Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Victoria er en av de vakreste kjærlighetsskildringer i norsk litteratur. Møllerens sønn Johannes og herregårdsdatteren Victoria elsker hverandre, men standsforskjellen skiller dem og gjør deres forhold umulig. Romanen utkom første gang i 1898. Denne vakre utgaven med dekorasjoner tegnet og skåret i tre av Haakon Stenstadvold skriver seg fra 1935.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788205300354
EAN 9788205300354
Språk Bokmål
Sider 111
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.
Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.
Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...
Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...
Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.
"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:
"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"
Det må bli terningkast seks!
For fire-fem år siden fikk jeg Knut Hamsuns samlede verker av min mormor, som hun igjen hadde fått av sin svigermor. Så langt har jeg bare lest Sult, men har lenge hatt lyst til å lese Victoria også. Å, så glad jeg er for at jeg endelig gjorde det! På overflaten er Victoria kanskje en kjent, og muligens litt oppbrukt, historie om den umulige kjærligheten mellom den "rike" Victoria og den fattig(ere) Johannes. Men hvis man ser litt dypere er det så mye mer enn det! Både karakterene, den sosiale realismen, historiens oppbygning og ikke minst språket, bidrar til å gjøre denne historien til noe helt spesielt, iallefall i mine øyne. For først og fremst må jeg trekke frem at språket er helt nydelig - med så vakre og levende beskrivelser at om jeg skulle valgt ett sitat, hadde jeg sannsynligvis endt opp med å sitere hele boka. Min utgave er på gammelnorsk/dansk, men jeg synes dette bare gjorde språket enda mer poetisk.
Victoria og Johannes, som er de to karakterene man blir best kjent med, virker også realistiske utifra den tiden de befinner seg i. Victoria virker litt fjasete; hun oppfører seg ofte ufint mot Johannes, og det virker ikke helt som om hun får bestemt seg for hva hun egentlig vil. Men når man tenker på situasjonen hun befinner seg i (skammen forbundet med å gifte seg inn i en lavere sosial klasse, ansvaret for familiens økonomiske situasjon som blir lagt på hennes unge skuldre av faren, hvor ekkel forloveden hennes, Otto, virker og ikke minst; hvem kan forvente at man oppfører seg rasjonelt når man er 16 år og forelsket?), er det vanskelig å kritisere henne altfor hardt. Johannes er også en representant for sin tid. Han starter som enkel møllersønn hvis største ambisjon i livet er å bli fyrstikkmaker så "han kunde få Svovl på Fingrene saa ingen torde å hilse på ham". Underveis i boka klatrer han derimot oppover den sosiale rangstigen i håp om å imponere Victoria, og ender opp som bestselgende forfatter. Personligheten utvikler seg i imidlertid i samme retning, men på bekostning av barneårenes uskyld, ender han opp med noe av den samme stoltheten som Victoria har fra naturens side. Dette bidrar til å skape videre komplikasjoner mellom de to, etter at hans sosiale status og hennes forlovelse,som jo egentlig var de største hindrene, er overkommet. Og kanskje uunngåelig ender det slik den gamle huslæreren spår.
Oppsummert er Victoria en vakker, trist og rørende historie, som man både har hørt før og som samtidig er noe helt eget.
Jauvisst er det flott språk. Jauvisst er det ei gripande kjærleikshistorie. Men likevel, den blei litt for skjematisk og melodramatisk for meg.
Settinga er forholdsvis klassisk. Den fattige guten og den rike jenta elskar einannan, men kan ikkje få einannan. Myllarsonen Johannes har vært leikekamerat med den litt yngre godseigardøtra Victoria i barndomen, og etter at dei veks til blømer kjærleiken. Nei, ikkje blømer, for ingen av dei kan vise for den andre kva dei kjenner. Victoria blir dessutan bortlova til ein ung mann av hennar eigen byrd, det viser seg at det er først og fremst økonomiske motiv som ligg til grunn. Johannes får utløp for kjenslene sine gjennom diktinga si, han blir etter kvart ein anerkjent og kjend forfattar.
