2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er tredje bok av seks om forfatterens liv.
Omtale fra forlaget
Karl Ove Knausgårds tredje roman innebærer en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand: "Min kamp" blir utgitt som seks romaner. Første, andre og tredje bok utkom høsten 2009, fjerde og femte bok kom våren 2010, og sjette bok utkommer våren 2011. "Min kamp. Tredje bok" er en roman om barndom. En familie på fire, mor, far og to gutter, flytter til Sørlandet, til et nytt hus i et nytt byggefelt. Det er tidlig på 1970-tallet, barna er små, foreldrene unge, framtiden er åpen. Men på et eller annet tidspunkt lukkes den, på et eller annet tidspunkt blir det som hender dem, gitt. Hvem eller hva er det som gir? "Min kamp. Tredje bok" beskriver en verden hvor barn og voksne lever parallelle liv, som aldri møtes. Romanen handler om et barns gryende selvforståelse, om hvordan det som har hendt griper inn i det som hender, om å være gjennomtrengt av en lengsel etter andre eksistensmuligheter og andre verdener inne i det kjente.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788249507061
EAN 9788249507061
Serie Min kamp (3)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Karl Ove Knausgård
Språk Bokmål
Sider 422
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Sørlandets litteraturpris 2010
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En veldig god bok:
Knausgård går dypere inn i barndommen sin forteller om vanskelige tider med sin far og barndomsminner som skaper et liv så virkelig at jeg ikke klarer å legge ifra meg boken.
Det er ingen tvil at han har hatt en tøff barndom med en psykopat av en far. I denne boken kommer man nærmere innpå hans storebror Yngve, som tydeligvis er en utmerket støttespiller i vanskelige situasjoner.
Untatt når du krangler, da kan det tydeligvis gå ganske vilt for seg.
Jeg har likt denne boken best så langt av de tre jeg har lest.
Hvis du liker Knausegård er dette et "must" å lese.
I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen.
Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:
“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”
Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.
I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …
Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …
Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!
En av de sterkeste oppvekstskildringene jeg har lest. At han etterhvert hatet faren har jeg ingen problemer med å forstå. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor han er kritisert for å fortelle denne historien. Jeg kan tenke meg at mange kjenner seg igjen her; å leve sammen med mennesker som aldri skulle hatt ansvar for barn. Link til et innlegg på bloggen min
Hørte denne på lydbok. Dette var hittil min favoritt av denne serien. Antagelig fordi den skapte mer følelser og var på sett og vis mer nærgående enn de forrige bøkene. I denne boken går Knausgård inn i sin tidlige barndom, fra han er baby og til han er skolegutt. Han gir skildringer som nok de fleste kan kjenne seg igjen i på et og annet vis fra skolen, på godt og vondt. Han beskriver også mye mer inngående forholdet til faren, som en tyrann i hjemmet og gir mye bredere forståelse av de følelsene han bringer frem i voksen alder i den første boka.
Den var vond og engasjerende. Trist og fin. Skrevet fint som alltid, men med en mer sårbar tematikk. Veldig god!
Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv. Og det er den ikke av den enkle grunn at hukommelsen ikke setter sannheten høyest. Det er aldri sannhetskravet som avgjør om hukommelsen gjengir en hendelse korrekt eller ikke. Det er det egennytte som gjør. Hukommelsen er pragmatisk, den er lumsk og lur, men ikke på noen fiendlig eller eller ondskapsfull måte; tvert imot gjør den alt for å tilfredsstille sin vert. Noe skyver den ut i glemselens tomme intet, noe fordreier den til ugjenkjennelighet, noe misforstår den galant, noe, og dette noe er så godt som ingenting, husker den skarpt, klart og korrekt. Hva det er som huskes korrekt, se det er det aldri deg gitt å avgjøre.
Ja, var det noe jeg var virkelig redd for, var det mørket i lyset.
Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid, Spørsmålet er om det er nok å balansere mørket.
Å holde henne i hånden var nesten ikke til å bære, jeg kjente hele tiden en trang til å trekke hånden til meg for å få slutt på denne uutholdelige lykken.
Å, er det ikke derfor skyggene blir lengre og lengre utover kvelden? De strekker seg etter natten, dette mørkets tidevann som skyller innover jorden og for noen timer oppfyller skyggenes innerste lengsler
Da flyttelasset hadde kjørt og vi satte oss inn i bilen, mamma, pappa og jeg, og kjørte nedover bakken og over broen, var det med en enorm stor lettelse jeg tenkte at jeg aldri mer skulle komme tilbake, at alt jeg så, så jeg for siste gang. At husene og stedene som forsvant bak meg, også forsvant ut av livet mitt, og det for godt. Lite ante jeg at hver eneste detalj i dette landskapet, og hvert eneste menneske som bodde i det, skulle være festet i hukommelsen min, nøyaktig og presist, som med et slags minnenes absolutte gehør.
Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv. Og det er den ikke av den enkle grunn at hukommelsen ikke setter sannheten høyest. Det er aldri sannhetskravet som avgjør om hukommelsen gjengir en hendelse korrekt eller ikke. Det er det egennytten som gjør.
Mye hadde hendt, og det som hadde hendt la premissene for det som kunne hende.
Det som ble sagt fra kateteret, det var sant, og det at det ble sagt derfra, gjorde selv det mest usannsynlige sannsynlig.
Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Bøker jeg skal lese på grunn av Day zero prosjektet mitt -
Start 01.november 2016 til 30.juli 2019
.
https://litteraturverden.wordpress.com/2016/11/01/day-zero-project/
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)
Liste mest for meg selv - for å huske/holde orden på bøkene jeg leser. Dette skulle jeg begynt med i 1970 - DET hadde vært moro å hatt,det! ;)
Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.
Her kan dere legge inn deres yndlinssitater fra Min Kamp-serien til Knausgård og stemme frem den boken dere mener er best i verket.