Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

lest ferdig "Djevelanger". Drivende god, spennende krim, uventede vrier helt mot slutten. Likte boka mer en godt,har sittet naglet til go'stolen i hele dag, umulig å legge fra seg! anbefales!

Etter å ha avsluttet Stormen gikk jeg rett over på Djevelanger og boka ble lest i ekspressfart. Synes historien her er hakket kvassere enn de to første bøkene. Spenningen holdes gjennom hele boka, men historien er ekkel og har en dyster undertone. Granhus seiler opp som en av mine norske favoritter

Djevelanger er mer ekkel, mer creepy enn de to andre bøkene. Denne tenderer en psykologisk thriller like så mye som en ren krim. Det er mye syk galskap her, og underlige sammantreff og dragninger på et ubevisst plan. Til tider er det nesten for mye, nesten så det bikker over, nesten så jeg får problemer med å tro på historien. Men spennende er det likevel. Granhus skriver godt. Jeg synes likevel ikke denne var like bra som Stormen og Malstrømmen. Bare nesten like bra..
Det blir spennende å se hvilken vei Granhus utvikler seg videre som forfatter. Vil han helle mer mot den psykologiske thrilleren ?

Mer fra min bloggomtale HER

En kriminalhistorie kan legges til mange ulike miljøer. At den foregår i et fundamentalt kristelig miljø, er vel heller sjeldent. Jeg kan bare komme på Adler Olsens bok ”Den grenseløse” som har et utspring i et noe tilsvarende miljø som det vi har her.
Handlinga foregår i Bodø politidistrikt. Sentralt i denne etterforskinga står politimannen Rino Carlsen. Han er opptatt av det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, den unge kvinna Guro Hammer, og han gjør det han kan for å få anledning til å samarbeide med henne.
Saken de blir satt på handler om en seks år gammel jente, Ida. En dag hun er ute og plukker blomster, kommer hun ikke tilbake. Mora leter etter henne, men forgjeves. Faren i familien er omreisende predikant. Denne dagen er han bortreist, men da han kommer tilbake, er han merkelig rolig. Han erklærer at Ida nok vil komme tilbake når det har gått tre dager. Han begrunner dette med at han selv er synsk. Guro hammer finner denne mannen skremmende. Hun stoler ikke på det han sier. Kan det være at han selv står bak bortføringa av dattera? Er det gjort for å vekke oppmerksomhet om egne evner?
Men også andre spor må etterforskes. For mange år tilbake herjet en pedofil mann i samme område. Kan det være han som har kommet tilbake? Tidligere har også andre barn forsvunnet. Ei lita jente dukket plutselig opp igjen tre dager etter. Det var lite hun husket fra skjulestedet, bortsett fra en helt spesiell lukt. Politiet finner fram til at denne lukten kan skrive seg fra Hurtigruta. Ansatte og passasjerer på Hurtigruta i de aktuelle tidsrommene granskes. For eksempel har Idas far, Einar Hansen, reist med båten. Men også ei anna lita jente, Sara, forsvant, og hun kom aldri til rette.
Ganske riktig, Ida er bortført av en mann. Helt intetanende vandret den troskyldige jenta rett i armene hans. Han skjulte henne i en ryggsekk, og uten å vekke mistanke vandret han om bord på båten og skjulte henne i lugaren sin. Senere da de kom til bestemmelsesstedet, vandret han uten å vekke synlig oppsikt i land med henne igjen. Han gjemte henne i kjelleren i sin mors gamle hus. Han hadde forberedt seg godt på å ta imot denne lille jenta. Han hadde innredet rom med plastdyr fra tivoli og andre gjenstander som han trodde ville falle i smak. Men der tok han feil Det eneste som opptok Ida, var å få komme hjem til mor si. At det ville skje, var hun sikker på. Som sin far hadde hun evnen til å ”se”. Så begynner det å regne, kraftig. Vannet strømmer inn i kjelleren i det gamle huset. Rommet der Ida er, fylles stadig med mer og mer vann. Ida klatrer så høyt hun kan, men blir likevel innhentet av det stadig stigende vannet. Rundt omkring henne svømmer det rotter.
Politiet som jobber med saken, fester seg ved navnet Henrik Hansen. Han har jobbet på hurtigruta og har visstnok kjent Einar Halvorsen. Kan de to ha vært sammen om bortføringa? Da politiet skal gå om bord på Hurtigruta, er ikke Henrik Hansen der lenger. Han har gått i land. Da politiet oppsøker ham hjemme, er huset tomt. Hansen selv har dratt til fjells. Politiet etter. Jakten ender med at Henrik Hansen faller ned en fjellskråning og skades stygt. William Hansen er Henriks sønn. Han har vokst opp med ei sinnsforvirret mor. Guro Hammer samtaler med William. Politiet gjennomsøker huset til Henrik Hansen. Regnværet har forårsaket flom nede i kjelleren. I et rom finner politiet huseieren. Hun må ha vært der lenge, bundet fast til en stol. De åpner ei ny dør og finner Ida som flyter i vannet. Det er i sisten liten at de får reddet henne.
Senere legger William Haugen alle kortene på bordet. Det var han som sto bak småjentenes forsvinning. Som ung gutt tok han jenta Sara med seg hjem til mor si. Ham kom til å se på henne som sin egen søster. Men mora er ustabil og misbruker sønnen sin. Så etter noen år ble jenta tatt fra dem og plassert i et fosterhjem. Hvordan har det gått med henne? Hvem er Sara i dag? Det viser seg at det er Guro selv som er Sara. Hun er vokst opp i en fosterfamilie, men husker lite fra tiden forut.
Frode Granhus skriver godt. Her er grundige skildringer av hendelsene som leserne får all mulighet til å leve seg inn i. Men noen ganger som under Idas kamp mot det stigende vannet, blir dramatikken for overdreven. Et annet ankepunkt er at når en etterforsker blir så klart vevd inn i saken som her, da går det på troverdigheten løs.

