Bokelskere.no

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Det er en historie som sitter igjen i hjertet. Den tilfører noe dypt og usigbart til den ulastelige, den trofaste og til slutt, en venn. Den er heller ikke for pratsom, og veldig britisk i tonen. Allikevel er det noe der som gjør det troverdig at den foregår nå, i vår tid, selv om deres fokus er et sted for lenge siden. Godt gjort. Trist og fornøyelig på samme tid.

Jeg leste En trofast hustru først og likte den ganske godt, ga den en firer. Nå har jeg nettopp lest En ulastelig mann også, og bør nok gå tilbake og heve fireren til en femmer. De to bøkene utfyller hverandre når det gjelder karaktertrekk og følelser hos hovedpersonene. Begge kan godt leses hver for seg, men sammen får de en høyere dimensjon. Den siste boka i trilogien er bestilt - kanskje må jeg høyne til en sekser når jeg er ferdig med den?

Takk skal du ha, spesielt fint tips om film. Karjalainens biografi har min kone lest og likt, jeg har den på venteliste.
Der har jeg også ei faktabok som fremdeles er ulest, skrevet av professor i historie ved Helsingfors Universitet Heikki Ylikangas, og utgitt I 1993: Vägen til Tammerfors. Den fikk Finlandiaprisen for beste fagbok i 1994.

Slaget om Tammerfors 1918, som er ett av de störste i nordisk
krigshistorie, avgjorde det finska inbördeskriget. ...
Med hjälp av samtidiga källor - dagböcker, brev, memoarer m.m.
- tecknar han också en realistically bild av hur kriget påvarkade
de vanliga människor som tvingades gjenomleva det.

Morsom, innholdsrik, interessant og spennende om Londons historie, av Richard Hermann, londoneksperten i nrk.
Jeg fant boka Mine gleders by i en papircontainer i mars, blant mange andre bøker, som var kastet, og er veldig glad for at jeg plukket den opp.
Jeg husker godt stemmen hans fra de årene han kåserte og rapporterte fra London i radioen. Han hadde en god stemme å lytte til, hans fortellerglede var stor og ofte full av pikante detaljer.
Det er mulig å høre kåseriene og fortellingene hans fra nrk's arkiver her.
Men les gjerne boka også. Den er virkelig verdt det!

Sånne bøker liker jeg! Godt språk, litt nerve, akkurat passe motstand i teksten til at jeg må tolke litt selv + noen overraskelser underveis. Jeg anbefaler veldig denne boka som er en imponerende debutbok.

Tusen takk for lenken til et interessant intervju med Kerstin Ekman! Nå tar jeg opp Grand finale i svindlerbransjen med fornyet pågangsmot. Intervjuet er absolutt hørverdig uavhengig av om man vil lese Grand finale... eller ei.

Enkel, men svært godt fortalt. En ung kvinne forlater det stillestående livet i en irsk landsby til fordel for et livlig, men likevel trygt innvandrermiljø i Brooklyn, New York omkring 1951-52. Romanen har mye til felles med andre migrantfortellinger - se listen min over Brooklyn-romaner - men er spesielt poengtert og god når Tóibin tar for seg dilemmaet hovedpersonen står overfor etter at hun har bestemt seg for å reise hjem til moren sin i Irland etter to år i Brooklyn. Den norske oversettelsen flyter svært bra.

Jeg deler dine tanker om Jetta, og merker meg at omstendighetene rundt henne ikke var tatt opp i bokas siste deler. Utover det likte jeg boka virkelig godt.

Takk for at du trakk frem disse diktene. Det ga leselyst, og jeg må sjekke ut både En annen sol og diktlesesirkelen. Det er mange år siden jeg har lest dikt, helt til jeg leste Vandreutstillinger for noen uker siden og fikk veldig lyst til å lese mer poesi. Nå vet jeg hvor jeg skal gå videre...

Svisj! - inn på ønskelista!

Dette er mi fyrste bok skrive av Hoem, og ikkje visste eg at han førde eit slekt vidunderlig vakkert språk, og skreiv så meisterleg og poetisk på nynorsk. Ei virkelig nydelig bok der han skriv om mor si og far sin, og viser med måten han skriv på forståelse for livets krav og sut, og livets gleder og gåver. På måten han skriv om foreldra, virkar det som han har mykje kjærleik og respekt for dei. Eg får sjølv respekt for Hoem, og tenkjer at han er ein forfattar som har mykje ved seg; Klokskap, kunnskap, undring, varme -og utfrå inntrykket mitt frå denne boka; eit gudegjeve forfattartalent.

Etter å ha lest triologien "Gutten", ble jeg så imponert at jeg ville lese mer av forfatteren ,og så dukket heldigvis denne boka opp. Og for en bok! Den er så fantastisk bra skrevet. Språket er poetisk og flyter frem så det er en fryd å lese. Anbefales på det varmeste.

Røff guide til samtidslitteraturen. Marta Norheim

Marta Norheim jobber med litteratur i NRK, og er nok ei av de som har best oversikt over nyere norsk litteratur, dere har garantert hørt henne på radio, så da jeg kom over denne boka kjøpte jeg den tvert.
Denne boka tar for seg bøker av norske forfattere som har debutert mellom 1990 og 2005, og hun kom nylig med ei bok om fortsettelsen; Oppdateringar.

Boka er oppdelt i kapitler etter tema, der Marta går inn og kommenterer bøker, og finner ikke bare det unike med bøkene, men også det som ev gjør at de havner i et felleskapittel.
Det som er så fint med Marta, er at hun tørr å mene noe om bøkene, og at hun har kunnskap og pondus nok til at i hvert fall jeg stoler på hennes betraktninger - og har nå laga meg ei ny leseliste.