Det som bergar dette frå å bli ei håplaus suppe er, som nevnt innledningsvis, den feiande flotte forteljarstilen til Hamsun. Skildringar av natur og kjensler er ein ting, dette gjer han særs bra. Men i tillegg ligg det mykje mellom linjene, lesaren får ikkje alt med teskjei. Det at forteljinga stykkast opp med Johannes sine draumesyn og skriveri var også eit vellykka grep. Så alt i alt er det ikkje til å kome forbi at det er ei god bok.
Nasjonalromantikken blusser i dinne korte forteljinga. Det med Hamsun, er at språket er full av liv og halder ein så mykje erfaring frå forfattaren sjølv, vel og med at dei siste sidene rett og slett knakk brystkassa mi. Berre Hamsun kunne ha skreve ein slik bok om kjærleik, for så å vere tidlaus og svært aktuell mange år seinare.
Les!
Nyleg har Victoria av Knut Hamsun blitt filmatisert, i sidan det er lenge sidan eg har lese boka fann eg ut at denne måtte bli februar boka mi. Eg har lese den før, men de ter so lenge sidan at eg nesten ikkje hugsar kva den handla om. To stykker som ikkje får kvarandre, og at dette hadde noko med klasseskilje, var vel det eg hugsa.
Og det er nettopp det den handlar om. Victoria er rik (i vertfall tilsynelatande), men vil ha sonen til møllaren – som sjølvsagt er esla til å bli noko langt meir enn ein skarve møllar.
Sjølvsagt seier eg, ja eg gjer det. For når eg les denne boka er det ikkje noko nytt. Denne historia har vi høyrt før, den er blitt skriven på hundrevis av forskjellige måtar, men konseptet er det same. To unge som ikkje kan få kvarandre på grunn av bakgrunn, familie osb. Legg til at dei ikkje heilt klarar å snakke saman (og til skriven familiebakgrunn og liknande) og litt generell drama og du har ein lett underhaldande kioskroman.
Men er Hamsun kioskroman? Eg er freista til å seie nesten. Men det er to ting som stoppar meg, sjølv om eg syns begge romanfigurane vert for pompøse og overvettes lidande.
For det fyrste skriv Hamsun bra (velkomen etter). Det er heilt utruleg korleis han får fram ei stemning eller kan forklare noko so innfløkt som eit forhold mellom to menneske på so få ord. Eg vart heilt imponert over skrivekunsten. Den gav meg lyst til å lese meir av Hamsun (Markens Grøde som eg og las for lenge, lenge sidan, kjem definitivt til å bli lest på nytt til tross for at eg syns å hugse litt vel melodramatiske scener der og).
For det andre må boka lesast litt i sin historiske kontekst (min kjepphest over alle). Ja, ei god bok skal kunne lesast utan kjennskap til den historiske epoken, men kan den bli verkeleg verdsett utan? Eg meiner nei. Og dette er og grunnen til at Victoria er verdt å lese. Dette er nemleg ei kjærleiksforteljing lagt til byrjinga av 1900-talet som er skriven i epoken. Noko som gjer den hundre gongar emir autentisk enn dei ørti børti kioskromanane vi ser over det same temaet i dag.
Dette gjer at samtlege personar faktisk oppfører seg reelt (sjølv om eg då syns dei er vel melodramatiske) og reagera på ein slik måte som faktisk var forventa på den tida. Den gjennomsnittlege kioskroman er jo so historisk ukorrekt, med personar som snakkar, handlar og tenkjer som eit moderne menneske som det kan få blitt. Styrken i romanen vert at den faktisk gir eit godt tidsbilete, om enn berre av dei høgare klassene (det er berre i byrjinga møllarsonen faktisk er ein møllarson – etter kvart er han jo ein klassereisande møllarson. Og oppfører seg og deretter.)
So er boka verdt å ha i bokhylla? (Går det å seie nei?) Ja, til tross for nazisympatiar og liknande ( men kven veit kva for sympatiar ein kan finne i andre forfattarar om ein berre leitar?) so vil eg seie at Victoria passar i bokhylla. Men eg må innrømme eg sette meir pris på historia då eg var 16.
En vakker men trist historie.
En av de bedre klassikerne jeg har lest. Den fenger og er kort. Var best når jeg leste den på samme tid som jeg så filmen fra 2012. Men om den fungerer for ungdommene...tja...gammeldags språk.