En av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest! En overraskende tvist på slutten som slett ikke gjorde romanen noe dårligere! Håper min kollega tilgir meg for at lunsjpausen min ble i lengste laget, man kan ikke lese slutten på slike romaner i lunsjen!

ganske intrikat-lettlest men spennende

Dette var en utrolig spennende bok, jeg leste over 2/3 i bilen på veien til Tyskland og la knapt merke til omgivelsene. Forfatteren holder seg til historien, bruker heldigvis lite tid på utenomsnakk og mindre viktig informasjon – og strammer til historien side for side. Ikke en eneste gang mistet jeg interessen og intensiteten holdt seg fra første til siste side. Løsningen var definitivt ikke noe som var lett å gjennomskue, og kom som en hakeslipp-overraskelse!

Frode Granhus har tidligere imponert meg med Stormen – og med Djevelanger befester han sin posisjon som en av Norges beste kriminalforfattere, og en av mine absolutte favoritter.

Fantastiskt spännande och intelligent skriven deckare. Tyvärr blandade jag lite för lätt ihop de olika personerna, men slutet förlåter allt!

Her er min anmeldelse av Djevelanger (ekstern lenke)

Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)

Har du lagt merke til det?
Mot slutten av haugevis av krimbøker hoper det seg opp av lyn og torden, snøstorm, vind med orkan i kastene, hagl på størrelse med golfballer, styrtregn, sprengkulde.
Skurkene i krimbøker må være blant de mest uheldige menneskene som finnes. Ikke nok med at de som oftest blir fanget til slutt, men veldig ofte er det et ufattelig dårlig vær i tillegg.
Derfor må det være på sin plass med ei liste over kriminelt dårlig vær, og den vil bli oppdatert med nye værmeldinger så fort jeg oppdager nye uvær, så følg med!
Komplett liste finner du her.

Å være bokblogger betyr alltid mange bøker på vent. Her er en oversikt over de som står og tripper i min bokhylle.

bøker jeg har lest i 2016

Egen oversikt over leste bøker i 2018

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014