Bokelskere.no

Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.

Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.

Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

Boken beskriver godt overgangen fra ungdomstilværelse til begynnende voksenliv, og hvor vanskelig det er å finne seg selv, og være tro mot den man egentlig er. Shakar får godt frem hvordan denne overgangen ytterligere kompliseres i et samfunn med mange fordommer mot mennesker med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn.

Det er virkelig langt fra Haugenstua til Y-blokka. Zeshan Shakar skriver glitrende om å leve i et miljø så totalt annerledes fra det man vokste opp i. For sine gamle venner har hovedpersonen, Mani, blitt annerledes - han ser at han er ulik fra dem, og de ser at han har forandret seg. For sine nye kolleger i departementet er han likevel ulik. Han blir med én gang plassert i reklamebrosjyren for departementet, selv om han er én av ytterst få "sånne". Hvem er han egentlig - for dem? Fra sin egen fadder Jan Tore får han høre at "vi minoriteter må stå sammen".

Han har havnet en slags limbo mellom sin gamle og nye verden. Dette sliter på forholdet til ungdomskjæresten Meena, som drømmer om ferie i Dubai. Dubai? Et slikt kvinneundertrykkende sted vil ikke kollegene i departementet være bekjent av.

Zeshan Shakar fanger tidsånden i Oslo mellom 2008 og 2012 så godt at det er som å være der. En meget spennende andre bok i det som forhåpentlig blir et langvarig forfatterskap.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, - jeg har lest de to forrige bøkene hennes, og gleder meg!

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.

Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av. Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.

Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.

Ingar Kolloen har levert en variert og velskrevet fortelling fra slutten av 1939 og gjennom det første krigsåret.

Under krigen er den første av en planlagt serie bøker om menneskene under krigen. Den lykkes godt med det. Her er det mange og forskjellige fortellinger om alt fra småfolk til fintfolk. Det er dens store styrke. Den handler ikke om politikken, ikke om krigshandlingene, men er et tversnitt av alt. Selvfølgelig er de store hendelsene med: Senkingen av Blücher, gjenerobringen av Narvik, Churchills overtakelse av statsministerposten. Uten at disse store, velkjente hendelsene blir dominerende. De er brikker i et det store puslespillet Kolloen har lagt. Her får vi detaljerte og levende beskrivelser fra innsiden av både kanontårnene på Oscarsborg, og de indre gemakker i den stadig reisende regjeringen på flukt fra invasjonsstyrken.

Det gjøres ikke forskjell på noen. Om forfatteren gjør det, skjuler han det godt. Her får både norske politikere og engelskmenn gjennomgå. Verden er mer kompleks enn ubetingede helter og definitive skurker. Det er så mange nyanser. Det er vanskelig å anklage boken for å være partisk i den ene eller den andre retningen.

Forfatteren har brukt et stort antall skriftlige kilder. Det meste er skrevet før - men det er ganske sikkert at de færreste har lykkes med å beskrive et så godt tverrsnitt av okkupasjonen av Norge.

Litt overraskende er det at forlaget sluppet et par skrive- og redigeringsfeil gjennom. Uten at det ødelegger totalen.

Under krigen er, for meg som er interessert i krigshistorie, et friskt pust.

Hvorfor lese Stefan Zweig i dag? Agenda magasin har 9.7.20 utgitt en podcast om «Verden av i går».

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Jenny. Sigrid Undset.
Sigrid ble frarådet å skrive en historisk roman, for det var ikke der hun hadde sitt talent. Vel, så skrev Sigrid om Kristin Lavransdatter, og resten er historie. Så godt skrevet at mange ligger sønderknust i tårer og tror det er faktisk historie. Sånn sett så har den jo blitt norgeshistorie

Men altså; seks år før "Kristin" slo hun gjennom med Jenny. Den kalles vel sosialrealisme, om jeg ikke tar feil.
Om hun hadde talent for det også? Ja, så definitivt.
Her tar hun for seg store eksensielle spørsmål. Handlinga foregår i Oslo og i Roma, og i disse byene er det mye hjerte og smerte, masse kunst, kunstnersjeler og arkitektur. Hun beskriver alt dette veldig billedlig og ekte, så det er ikke rart den vakte oppstyr når den kom ut.
Relevans i dag? Ja, så det svir. Mange invandrerjenter i Oslo øst, står nok i dag i det samme indre og ytre presset som jenter fra vestkanten for 100 år siden. Kortere enn det ogdå, forresten.
Flott bok, selv om det for meg, hvit mann 55 år, synes noen av disse hjerte og smerte passasjene ble litt lange, sett med 2020 briller.

Hu hei, denne boken var uventet friske saker. En bok jeg bare rasket med meg fra en bokloppis-eske en gang i fjor høst eller var det lenger siden? Uansett, koret av kritikerovasjoner og terningkast seks på omslaget gjorde at jeg tenkte, den der er verdt å myse litt på.

