Bokelskere.no

En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!

Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.

Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

En stor, stor leseropplevelse! Denne boken krøp under huden på meg fra første side. Så intenst at jeg følte jeg var sammen med med Linn, Ingmar og Liv, så levende at jeg nesten kunne kjenne lukten av huset på Fårö, at jeg satt i samme rom som dem under deres "sittning"...føle vinden.... Nei, denne boken anbefales på det varmeste. Linn Ullmann er mesterlig!

Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!

Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.

For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.

"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.

Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.

Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).

Utrolig morsom bok!
En essaysamling på nynorsk med 14 historier. Ravatn observerer og kritiserer livet rundt seg i mange ulike situasjoner. På Bergensbanen, i Ålesund, på Rikshospitalet osv. Mange interessante refleksjoner rundt hvor overflatisk samfunnet kan virke. Bør leses!

Det bør du. Les den i små stykker av gangen for her kreves det refleksjon. Selv for meg som ikke har et kristent livssyn var det mye viktig å ta med seg videre i livet.

Av en eller annen grunn har jeg lenge hatt lyst til å bli bedre kjent med Søren Kierkegaards tanker om livet. Denne boken gir meg den anledningen. Ved å bruke sitt eget liv, tanker og hendelser, tar forfatteren et godt grep i det hun drøfter Kierkegaards syn på det samme. Eller hun spør: hva ville Kierkegaard mene om dette? Boken er lett å lese, men åpner opp for egen refleksjon, så den må ikke leses lett. Livet må læres for å leves.

Jeg er faktisk ikke enig. Det er morsomt at det er lagt litt jobb i å finne en fengende tittel. Det gjør at aktuelle bok skiller seg ut fra mengden av bøker som kommer. Jeg har nettopp lest "Hjernen er stjernen", og jeg tror kanskje ikke jeg hadde plukket opp denne boka dersom tittelen f.eks. hadde vært "Hjernens funksjoner" eller noe i den gaten. Tittelen "Hjernen er stjernen" eller "Sjarmen med tarmen" indikerer at vi snakker om en litt humoristisk vri på stoffet, og jeg føler ikke at vi lesere blir lurt på grunn av dette.

Det verste jeg vet er titler som lover mer enn de kan holde. Det gjør ikke disse morsomme og fengende titlene! (Jeg har nettopp kjøpt en bok med den morsomme tittelen "Trærnes hemmelige liv". Første gang jeg så denne boka tenkte jeg "hva? har trærne et hemmelig liv?" Tittelen gjorde meg avsindig nysgjerrig, så denne boka MÅ jeg jo bare lese!)

For en fantastisk bok om livet i et ganske typisk norsk hjem. Språket flyter godt, dialogene herlige i all sin grusomhet.

Les boka til Carl Schiøtz Wibye og bli vis. Selv om han selv sier at boka ikke er noe vitenskapelig verk, men et resultat av personlige erfaringer først og fremst fra ni år i Midtøsten og åtte år på Balkan, så er jeg av den personlige oppfatning at boka burde minst inn i undervisninga på videregående (kanskje til og med på ungdomsskoletrinnet), til en særdeles viktig og nødvendig diskusjon og samfunnsdebatt.
På side 260 skriver han:
"Spørsmålet er hvordan man kan demme opp for eller - enda bedre - stoppe denne uønskede trenden mot et mer voldelig samfunn. I en artikkel i Aftenposten anbefaler den somaliske aktivisten Ayaan Hirsi Ali flere konkrete grep for å begrense jihadist-trusselen. Hun påpeker at vi i større grad må velge hvem vi ønsker velkommen ut fra hensynet til hvem som er villig til å tilpasse seg en europeisk virkelighet. I tillegg til å lære seg språket og få seg en jobb, bør en innvandrer også slutte seg til de grunnleggende verdiene i vertslandet som har gitt ham eller henne et trygt opphold. Personer som er lojale mot utenlandske grupper og ideologier som søker å ødelegge våre frie samfunn, diskvalifiserer seg selv for statsborgerskap, og bør snarest sendes tilbake til hjemlandet."

Stoffet i denne boka er omfattende og setter mange viktige ord på hvordan den fanatiske retningen wahhabisme/salafisme oppsto i Najd-ørkenen og derfra har spredd seg i hele verden med Saudi-Arabias hjelp og enorme økonomiske ressurser. Han har et meget godt overblikk og har gjort en fantastisk grundig og god jobb med denne boka.
Som han sier mot slutten av boka:
"Første trinn i å løse et problem er å erkjenne at det finnes."
(Forøvrig noe også Ex-Muslims of Norway også jobber for å opplyse om.)

Vet du lite om hva som egentlig foregår innen islam og alle de forskjellige sektene som har spredd seg ut fra denne religiøse ideologien, så får du en svært god innføring ved å lese Terrorens rike.

Som sagt: Les og bli vis!