Fra min bokprat om denne boka:
Dette er en snakkis-bok fra USA. Perfekt for deg som vil bli klokere på en del av den amerikanske befolkningen som kanskje ikke kommer så ofte til orde. J.D. Vance skriver om oppveksten sin i et fattig arbeiderklassemiljø i Ohio. Vance beskriver en oppvekst med utrygge hjem i et nabolag med vold og fattigdom. Selv kommer han seg inn på en eliteskole, inn i militæret, og beskriver en formidabel klassereise slik bare amerikanere kan. Men han lovpriser ikke. Dette er ydmyke og ettertenksomme refleksjoner over hvor han kommer fra, over slektas og omgivelsenes påvirkning –hvorfor klarte han seg mens så mange andre ikke gjør det? Hva er det med det amerikanske samfunnet som skaper så store klasseskiller? Og hvorfor klarer ikke folk å hjelpe seg selv, når det faktisk finnes muligheter? Boka er smidig og lettlest skrevet, og kanskje litt vel amerikansk i stilen til tider. Men man får stor empati med folka Vance skriver om, som kjemper så hardt i en tilværelse der den yngre generasjonen får det verre enn de før. Her finner du også en fantastisk bestemor, som har levd et brutalt liv, og som kanskje blir tunga på vektskåla for at Vance klarer seg.

Takk skal du ha, - dette var interessant!

Tåler man isolasjon over lengre tid?

En ung forsker, som man aldri får vite navnet på, er på feltarbeid. Denne unge kvinnen er biolog og er på oppdrag for å kunne fullføre doktorgraden. Mens hun jobber venter hun et besøk. Mens hun venter på at hennes kjære Jo skal komme, får vi et innblikk i hennes fortid og nåtid. Hun omtaler eksmannen som S. Deres ekteskap har vært svært turbulent, og S vet hvordan man utnytter makt og omsorg. Under sitt forskningsopphold ved et fuglefjell i nord, får hun rikelig tid til å filosofere om alt og ingenting. Hun får ikke bare erfare hvor værhardt stedet er, men hun får også utfordret seg selv når det gjelder isolasjon, hvordan det er å leve avskåret fra resten av omverdenen. Hun skyper litt med Jo når værforholdene tillater det, og noen ganger kommer det en båt med forsyninger til henne. Men er hun sterk nok til å klare denne krevende jobben alene, eller vil savnet etter folk bli for stor?

En indre og utvendig kamp
Dette er Gabrielsens femte roman, men den første jeg har lest av henne, og den ga et meget godt førsteinntrykk. Man får straks en ekkel og ubehagelig følelse helt fra begynnelsen, og man bare venter på at noe fryktelig skal skje, eller at noe skal eksplodere. Kvinnen i boka utgir seg for å være tøff og hardbarket, men inne i henne er det mye som romsterer. Hun har sine indre demoner, lengsler, pågangsmot og frykt, og disse faktorene blander seg ofte med hverandre. Hun er sterk og modig i det ene øyblikket og i det andre føler hun seg litt mindre og kanskje litt småredd. Men hun prøver å være sterk i enhver situasjon, uansett hvor krevende det kan være. Det virker som hun vil bevise mye for både seg selv og andre.

Ankomst består av hovedpersonens nåtid, og en kjent lokalhistorie som skjedde for mange år siden. Om Borghild og Olaf Berthelsen og deres barn, som opplever en stor tragedie som de bearbeider på hver deres måte. Hvordan de prøver å leve sammen, men likevel har denne store avstanden, hvor den ene voksne anklager den andre, og den andre som håper at tilværelsen vil gå tilbake til det normale igjen. Hovedpersonen føler seg fascinert over denne lokalhistorien. Hvorfor?

Vanskelig å forstå seg på hovedpersonen
Det eneste jeg "irriterte" meg over angående Ankomst var hovedpersonens seksuelle frustrasjon og at det var noen seksuelle partier her og der, men heldigvis ikke noe overdrevent. Det er ikke flaut å lese om det eller noe, men det virket litt utroverdig og en smule desperat. Vet at det er var en mening med denne desperasjonen, og at det var en av hennes lengsler i denne isolasjonen, men følte likevel at det ikke passet inn i settingen. Det ble litt malplassert. Det er bare det jeg mener. Det er også litt vanskelig å få tak på personen, om hva slags person hun er fordi hun er litt overalt. Opp og ned, usikker og modig. Hun er litt av alt. Skjønner godt hvorfor med alt hun har gjennomgått, men ble ikke godt nok kjent med henne. Hun blir noe diffus oppi det hele.

Dette er en roman som er i grenseland til å være en psykologisk thriller og det funker! Litt langsom i begynnelsen, men så tar det seg virkelig opp. Denne lille romanen byr på både spenning, intensitet og en dysterhet som man blir veldig nysgjerrig på. Man lurer på hvorfor hun egentlig er der ute. Er det virkelig på grunn av feltarbeidet, eller er det noe annet? Beskrivelsene, spesielt værbeskrivelsene er så gode at det kalde været i boka når leseren. Brrrr!

Fra min blogg: I Bokhylla

En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!

Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.

Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

En stor, stor leseropplevelse! Denne boken krøp under huden på meg fra første side. Så intenst at jeg følte jeg var sammen med med Linn, Ingmar og Liv, så levende at jeg nesten kunne kjenne lukten av huset på Fårö, at jeg satt i samme rom som dem under deres "sittning"...føle vinden.... Nei, denne boken anbefales på det varmeste. Linn Ullmann er mesterlig!