Bokelskere.no

I min ungdom var det Dostojevskij som gjaldt. Jeg vet ikke om jeg oppfattet verden korrekt, men min dragning mot Dostojevskij fikk meg til å ta avstand fra Tolstoj. Han ble ikke lest. Unnskyld Leo Tolstoj. Det var dumt av meg fordi Anna Karenina er en helt enestående oppvisning i fortellingens kunst. Blandingen av det medrivende såpeoperaaktige, presise observasjoner, et glassklart språk og mer subtile overbygninger har jo allerede plassert denne forfatteren i verdenslitteraturens elitedivisjon. Jeg kan bare støtte den vurderingen. En vurdering fra min side som gir mening til utrykket "å sparke inn åpne dører", men bøker må jo oppdages til ulike tider og gleden over å forstå hvorfor en forfatter/bøker har blitt klassikere kommer høyt opp på listen over hva litteratur i det hele tatt kan gi av gleder. I tilfellet Anna Karenina gir det også utsnitt av en menneskehet som i sin dypeste grunn ikke har forandret seg en millimeter siden Tolstojs tid og det er deilig å dykke ned i denne tidløse strømmen. Det viser seg at selv de moderne tilnærminger til slanke kropper er gammelt nytt da grev Vronskij må finne matchvekt til galoppløpet på hesten Fru Fru. Han avsto da fra melmat og søte saker. (Kast deg i veggen Fedon Lindberg.) Det er også lærerikt å se hvordan samfunnet forandrer seg, kvinnenes stilling, de formaliserte rammer ved valg av partner, hvordan løfter bandt og brudd var sosialt uakseptabelt. I våre dager er alle utskiftbare og alternativene et tastetrykk unna på nettet. Mye er vunnet noe er tapt. Jeg har vunnet Tolstoj og det er for alltid.

Jon Michelet har gjort - og gjør - en fantatisk innsats for å sette krigsseilernes innsats i det perspektiv det fortjener. Han må virkelig berømmes for dette og for at han har klart å samle så masse materiale.
Det er jo bare tragisk at et slikt epos ikke kom tidligere. Det hadde de krigsseilerne som nu er døde virkelig fortjent å få oppleve. Og Michelet hadde sansynligvis fått enda flere historier å fortelle.
Det er å håpe at disse bøkene også blir lest av yngre mennesker. Dette er historier om mennesker som gjorde en fantastisk innsats som vi i dag har vanskelig for å fatte. Om mennesker som aldri har fått nok takk.
Michelet selv påpeker jo dette med fri diktning, men grunnlaget for romanen(e) ligger fjellstøtt.
Michelet har med masse spennende fakta som feks svartelisting av sjømenn, Nortraship sin ullne rolle kommer fram allerede nå, fangeleire mm.
Boka er ganske omfattende. For meg ble det for masse skip og navn som jeg ikke klarte å forholde meg helt til. Boka hadde etter mitt syn tjent på at endel ting ble strøket.
Jeg er heller ikke imponert over språket i boka. Til tider er det veldig enkelt. Jeg fikk minner om dårlige stiler fra skoletida med oppramsinger .....
Men boka fortjener virkelig å bli lest.

I Norge ble Brooklyn kjent for sitt betydelige innslag av nordmenn og norsk-amerikanere, men det er nå historie. Det norske sjømannshospitalet hvor jeg selv ble født er forlengst borte. Men egentlig er Brooklyn en svært mangfoldig bydel, og det preger også bøkene som har denne delen av New York som ramme om historien. Flere av dem dreier seg nettopp om innvandrere og deres etterkommere, polakker, jøder, egyptere, som alle forsøker å finne sin egen plass i det amerikanske samfunnet.

Hørte denne på lydbok, hvor Are Kalvø selv leser og har ledd høyt flere ganger. Elsker den tørrvittige, observerende humoren hans.

Dess meir eg les av Hovland, dess mer trur eg at eg kanskje elsker han litt.

Endeleg ei morosam bok! Mykje tatt på kornet ndg. barn som skal hit og dit, FAU. Satirisk frå universitetsmiljøet og heilt crazy frå St. Petersburg. Og forfattaren skriv godt, meir av dette!

