Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Samlingen inneholder syv noveller om temaer som sorg, smerte, begeistring, lengsel og forsoning. Vi møter blant annet en lærer som ser spøkelser, en gutt som er sikker på han er adoptert og en ung jente som bare vil sove.
Omtale fra forlaget
Sjeldent talentfull novelledebut - hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Det er Jimmy, som jobber på gravlund og tror han er adoptert, det er Katarina som er lærer og ser spøkelser. Det er Alia på elleve som bare vil stupe, Marie på tyve som bare vil sove, og svømmebassenget de møtes i, om natten. Og det er jenta som har vært på baksida av månen. I syv noveller bringer Ingvild H. Rishøi leseren inn i et mollstemt landskap, befolket av mennesker som er fjerne for verden, men samtidig fulle av følelser for den. Vi blir kjent med Rishøis personer gjennom hyttebøker og legejournaler, gjennom brev, monologer og dialoger. Rytmisk, lyrisk og vart skriver hun fram stemninger og livsfølelser, ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut. Og sorg og begeistring, lengsel og små øyeblikk av forsoning.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788205376083
EAN 9788205376083
Språk Bokmål
Sider 141
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne novellesamlingen er den mest interessante jeg har lest på en god stund! Det som fascinerte meg mest er de ulike fortellerteknikkene forfatteren har tatt i bruk. På den måten fremstår historiene som meget originale. Noe annet jeg likte svært godt er at forfatteren virkelig kan antydningens kunst, noe som fikk meg som leser til å tenke videre etter at historiene var slutt.
Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg er utvilsomt "Det regner inn", hvor vi får innblikk i Lilas mange selvmordsforsøk. Dernest likte jeg "Ariel", en fortelling om tilfeldighetens spill, noe som får avgjørende betydning for balansen mellom liv og død.
Personene i novellene føler seg utenfor, på siden av "de andre", og de befinner seg på ulike stadier i livet. Innblikkene vi får i disse menneskenes liv, er gripende. Forfatteren bruker også språket som virkemiddel, og når hun forteller historier om ungdommer, bruker hun deres språk. Dette gjør hun på en imponerende måte, slik at også dette blir nesten poetisk.
Dette er en sterk debut som det står stor respekt av, og jeg kommer til å følge med når hun kommer med nye utgivelser!
Hmm. Dette er Rishøis debutsamling fra 2007. Litt senere, i 2014, vant hun Kritikerprisen og Bokbloggerprisen for novellesamlingen "Vinternoveller". Basert på sitatene på innsiden av smussomslaget imponerte hun mange anmeldere allerede med disse debutnovellene her. Interessant. Jeg har kommet over navnet hennes før, men det er først nå jeg har lest noe hun har skrevet. Det er for så vidt ikke så rart, siden jeg foretrekker å lese fabelprosa. Men av og til liker jeg å lese andre ting også, som et litterært mellommåltid før jeg skal innta et hovedmåltid. Og dette trodde jeg skulle være velsmakende kvalitetsnoveller. Men jeg ble ikke like imponert som anmelderne, for dette smakte litt tamt for meg. Av syv noveller ga jeg hele fire av dem terningkast to.
For det første kan jeg si at beskrivelsene av novellene ga meg falske forhåpninger. Det står at en av novellene handler om Katarina, «som er lærer og ser spøkelser», at en av dem handler om Jimmy «som jobber på gravlund», at en av dem handler om en jente «som har vært på baksida av månen». Dessuten skal språket være både rytmisk og lyrisk, og det skal handle om «ungdomstidens kaos og smerten som ikke er til å holde ut». Jeg leste dette igjen etter å ha lest samlingen, og jeg begynte å lure på om jeg hadde lest en annen samling. Hvilken novelle handler om en lærer som ser spøkelser? Hvem jobbet på gravlund igjen? Og hun jenta hadde absolutt ikke vært på baksiden av månen! Dessuten syns jeg det hverken er rytmisk eller lyrisk, med mindre de mener rytmisk som i «gjentakende til det kjedsommelige», ja, da kan jeg være enig i at det er rytmisk. Det var dessuten særdeles lite kaos og smerte å bemerke seg. Jeg er enig i at det er mollstemt og vart og sørgelig, da, men altså, jeg trodde jeg skulle få lese minst én spøkelseshistorie og én science fiction-historie, eller få lese noen flotte lyriske avsnitt, men nei da. Den gang ei.