Fant fram "En fortelling om kjærlighet og mørke" av Amos Oz i dag. Laget meg først en kopp te, en herlig blomsterte som jeg kjøpte ved Jaffagaten i Jerusamlem i februar. Så begynner jeg å lese i boken og noe av det første som omtales i begynnelsen av boken kafeene i Jaffagaten, der jeg selv satt for noen uker siden. Gleder meg til å "reise" tilbake til Jerusalem med Amoz Oz.

Wow - her ble jeg rett og slett revet med. Vi møter en mann som presenterer livet sitt gjennom en "stream-of-consciousness" som rev meg med inn i denne mannnens tankeverden og logikk. Et sted som både er kjent og ukjent: vi møter en mann som kvier seg for å ta ansvar for sine handlinger enten det er blind vold, utroskap eller falmende kjærlighet. De færreste av oss kjenner aggresjonen som beskrives, men forsøket på å plassere skyld andre steder enn hos seg selv kan vi nok noen og enhver kjenne igjen. Han var en elektriker med stor fagstolthet, en verdensmester og "besserwisser", etter sykdom plassert i et miljø han forakter. Jeg synes det er mange beskrivelser som tar miljøer på kornet. Romanen har en nerve, og tankehoppene flyter godt gjennom teksten.

Veldig enig med deg :-) Jeg likte også denne veldig godt, både komposisjonen, og det å få til å skrive så godt om vanlig norsk hverdagsliv :-)

Slutten på en trilogi som for meg var en glede å lese. Personlig fordi min egen mor bodde ved St. Hanshaugen, som Elsi Lund, og vokste opp på samme tid. Mye av det Bjørg Vik beskriver om den tiden har jeg blitt fortalt av min mor. Bjørg Viks trilogi forsterket dette og gjorde at jeg ble enda bedre kjent med min egen mor. For en som også er glad i Oslo ble det en ekstra dimensjon å få et historisk tilbakeblikk på en tid ikke langt unna nåtiden, men med enorme forandringer siden dengang. Kvinneliv. Feminisme. Sosiale forhold. Bjørg Vik skriver godt. En flott leseopplevelse.

Jeg ble fanget av denne boken på grunn av stemningen - skogen, vinterkulden, ensomheten og savnet etter noen å dele ensomheten med. Hovedpersonen er en sympatisk seriemorder, som i sitt noe eksentriske sinn bruker referanser til Shakespeare og skarpskyttere. Drapene på tilfeldige jegere er fremstilt slik at de nesten kan oppfattes som forståelige og berettiget.

Denne boken kan leses på mange nivå. Jeg oppfatter at gjennomgangstemaet er hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi oppfatter andre, hvordan dette kan lede til fordommer, men at vi i noen tilfeller kan bli positivt overrasket. Boken er godt skrevet, rik på gode formuleringer og bilder, og har flere referanser til litteratur, filosofi, kunst og musikk.

Uri ryster i allefall meg som leser i sin siste roman. Boka er skrevet slik at jeg lurer på hvem av hovedpersonene jeg skal gi min sympati til. Jeg vet det ikke ennå, men det jeg vet etter å ha lest denne boka, er at en blir involvert og fasinert av disse to eldre menneskene som holder ut med hverandre, og det er særlig kona i romanen en får vite tankene til, så derfor tar det litt tid før en skjønner eller kan sette seg inn i hvordan mannen i romanen tenker rundt sitt eget liv. Uten å ville innrømme det helt for meg selv, blir jeg sittende å tenke på eget liv og hvordan jeg selv har skuffet, gledet, irritert meg over andre, sveket på ulike måter og hatt håp om bedre tider.

Å lese denne boka er som å være på teater. Det brukes enkle kulisser og et tidsspenn det er enkelt å følge. Minner og hendelser i livet til hovedpersonene forklarer de ulike reaksjonene i væremåte og relasjonen de to eldre menneskene har til hverandre.

Boka er god, den setter fingeren for meg på nesten en tabu, dette å snakke om at livet ikke ble som en hadde drømt om, en slags skuffelse over drømmer som brast og muligheter som det ikke ble noe av. Når boka er lest, føler jeg at det bare er å brette opp ermene, få orden på eget liv, for slik vil ingen ha det.

I den grad det gir mening å sette Espedals bøker opp mot hverandre, føles dette som en av de svakere. Enkelte partier - fengselsbesøket og turen til Italia - er riktig så fine, men så er det også deler som virker til å være skrevet på autopilot. Noe av det flotte med Espedal er hvordan han klarer å borre inn i og belyse et knippe temaer på forskjellige måter fra bok til bok. Bergeners får til dette kun tidvis, og jeg faller litt for ofte av og ned i en Gjespedal.

Terningkast: Les om du har lest alle de andre bøkene og ikke har fått nok, eller om du har kjærlighetssorg.