Som tidligere birøkter gjennom sytten år, er jeg imponert over det faglige nivået Maja Lunde har holdt gjennom hele boka. Som leser er det mest interessant å lese en bok når forfatteren gjør nettopp det, utfordrer, bruker birøkterens språk og har blikk for detaljene. En birøkter må hele tiden tolke tilstanden hos bifolkene. Dette er en erfaring som bygges opp gjennom mange sesonger. Maja Lunde beskriver hvordan akkumulert kunnskap i en bestemt familie framstår etter flere generasjoner. Hun har gjort dette svært overbevisende. Jeg kjenner meg igjen som tidligere birøkter.

Litt til redaktøren for boka: Når George på side 344-345 gir seg i kast med å snekre bikuber kan vi lese: "Jeg tok en planke, veide den i handa. Kjente treverket mot den bare huden. Fremdeles fuktig. Passe mjukt. Levende." Som leser opplever en øyeblikket gjennom Georges hender og øyne. Poetisk og sanselig skrevet.

En planke er minimum 98 millimeter ganger 48 millimeter i tverrsnitt. Reisverket i et hus består av planker. Et hus er vanligvis kledd utvendig og innvendig med bord.
George kan selvsagt splitte de tykke plankene, men en snekker/birøkter ville aldri kastet bort tid på slikt.
En bikube består vanligvis av en indre kasse, som gjerne kan snekres/limes sammen av justert underpanel/rupanel 18 ganger 145mm. I toppen legges det inn spikerslag for ytterbord og innvendige bord. Det er frest ut et spor i dette spikerslaget der rammene kan hvile (rammene er svært godt beskrevet i boka). I underkant av kassa er det spikerslag for den indre kassa og ytterpanelet. I veggene kan en bruke 1 cm isopor til isolasjon. Til ytterkledning kan en bruke 19 ganger 98 mm bord. Stort mer komplisert er det ikke. Målene kan en få hos Honningcentralen.

Denne fattigdommen på ord som beskriver enkel snekring er ikke noe spesielt for denne boka.
I John Irvings "Siderhusreglene" kan en lese på side 268: " En gang da Homer trykket en bikube til brystet sitt og bar den forsiktig bort til kanten av lasteplanet, følte han en vibrasjon i de spente plankene som omga bikuben."
Problemet er at det ikke finnes en eneste planke i en bikube.

De bildene en får i hodet når en leser dette ( i Tormod Haugens forøvrig utmerkede oversettelse) blir merkelige, og de ligner minst av alt på bikuber av tre.

Fikk "En snekkers dagbok" av Ole Thorstensen til jul av min kjære kone. En viktig bok å lese. Han kan flere ord for bearbeidet treverk enn "planke".

Gjennom 13 kapittel, som også kan likne på noveller, møter vi ulike personar frå småbyen Crosby i Maine, USA. Dette er forteljingar om kvardag, om små og større hendingar som kan tyde mykje i liva til dei som er involverte. Fellesnemnaren i kapitla er Olive Kitteridge. Ho er med i alle, anten som biperson (i enkelte av kapitla bare nemnt ein gong) eller som hovudperson. Gjennom boka får vi lære henne å kjenne, får sett henne gjennom ulike auge, og får sett både svake og sterke sider hjå henne. Forfattaren skriv godt og relevant. Denne boka berørte meg, Olive har gjort eit sterkt inntrykk, og kjem til å vere med meg i tankane lenge.

Forfatteren lurer på hva historien vår består av. Han starter jakten på svaret i sitt eget hjem i Norfolk. Rom for rom får vi innblikk i diverse oppfinnelser, epidemier, arkitektur og mye annet som har hendt gjennom tiden. Uhyre interessant, lærerikt, sjokkerende og morsomt.

En virkelig sterk, tankevekkende og vond bok!

Jeg må innrømme at jeg ble skikkelig skuffet over denne boken! Jeg så filmen da den kom ut, så jeg visste jo hvem som gjorde hva på forhånd, men akkurat det var ikke noe problem. Det som plaget meg hele veien og som gjorde at jeg nesten ga opp hele boka sikkert ti ganger, var at historien går utrolig sakte framover. Jeg leste omtrent halve boka før jeg fikk følelsen av at jeg ikke kunne slutte å lese fordi det endelig var blitt spennende! Men den gleden var riktig nok veldig kort. Historien tar aldri slutt - og ikke på en bra måte. Når du tenker at du endelig er ferdig med boka, så er det enda ti sider igjen med unødvendig informasjon som godt kunne ha vært redigert ut.