Koselig og trist, og veldig lik Romeo og Julie. Dette er en god bok, men ikke noe som anbefales for alle. Leste den på grunn av eksamenspensum, men den var fin og norsk historie, så den var absolutt verdt det!
Dette er en sterk og fin historie, men jeg syns den er veldig tung lest med sin gammel Norsk. Jeg skjønner at det var slik Hamsun skrev da han skrev den, men likevel. Jeg tror en gjendiktning til nå tidens bokmål ville fått et høyere terningkast av meg!
Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.
Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne.
Da han sa:
Bliv lys! blev det kjærlighet.
Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav.
Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.
Det er merkelig å tenke på at jeg ikke har fått noen annen ting gjort enn å komme på jorden og elske Dem og nu si farvel til livet.
Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.
Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten.
Vet De, det er en palme som blomstrer bare én gang i sit liv, og den blir dog sytti år, Talipotpalmen. Men den blomstrer bare én gang. Nu blomstrer jeg.
Går De her og tenker?
Nei, svarer han. Om jeg tenker? Nei jeg går her bare.
Ak, kjærligheten den gjør menneskehjærtet til en sophave, en frodig og uforskammet have hvori står hemmelighetsfuld og fræk sop.
Det stod en duft fra hendes bryst op fra papiret; hun åpnet det selv og viste ham det, et av hans første dikte, fire småvers til hende, til ryttersken på den hvite hest. Det var et hjærtes enfoldige og hæftige tilståelse, utbrudd som ikke kunne holdes nede, men som sprang op av linjerne som stjærner når de tændes.
Når han blev voksen vilde han bli fyrstikmaker. Det var så deilig farlig, han kunde få svovl på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det vilde stå megen respekt av ham blandt kameraterne for hans uhyggelige håndverk.
Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!
Varme steder, varme følelser: Bøker å varme seg på. God høst:)
Det finnest mange bøker der tittelen berre er eit fornamn. Dette er dei eg har lest, eller har uleste i bokhylla, og der tittelnamnet er ein person i boka.
Det blei forresten vanskelegare enn eg trudde å trekke opp grensene for kva bøker som skal vere med. Candide og Iracema er t.d. ikkje spesielt vanlege namn, men det finnest folk som heiter det. Derfor tok eg med desse. Fvonk, derimot, er det truleg ingen som heiter, og boka fell utanfor lista.
Så har vi bøker som Max og Ulysses, begge er brukbart vanlege fornamn, men i dei respektive bøkene er titlane namna på eit rockeband og ein båt. Utanfor.
An-Magritt og Johannes var eg veldig i tvil om. Tittelen er vel strengt tatt Nattens Brød, og med namna som undertittel. Men på bokomslaga så er det namna som er dominerande. Tatt med under tvil.
Ulike situasjoner som gjør at kjærligheten blir satt på prøve. Fra sykdom, klasseskiller, alder og alt i mellom.
En liste over litteratur om forelskelse og kjærlighet i tenårings/ung voksen -alderen.
Forslag til litteratur om temaet innenfor hvilken som helst sjanger mottas gjerne! Det finnes mange romaner, men hva med dikt, tegneserier o.l.? Og litt mer innslag av de virkelige klassiske historiene, som unge fremdeles vil kunne ha glede av i dag ville også vært fint...
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.
Jeg har virkelig håvet inn masse forskjellig på loppis i år, gleder meg til mye lesetid i påsken, og håper jeg har funnet noen skatter her...
Jeg har alltid kjempestore planer for hvilke store, viktige bøker jeg skal lese i nærmeste framtid. Stort sett klassikere man finner på diverse lister over bøker man bør ha lest før man dør. Og jeg gleder med skikkelig til å lese de!!! Problemet er bare det at jeg stort sett "sparer" på disse bøkene til den "rette anledninga" dukker opp... HÅPLØST, DEN KOMMER ALDRI! Så dette har ført til at jeg har mange uleste og "oppsparte" bøker i bokhyllene mine. Her er min liste over store, viktige bøker jeg nå faktisk skal lese i nærmeste framtid. Jeg begynner med "Madame Bovary".