Bokelskere.no

Denne novellesamlingen er den mest interessante jeg har lest på en god stund! Det som fascinerte meg mest er de ulike fortellerteknikkene forfatteren har tatt i bruk. På den måten fremstår historiene som meget originale. Noe annet jeg likte svært godt er at forfatteren virkelig kan antydningens kunst, noe som fikk meg som leser til å tenke videre etter at historiene var slutt.

Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg er utvilsomt "Det regner inn", hvor vi får innblikk i Lilas mange selvmordsforsøk. Dernest likte jeg "Ariel", en fortelling om tilfeldighetens spill, noe som får avgjørende betydning for balansen mellom liv og død.

Personene i novellene føler seg utenfor, på siden av "de andre", og de befinner seg på ulike stadier i livet. Innblikkene vi får i disse menneskenes liv, er gripende. Forfatteren bruker også språket som virkemiddel, og når hun forteller historier om ungdommer, bruker hun deres språk. Dette gjør hun på en imponerende måte, slik at også dette blir nesten poetisk.

Dette er en sterk debut som det står stor respekt av, og jeg kommer til å følge med når hun kommer med nye utgivelser!

Disse novellene ga meg gåsehud. Det ligger en undertone av noe uhellsvangert i dem. I mine øyne er Ingvild Rishøis personer sårbare mennesker, og mennesker som gjør så godt de kan. Og hele tiden ligger det under at det kan gå så fryktelig galt for dem. At mange av dem er barn eller unge ungdommer gjør inntrykkene enda sterkere. Rishøi lar leseren forbi i en uvisshet.
Gripende og sårt.

Terningkast 6.

Enig - dette var en sterk debut! Rishøi skriver eksepsjonelt presist, og jeg er (i likhet med Rose-Marie!) særlig imponert over hvordan hun behersker fortellergrepet der hele novellen fortelles i jeg-form - jeg tror på fortelleren, hun eller han uttrykker seg troverdig og overbevisende "muntlig", og som leser danner jeg meg et klart bilde av disse ulike fortellerne. Rishøi har selv sagt (i et intervju på NRKs Bokprogrammet, om jeg husker rett?) at hun visst ikke er i stand til å skrive "lyse" historier - uttalelsen falt i et intervju i anledning utgivelsen av "Historien om fru Berg", men da jeg hørte dette intervjuet, hadde jeg ennå "La stå!" på vent. Etter å ha lest debutsamlingen, skjønner jeg imidlertid bakgrunnen for uttalelsen. Dette er såre historier som man ikke blir ferdige med med det samme novellen er lest ut.

Jeg kommer definitivt til å lese mer av Ingvild H. Rishøi; "Historien om fru Berg" må opp på ønskelisten med en gang!

"Ariel" var den novellen jeg fikk mest utav, ellers ble det for "luftig" for meg - foretrekker vel mer håndfaste ting.

Jeg sliter litt med denne - det blir nok i overkant mange antydninger. Skjønner ikke helt hvor hun vil - skal jeg tenke ut hele historien selv? Vel - jeg skal nå lese alle novellene, men følger meg noe forvirret.

Enig i at det er i overkant mange antydninger; vanligvis liker jeg at noveller ikke forteller alt direkte, men her blir det for svevende for min smak. Alle antydningene gjør at jeg verken blir kjent med personene eller situasjonen de er i.

Det gjenstår å se om jeg leser mer av Ingvild H. Rishøi etter dette, men det er slett ikke utelukket. Jeg har tidligere erfart at selv om jeg misliker en bok, kan jeg like en annen av samme forfatter, muligens med visse unntak - jeg har ikke prøvd å lese mer enn Professor Andersens natt av Dag Solstad eller Sult av Knut Hamsun, og ingen av de bøkene ga meg lyst til å lese flere bøker, men hvem vet hva framtida vil bringe? Kanskje vil neste bok jeg låner på biblioteket være nettopp av Solstad eller Hamsun, eller kanskje burde jeg til og med ha funnet fram igjen denne boka som jeg mislikte så sterkt, for å se om jeg reagerer på samme måte nå?

Enig! Svært velskrevet og velkomponert novellesamling. "Antydningens kunst" som du så fint formulerer det om triste tema gir tekster som maner til ettertanke.