Tekst som har fått en stjerne av Tone H:
Viser 181 til 200 av 341:
him som svar til Tone H :
21:41, 8. januar 2017 Diskusjon: Tone H om Hjem til jul fortellinger av Levi Henriksen av Levi Henriksen
Elsker å lese Levi Henriksen. Nydelig, var stemning i novellene hans.
Då eg første gong las noko av Linn Ullmann må eg innrømme eg var full av fordommar.... Dotterkjendis og greier, men "gu" for ein forfattar ho er! Har lese alle bøkene hennar og likte dei alle som ei.
Ein sterk forfattardeby av Bjørn Vatne. Han skildrar brutalt godt korleis det for nokon er å vere mann og småbarnsfar i Noreg anno 2016.
Noen bøker går man rundt og tror man har lest. Når de så "gjenleses", oppdager man at det ikke stemmer. Slik var det med meg og Robinson. Det eneste jeg kjente til, var historien om Fredag, som faktisk ikke opptrer på scenen før på side 217, skulle det vise seg.
Trass i gammelmodig språk og utdaterte holdninger var dette ei spennende bok, synes jeg. Ikke på den måten at jeg bladde videre for å "se hvordan det gikk til slutt", men på grunn av Defoes detaljerte beretning om hva Robinson Crusoe observerte, opplevde og foretok seg på de første reisene sine og seinere på øya gjennom nesten 30 år. Interessant å lese om praktiske gjøremål, lyse ideer og gode oppfinnelser, selv om kanskje ikke alt er like troverdig (observasjonen av tigre på kysten av Afrika, for eksempel).
En forunderlig bok. Imponerende hvordan forfatteren har klart å få til dette med jeg-person som er dement, forøvrig en dame med sjarm. Hun er besatt av en ustoppelig iver etter å lete etter sin gode venninne Elisabeth, som er borte. Samtidig får vi servert en historie om søsteren Sukey som forsvant nesten sytti år tidligere. Fornøyelig lesning etter min mening! Jeg ble i hvert fall sjarmert av den glemsomme 82-åringen, samtidig gir boka grunn til ettertanke om hvordan livet kan være som dement.
Jostein Røyset som svar til Tone H :
21:27, 7. desember 2016* Diskusjon: Tone H om Sauebondens liv fortellinger fra den engelske landsbygda av James Rebanks av James Rebanks
Ull er gull!
Nydelig bok! Berørende og informativ om Ungarn, om flukt, om familie og om tiden som går. En stor leseopplevelse for meg.
For en fantastisk krim!! Engasjerende, rørende, og utrolig spennende. Ikke langt fra en sekser..!
Mykje humor i denne fantasifulle oppvekstromanen som eg no har lese for andre gongen. Sjølv i ein vestlandsavkrok kan ein gut på 12 oppleve meir på eitt år enn dei fleste andre på same alder. Her har nok Ragnar Hovland tatt hardt i og komprimert fleire barneår i eitt. Valet av 1964 kan lett forklarast; det er det siste året utan fjernsyn i bygda.
Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.
Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.
Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.
Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.
Rita som svar til Tone H :
10:03, 19. september 2016 Diskusjon: Tone H om To the lighthouse av Virginia Woolf av Virginia Woolf
Du nevner form, og i den litterære modernismen var jo formen veldig viktig. I The Common Reader skrev Woolf:
"Examine for a moment an ordinary mind on an ordinary day. The mind receives a myriad impressions--trivial, fantastic, evanescent, or engraved with the sharpness of steel. From all sides they come, an incessant shower of innumerable atoms; and as they fall, as they shape themselves into the life of Monday or Tuesday, the accent falls differently from of old; the moment of importance came not here but there [...] Life is not a series of gig lamps symmetrically arranged; life is a luminous halo, a semi-transparent envelope surrounding us from the beginning of consciousness to the end." (Beklager at det er på engelsk, kopierte et sitat jeg la inn fra boken. Vet det finnes oversatt til norsk i en essaysamling av Woolf).
Så modernistene mente at man ikke kunne beskrive virkeligheten på en entydig, ordnet og lineær måte, man trengte en ny form. Jeg er ingen ekspert på dette, så skal ikke uttale meg så mye om modernismen på sparket. Det jeg tenker, er vel at det også er interessant å lese om den litterære modernismen når man leser Woolf, for hun er jo en av de forfatterne som oftest nevnes når det er snakk om denne retningen innenfor litteraturen.