Dette er den første thrilleren jeg har lest, og det blir antakelig den siste også. Boka fortjener ikke sjangeren, og Flynn lever virkelig ikke opp til sitt rykte. Jeg liker at historien blir fortalt av både Nick og Amy sitt synspunkt, men det blir for mange forklaringer på ulike hendelser og for mye unødvendig informasjon.

Det eneste positive jeg har å si om denne boka, er at det er en veldig god idé. Det ligger et godt plot bak, men Flynn har levert på en utrolig kjedelig og dårlig måte som har ødelagt hele boka. Jeg er faktisk utrolig glad for at jeg så filmen først, da jeg antakelig aldri ville ha tatt meg bryet med å se den om jeg hadde lest boka først. Det er vel egentlig også filmen sin skyld at jeg i det hele tatt berømmer Flynn for plottet.

Dette var ei heilt herleg bok! Den har så gode skildringar og så mange små augenblink som er så fine. Spesielt likar eg farmora som på ein måte er streng, men samtidig så godmodig. Og herleg småfrekk.

Eg liker også spesielt godt korleis boka er skrive i små kapittel som omhandlar forskjellige situasjonar og opplevingar i livet til Sophia og farmora. Det fine er er at det går an å lese boka som ei lengre fortelling, eller å berre opne den og lese eit kapittel her og der. To av mine favoritt-kapittel som eg nok kjem til å lese om att og om at er "Hagen" og "Leke Venezia".

Jeg startet med friskt mot, og de første 200 sidene syns jeg var kjempebra skrevet. Etter hvert falt jeg dessverre av lasset. Det virker omtrent umulig å holde fokus gjennom 800 sider, syns jeg. Det ble mye utenomsnakk etter hvert, og det engasjerte meg ikke. Disse mursteinsbøkene er en uting, faktisk tror jeg at boka hadde blitt mye bedre med halvparten så mange sider, for da hadde forfatteren holdt seg til saken. Men det er kanskje jeg som er sær?

Jeg måtte tvinge meg selv gjennom denne boka.
Det gjorde jeg fordi jeg ville vite hva denne religionen/ideologien/livsstilen egentlig handler om, og hva budskapet virkelig er.
Noen sier de ler av å lese disse koranversene, noen til og med sier de ler så de gråter... når de leser alle disse vanvittige påbudene og forbudene, som liksom skal være gitt til menneskene på jorda av en "evig og allmektig ørkengud".
Jeg lo ikke så mye, og kan ikke si at jeg har grått av latter over denne boka. Ikke en eneste gang, faktisk.
I stedet har jeg sukket og stønnet av oppgitthet og kvalme mange steder. Det er helt utrolig og ubegripelig at noen kan ta dette alvorlig til seg som en tro (jeg kaller det overtro) hvis man først leser det som voksen.
For maken til stadig gjentagende hatefulle, truende og utfordrende ytringer til ikketroende (vantro) og frafalne og jøder samlet i ei bok, tror jeg man skal lete lenge etter... Her brukes frykt for alt det den er verdt for å få folk til å omvende seg og konvertere til islam. Her er det ingen nåde. Vil du ikke konvertere og tro på denne guden, så er du nådeløst fortapt, og skal havne i helvete, der du skal brenne, ikke bare en gang, men mange ganger, uendelige ganger skal du brennes, og få ny hud hver gang du er blitt brent, slik at du kan brennes på nytt og på nytt, og på nytt igjen... Det er også mange oppfordringer til de "rettroende" om å forfølge, straffe og drepe fiendene, de som ikke vil tro på islam.
Mens selvsagt de "rettroende" (mennene, selvsagt, for det er dem dette er skrevet for) skal havne i et fantastisk paradis, der alt er herlig, og det skal finnes uberørte jomfruer som de kan få ubegrensa tilgang til...
Gjentagelsene er mange, og det er lett å forstå at hvis man vokser opp mens man hele tida blir tutet ørene fulle av dette stoffet, så er det dessverre lett å bli hjernevasket.
Dette er rett og slett klassisk hjernevasking.
Jeg har lyst til å være politisk ukorrekt her nå, og vil si noe jeg sjelden sier om bøker, jeg vil nemlig påstå at dette er ei skikkelig møkkabok, og at den passer aller best i søppelkassa, - eller aller helst på bålet!
Den får ikke et eneste terningkast av meg.

Ved nærmere ettertanke får boka terningkast en. Siden det er det laveste man kan gi.
For maken til dogmatisk og gjentagende møl skal man antagelig lete lenge etter.