Her er min vurdering av hver enkelt novelle:
Det regner inn – ★★★★★
En av de to novellene jeg likte ganske godt. Den innledes med «Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse», noe som griper fatt i meg øyeblikkelig. Det er så rått og skaper store følelser og større forventninger – som blir innfridd! Fortelleren og Lila var venner i barndommen, og minnene om den tiden dveles ved og nytes og granskes i små avsnitt med dype kutt i seg. Disse minnene viste meg det jævlige blant det ubetydelige, at frykt og lidelse kan være usynlig eller fragmentarisk, skjult blant de små øyeblikkene, blant de vakre og såre øyeblikkene. For man holder fast ved slike minner fordi man er redd for å glemme, redd for å huske feil, og for å få svar på spørsmålet: Når kunne jeg ha gjort noe annerledes?
Den ene anmelderen innrømmer følgende: «Jeg har sjelden sett en slik harmoni mellom innhold og form som her» (Siri M. Kvamme, Bergens Tidende), og det harmonerer godt med min opplevelse av denne åpningsnovellen.
Hilsen Julie – ★★
Novellen består av utdrag fra blant annet hyttebok, spiralblokk, linjeark på kjøkkenveggen og hyttebok, som til sammen skaper en historie om familieturer til hytta og en som sliter med å få fyr i peisen. Jeg tror poenget er å vise at det er en historie bak alle beskjeder, lister, påminnelser og hilsener. Eller så er poenget at en historie, et helt menneskeliv, kan åpenbare seg på de alminneligste steder, selv om ordene ikke strakk til/avbrutt, ble strøket ut eller skrevet i total åndsfraværelse. Eller noe annet. Det blir uansett som å lese en oppramsing av tilfeldige minner, og siden forrige novelle også handlet om minner, ble det ikke like virkningsfullt denne gangen. Ikke skjønte jeg så veldig mye heller. Det ble nesten bare platt og meningsløst.
Jimmy sa – ★★★★★★
En sterk historie om Jimmy som visstnok jobber på gravlund, og som forteller om sin vanskelige oppvekst til en kollega (?). De to har en samtale seg imellom, men man hører bare Jimmys side av samtalen. Det var uvant i starten, men jeg ble vant til det. Det blir litt gjentakende fordi han ofte starter setningene med «ja» eller «nei», men dette gikk seg også til etter hvert. Jimmy forteller om følelsen av å være adoptert, og hvor vanskelig det var å forholde seg til denne tanken. Han blir rett og slett opphengt i det, og resten må du egentlig lese selv. Det er en troverdig, følelsesladet og engasjerende historie som avslutter meget overraskende.
Kanskje for alltid - ★★★
Jeg tror denne handler om en gutt og en jente som leker gjemsel, og så går tiden fort fremover, og hun lever livet, mens hans står liksom på stedet hvil. Den viser hvordan en menneskelig tilknytning og delte opplevelser kan føles som en boble, en egen verden. Det er en søt og fin novelle, men litt uinteressant også.
Alt som slutter på arie – ★★
Denne novellen handler om en jente som blir syk. Igjen får vi servert en slags oppramsing av tilfeldige minner og tilfeldige ting, som i hvert fall ikke blir noe mer engasjerende den fjerde gangen.
Her er et eksempel:
«Nei, den sommeren var ikke trist, herbarium, ovarium, og vått gress og sjokolademelk, og faren min satt på sengekanten og holdt meg løst i foten.»
Det blir litt rotete, som mumling i novelleform, og det blir egentlig litt som påtatt poesi.
Jeg lurer litt på om det er denne «teknikken» den ene anmelderen mente med «Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder» - Anne Cathrine Straume, NRK.
himler med øynene
Ariel – ★★
Små utdrag igjen. Denne gangen fra ulike perspektiver og personers liv. De er på ferie. Ved et basseng. Én av dem vil lese, en annen vil stupe, en tredje vil drikke. Og så skjer det noe overraskende med en av dem, og så er novellen ferdig.
