En kunnskapsrik, spennende og fascinerende, men kanskje først og fremst rystende bok om Kongos historie. Noe for deg som ønsker å begi deg inn i det ukjente og eksotiske.

Hvorfor er Kongo som Kongo er i dag? Hva har Leopold med det å gjøre? Hva er Katanga? Svaret ligger mellom permene, sammen med alt annet man vil vite om landet. Og en god del til.
Å finne en page-turnner i denne genren er sjeldent!

Hvorfor leser jeg? Jo, jeg leser fordi at enkelt bøker gjør at man endrer seg som menneske. Det å lese de er skjellsettende opplevelser. Man åpner boken på side 1, som ett menneske og når man lukker den er man blitt en annen. Som oftest finner man denne type bøker i skjønnlitteraturen, men dette er en slik bok selv om den er i mer populærvitenskapelig (historie) i sjangeren.

Boken omhandler Kongos historie fra begynnelsen til nåtiden. De forskjellige epokoene behandles forskjellig ettersom det er forskjellige kilder og referanser til de. Epokene er også forskjellig beskrevet i forhold til feks politisk analyse, det er lettere å se ting i etterpåklokskapens lys enn det som enda er nært i tid.

En ting som skjemmer boken litt er ordbruken. Jeg så her i en annen omtale at den var dålig oversatt, og det er kanskje det jeg ser spor etter? Jeg regner meg selv som en nogenlunde drevet leser og blir overrasket over alle ordene jeg ikke har noe forhold til. Jeg har klippet ut noen her: megalomani, repatriering, xenofobi, kapetalismens molok, overtribalistisk, demagog, tabula rasa, postnom (en smakfull mobutistisk neologisme), monetære, kleptokratiet, neokolonialisme, neoliberalisme, bakkanal. Hvorfor brukes ikke "stormannsgalskap" fremfor "megalomani" feks?

Historien til Kongo er like spennende som en hver røverroman. Overraskende - men treffende - nok var tittelen til ett av kapitlene "Kampen om tronen" og beskrivelsen av volden her er like grusom som den er i fantasyromanen "Kongenes kamp". Beskrivelsene er så grusomme at du kjenner det vrenger seg i magen av kvalme når du leser det, og det faktum at det du leser er sant gjør at du ikke kan holde den distansen til teksten som jeg lett holder på fantasy. Dette sitatet fra boken bør være beskrivende for hva jeg mener: "Mama Liungeni så opprørerne innta byen. I begynnelsen av august 1964 falt Stanleyville i deres hender. Lumumbas og Gizengas høyborg tilhørte dem igjen. De dro ut på leting etter uavhengighetens sløsere. De kultiverte, intellektuelle og rike skulle til pers. Ved Luumumbas status ble omkring 2500 “reaksjonære” drept. Simbaene skar ut hjertene deres og spiste dem, slik forhindret de de døde i å vende tilbake, Også andre steder la dde for dagen en usedvanlig brutalitet. “Smør! Smør!” ropte de på tshumve, da en matche kløyvet skallen på en fiende, og hjernemassen rant ut. Babyer og barn ble tatt til fange og lagt i den steikende solen til de døde flere dager senere. I Kasongo kuttet de opp magen på eldre mennesker og tvang tilskuere til å spise innvollende deres."

Og på samme måte som i fantasy trekkes også de store linjene. De politiske linjene, de militære linjene, de samfunnsmessige linjene. Du blir skremt over avstandene som eksisterer i landet, ikke bare fysisk men også kulturelt. Les bare dette sitatet fra boken: "Håper alt forløper i ro og fred i dag, tenkte Jamais Kolonga. Sermonien måtte være plettfri. Men folk hadde så underlige forventninger til uavhengigheten. Mange hadde gravd ned kister med småstein, i håp om at de etter uavhengigheten skulle være forvandlet til gullklumper. Andre trodde at de døde skulle stå opp igjen. På gravene til noen forfedre hadde man allerede lagt frem klær, som en velkomsthilsen. Grave til de mindre populære hadde man dekket til med bølgeblikk for å forhindre at de døde skulle krype ut av bakken. " Hvordan er det mulig å innfri en slik forventning? Det er det ikke.

I tillegg er det mange andre historiske referanser i boken. Jeg endte faktisk opp en natt på å se på boksekampen mellom Muhammed Ali og George Forman som foregikk i Kongo "the ramble in the jungle" på youtube. (NB! tar over 1 time å se)

Det kommer mange interessante, velskrevne, flott illustrerte, innsiktsfulle fagbøker hvert år, men de er lite synlige og lite snakket om. Her er et forsøk på å gi velfortjent oppmerksomhet til fagbøker jeg likte i 2011.

Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.

Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.

Nyttårsforsett