Så fint at du har et prosjekt der du leser Woolf :-) Både Mrs Dalloway og To the lighthouse er romaner som med fordel kan leses mange ganger. Tror man vil oppdage nye ting hver gang man leser dem. Jeg er spesielt glad i Mrs Dalloway. Har lest den flere ganger, men har tenkt å lese den mange ganger til :-)
Nenad Rogulja siterer Minner fra fjell og skog av Nils Rustad (side 165)
16:19, 16. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Neste dag skulle jeg på posthuset for å spørre etter post, og jeg slå følge med en dansk dame som også hadde samme erinde. Posthuset var i en alminnelig gård. Her kom vi først inn i en kjøkken, hvor det lå en mann og sov i en seng. Da han ble vekket viste det seg å være postmesteren, og på spørsmål om post svarte han, idet han rolig ble liggende: Dere får sjå etter kamerset sjøl. Han er vist syg, sa den danske. Å nei, setesdøler er ikke syke, han hviler middag, og da må en setesdøl ikke forstyrres selv om han er postmester, sa jeg.
Inne i kammerset lå all posten - kort, brever og aviser - spredt ut over golvet, mens tre-fire småbarn forlystet seg med å bygge kirke av brevkortene. Det ble beklageligvis stor sorg i barneflokken, og det var ikke uten protest fra de små kirkebyggere, at jeg etter noen søken fant mitt brevkort som pilar i undereasjen, og måtte la kirken falle i grus. - Det var skam det mest grinaktige posthus jeg har sett, sa den danske.
Norah siterer Uthengt av Jon Ronson (side 236)
16:01, 16. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Informasjon blir en valuta man bruker for å kjøpe venner og en plass i systemet. Det gjør det veldig vanskelig for all informasjon som utfordrer de aksepterte holdningene. Slik informasjon presses gjerne ut. Når noen sier noe eller gjør noe som forstyrrer systemets protokoll, reagerer de andre delene med stort sinne og forsøker å fjerne dette destabiliserende fragmentet og på den måten gjenvinne stabilitet.
Vær alltid på vakt når folk spør deg ut om noe som de later til å ha det aller beste kjennskap til. De er ute etter å få i stand en progressiv betroelse, og de kan få deg til å røbe hemmeligheter som du ikke engang ante at du satt inne med.
"Svar på brev frå Helga", Bergsveinn Birgirsson
Opp med hendene godtfolk; opp med hendene dokke som ikkje har vore innom tankar om kor livet hadde ført dokke om dokke hadde fulgt den først store kjærleiken, gifta dokke og flytta dit ho/han ville?
Ei sår, rørande, og tildels vond bok med frie innslepp av humor.
Ei lita bok som favnar mykje om så nær sagt alt mellom liv og død; ja det som gir liv også. Mykje sakn om den fyrrige kjærleika, satt opp mot distriktspolitiske virkemidlar; skal eg bidra til vekst i storbyen, eller skal eg halde meg til min stand og sikre distrikta?
Ei bok som sit lenge i.
Så vakkert om ei mor
Klaus Hagerup skreiv om si kjende mor nokre år etter at ho døydde i 1985.
Han fortel om hennar barndom, ungdom og ikkje minst om hennar stormfulle forhold til mannen, Anders.
Inger Hagerup var vestlending, kom til Oslo som 20-åring. Ho likte å skrive, og starta med å skrive dikt - dikt som mange har eit nært og kjært forhold til. Barnediktsamlinga "Så rart" er kjend for mange av oss.
Klaus Hagerup skildrar si mor som motstandskvinne som måtte over grensa til Sverige under krigen, han skildrar hennar utradisjonelle liv der det rett ofte gjekk livleg føre seg - og meir enn livleg. Ho var ei dame som hadde vanskar med å kontrollere alkoholbruken sin, men ho var også ei dame med stor livskraft og sterke kjensler.
Eg var ukjend med mykje omkring Inger Hagerup, men sit og trur eg veit litt meir no. Og ein ting er eg sikker på; Denne var ein stor fordel å ha som lydbok, der forfattaren sjølv les, der Inger Hagerup les ein god del av sine eigne dikt. Innimellom vert innhaldet krydra med mykje vakker musikk.
Ups, he did it again! Det er så godt og så vondt. Litteratur som er godt skrevet, og så nært på det levde livet, det må bare gjøre inntrykk
Når jeg har lest om krigen, har jeg ofte lurt på hvorfor noen frivillig ville kjempe for Hitler, hvilke mennesker som kan begå folkemord, etc. Ida Jackson gir et svært godt og troverdig bilde av en slik person, og gjør ham etter min mening til et menneske, som jeg forstår at hun også kunne elske.
En fantastisk fortelling om forholdet mellom 3 søstre som vokser opp. Den eldste søsteren er oppdratt i tradisjonell japansk kultur mens den yngste søker seg mot vestlig levesett. Boka gir stor innsikt i japansk kultur men gir også bilde på relasjoner som er universelle.
Og det jeg forstår, er at den nye virtuelle verdenen som barna våre vokser opp med, er så avhengighetsskapende nettopp fordi den tilfredsstiller behovet for svar og respons, og fordi den gjør det umiddelbart. På den måten når det virtuelle inn i kjernen av det sosiale, og gir oss alle det sosialen belønninger, uten at vi behøver å betale det sosiales pris
Sist sett