La stå – ★★
Da var vi i gang med disse minnene igjen, ja. Kroneksempelet fra denne novellen:
«Jeg husker vogginga under føttene og Lila som så på hånda mi, som fikla med drinkglasset sitt, hun rødma, og lissa mi var åpen, og det prikka i kroppen, og den ringen, den var alltid litt for stor, jeg måtte holde fingrene sammen når jeg knøyt på meg skoa.»
Det blir uryddige, stakkato setninger og massevis av og-er og jeg-er og så-er, og det blir litt slitsomt i lengden.
Avslutningsvis kan jeg oppsummere med at jeg likte to av novellene særdeles godt. Det er vel og bra, men når jeg syns fire av syv kun fortjener to stjerner, da blir samlingen totalt sett en real skuffelse. Kanskje jeg prøver meg på «Vinternoveller» en dag. Den har jo tross alt vunnet to priser. Men vi får se. «La stå» var jo bare et digert gjesp.
PS: Her er to vitser fra anmelderne.
«La stå er en sånn bok man blir glad av» - Hilde Stubhaug, Morgenbladet
«Syv noveller som rører og utfordrer deg […] store leseropplevelser.» - Mari Nymoen, Adresseavisa
Hahahaha!
Dette er den tredje novellesamlingen jeg leser av Rishøi, dvs jeg har lest meg bakover i hennes forfatterskap. Dette er også en god samling, men ikke den beste. Rishøi har faktisk blitt bedre med hver samling. De novellene som gjorde mest inntrykk på meg her var Det regner inn, Hilsen Julie og Jimmy sa. Flere av novellene gir noe å tygge på, som Hilsen Julie og Kanskje for alltid, siden de har uklare slutter. La stå er en fin finito på hele samlingen hvor vi møter Lila og Katarina som innledet med Det regner inn. Alt som slutter på arie og Ariel var de stykkene som ga meg minst.
Noveller som fanger deg inn og ikke slipper taket. Sterke historier og spennende variasjon i fortellerteknikk.
Ville alt vært annerledes om dette aldri var skjedd? Sånn: Kunne jeg sluppet det mørke hvis jeg ikke hadde sett det lyse?
For alt bare fortsetter. Fuglene i snøen og solen som kommer opp. Og skisporene mine og veden, og tallerkenene som blir skitne, alt bare fortsetter.
Det var ikke vanskelig å være tapper. Det var bare å gå rundt i det huset og være som jeg var.
Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.
Hei! Jeg har skutt med gever og kjørt snøscooteren til bonden. Vi laget en musekirkegård men da fikk vi kjeft. Vi hadde jo laget den oppå grønnsakshagen til Myrvang. Hilsen Julie.
Men jeg må si: Jeg var så rar på den tida. For hjemme la jeg meg bare i senga, jeg hadde Lila bak øyelokkene, jeg var så dum på den tida. Jeg bare tenkte på hva jeg skulle spørre om, og så tenkte jeg ikke mer - bare sykla til og fra, gjorde leksene i storefri og brukte kveldene til å drømme.
Jeg holdt glasset med begge hender og jeg var så våken, så trøtt og våken samtidig, i glasset lå to isbiter, det var mørkt ute, det rant regn på rutene, og vi var så stille, for vi var aleine.
Hun våknet på magen på forskjellige stretchlakener, ytterst, med hodet ved kanten. Hun så ned på gulvet, noen ganger parkett, andre ganger tegneseriehefter, fotballsokker, skitne kaffekopper, og en gang: en naken Barbie med det ene beinet vridd rett opp. Da snudde hun seg, og på sprekken midt i senga lå en jente, hun hadde oransje pysj og hun klamret seg som en liten ape til faren sin, hun hadde store, sinte øyne.
og etter hver begynte jeg å tenke at kroppen min liksom også var, eller, liksom bare en pappgreie da. og jeg satt inni hue og så ut av øya mine liksom.
Jeg ba om forslag til gode novellesamlinger og bokelskerene kom med mange gode forslag. Her er en liste over de novellesamlingene som ble anbefalt :)
Variert for å si det mildt:) Akkurat som jeg liker det. Har ikke lest alle enda, men er på god vei. Det er fortsatt sommer...