ny lyd fra gaten utenfor trenger inn til dem,
De sørget det samme. Men om sorgens innhold var likt for alle, var formen den antok i dem like forskjellig som de karakterene den formet seg etter.
Alt vi vet er uløselig forbundet med tap og glemsel. Og det kunnskapen erobrer er så forsvinnende lite i forhold til det den gir opp, at man kunne mistenke den for å være på flukt: hvorfor skulle den ellers alltid sette sine etterlatte landskaper i brann?
I dette minner han kanskje mer om de besatte unge menn som i modernitetens første tiår satt på sine hybler rundt om i Europas storbyer og grublet, nervøse og plagede, kontinuerlig på sammenbruddets rand, slik de ble karikert av Dostejevskij og Hamsun, enn om den forestillingen vi har om barokkens frodige, svulmende, livsbejaende mennesker, men faktum er at det nettopp var her i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, at denne bestemte typen trådte fram for første gang. Giordano Bruno hørte til blant dem, René Descartes, Blaise Pascal, Gottfried Wilhelm von Leibniz og Isaac Newton likeså. For dem alle var kunnskap uløselig forbundet med deres individuelle liv, løsrevet fra den allmenne sammenheng det i utganspunktet var utvunnet fra, med alt hva det medførte av ensomhet, religiøse kriser og stormannsgalskap. Ingen har tegnet deres bilde bedre en Shakespeare i Hamlet (1604). Hamlets tragedie er kunnskapen, det er den som har rykket ham bort fra sine omgivelser, og det er hans umulige forsøk på å gjeninntre i dem stykket handler om.
Og da forstod jeg at det nettopp var det menneskelige jeg ville bort fra. Ikke andre mennesker i seg selv, men hele den vegetasjonen av føleleser som sovkste fram i megnår jeg stod overfor dem. Det var følelsene som hadde gjort meg så myk og utflytnde, så svak og vek, så blussende ungpikeaktig, det var de som hadde skylden for all elendigheten i livet mitt. Helt fra jeg var liten, da jeg kunne gråte for den minste lille ting, hadde følsonheten stått i veien for meg. Alt det forbannede pratet mitt, hvor jeg aldri helt visste hvor grensene gikk, og derfor lot det flyte ut i alle retninger, alle de forbannede ønskene om å gjøre alle til lags, hvor jeg kunne gå så langt som helst for å bli likt, som om karakteren min var en strikk, alle de forbannede ydmykelsene jeg så villig vekk hadde svelget, alle de hundeaktige unnvikelsene og all den ryggløse smiskingen og spyttslikkingen jeg i så mange år hadde holdt på med, hvor hadde det ført meg?
s.524/525: " Av erfaring stoler jeg blindt på fornemmelsen. At den alltid når fram til åstedet før tankene, må enten bety at den er mer oppmerksom, og på den måten skaffer seg et forsprang, eller at den simpelthen er raskere.Uansett, den er der først.Mens tankene, disse bevissthetens dovne lensmenn, bare såvidt har begynt å røre på seg, er fornemmelsen alt i gang med å undersøke hva som er på ferde.Og, mens tankene, når de endelig har kommet seg fram, bare kan støtte seg til andre tanker når de samler inn informasjon, og slik ofte blir gående i sirkel, eller ender i innbyrdes strid, har fornemmelsen tilgang til det underbevisste, dette dypet hvor det gjennom følelsenes og sansenes kanaler kontinuerlig strømmer inn materiale fra verden utenfor, alt som kroppen registrerer, helt ned til disse ørsmå forskyvningene i omgivelsene som tankene aldri får med seg, hvis konsekvenser derfor først står klart for meg når jeg drømmer , eller idet en tilsynelatnde uvesentlig fornemmelse legger seg mellom meg og den situasjonen jeg befinner meg i."
Min bror er et tre
det er ingen tvil om det
Hadde han fått det som han ville
hadde han stått fullstendig stille
og latt sine lange føtter
vokse som røtter
ned i jordens dyp
ja ned i jordens dyp
Du vil gråte. Det er det du vil. Du vil lese de bøkene som får deg til å gråte. Her er 10 av dem.
Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.
På tide å legge opp en leseplan for 2012.
Obs, denne listen er mest for min egen del...
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)
Hver forsommer drar jeg med ei god venninne til et solvarmt sted og med bøker i kofferten. Vi tilbringer stort sett dagene med lange, formålsløse vandringer og strandliv med bok og parasoll. Her er bøkene vi leste på stranda i Alanya de to siste mai-ukene i år.