Og jeg fant gull! For øvrig mener jeg... er en fest å lese! Etsende sannhetsord om det meste i tilværelsen pluss tidvis hylende morsom! Et Google-søk vil raskt gi deg kritikernes hyllest til denne perle av en bok. Jeg elsker den og kan bare bistå med min egen hyllest. Løp og kjøp, lån den eller stjel boken! Og les: For øvrig vil jeg blablabla... Du vil takke meg:)

Humor og filosofi, hvilken uslåelig kombinasjon! Lo høyt underveis her, mange ganger. For et skikkelig virvar av reflekterte og analytiske tanker og sarkastiske, underfundige vittige assosisasjonrekker og linker til eget liv og praksis. På begynnelsen av nitti-tallet tok jeg idé-historie på Blindern, og jeg ble også ganske opptatt av Søren Kierkegaard. Skrev faktisk om verket hans «Philosphiske smuler» på hjemmeeksamen. Han får jo ekstra stor plass i boka, men hun går gjennom mange andre også, grunnfjellet av filosofer vil jeg si. Vanskelig å trekke ut sitat herfra, det serveres gullkorn etter gullkorn, latterpoeng etter latterpoeng. Jeg får ta situasjonen da forfatteren kjøper en banan: «Skeptisisme er i mange tilfelle uforeinleg med normal sosial interaksjon. Utanfor kontoret stoppa eg ved ein kiosk for å kjøpe ein banan og eit rundstykke. «Vil du ha ein pose?» spurde ekspeditrisa bak disken. «Nei takk.» «Er du sikker?» spurde ho. Å nei, måtte du? Tenkte eg, og tvinga meg sjølv til å svare «ingenting er sikkert», før eg forlét lokalet med raske steg.» (Ravatn, s 24) Agnes Ravatn, du er genial. Og befriende morsom!

Nå har eg lese mange godord om boka "Roman 2019", av Dag Solstad, men undrar meg over at få/ingen her på Bokelskere, nemner forma. Her har me ei bok nærast utan avsnitt, som kombinert med dei lange setningane og dei rette margane, gir ein tekst som er vanskeleg tilgjengeleg.

Kommafeila har me lese mykje om i media, så det seier eg ikkje meir om, men boka inneheld óg fleire andre grammatiske feil (bl.a ikkje konsekvent i bøying av verb).

Er dette utan betydning for leseopplevinga? Tør me ikkje kritisere Solstad? Eg personleg får øydelagt lesegleda av nettopp forma på boka.

Full spredning. Nina Lykke.
For meg var det nok bestselgeren Hulebjørnens klan, tidlig på 80-tallet, som åpna ei spennende dør for meg; nemlig det kvinnelige blikket gjennom hovedpersonen Ayla og fortellerstemme til Jean M. Auel. Siden den gang har jeg lest utrolig mange av andre, for det er noe av det beste med romaner; at de kan zoome inn og ut på steder, hendelser og folk, akkurat som forfatteren vil vektlegge og fargelegge verden. Nina Lykke er en av våre mange kvinnelige samtidsforfattere som lykkes med det.
I denne boka følger vi en 47 år gammel fastlege, Elin, som har et noe slapt privatliv med sin mann, som er mer opptatt av å sjekke pulsklokka enn pulsen på kona - for å si det sånn.
Legen drikker, legen helbreder - og legen er egentlig drittlei mange av pasientene sine, særlig de av dem som følger understrømmene og det noe motebeviste sykdomsbildet som pasientene plages av. Elin
plages også av det, men på hun plages altså av de som plager henne med plager. Hun er forresten på FB også. Hvem i hennes alder er ikke det? Og jaggu meg finner hun profilen til en ungdomskjæresten sin der ute, og fra da av tar livet ei ny vending. Litt for lenge i samme retning, kanskje.
Veldig bra bok, som med fordel kunne vært stramma litt inn, eller gitt flere nye retninger underveis. Det ble litt for mye av det samme, litt for lenge.

Intens bok om miljøkriminalitet. Skremmende hvor handlingslammet verdenssamfunnet er ovenfor kriminelle og storkapital som utnytter sårbare ressurser.

Ga meg et godt innblikk i det å leve med en egoist, tyrann og sjelden vannvittig sjalu mann. Ellers fikk jeg innblikk i hvorfor hun og mannen endte opp med å støtte nazistene. "Tyskerne er kulturfolk" er gjennomgangsmelodien.

Herbjørg, du er litt av ei dame. Har alltid elsket bøkene dine. Du skriver så ... sanselig ! Og denne biografien du har skrevet - er så utrolig fin. Takk for intenst og klokt følge gjennom denne boken. Jeg er dypt fascinert av ditt liv , dine tanker . Din trass og ditt mot og din sårbarhet . Jeg er utrolig glad i biografier , denne traff meg veldig . Alle disse øyeblikk - som hun forstørrer , utvider - og tar oss med inn i. Hennes vei til å bli et helt og fritt menneske . Ai ai, hun skriver så bra!!!! Og ja, boken ble lyttet ferdig på ferie ved det Liguriske hav.... nyt lesesommern!

Her må forlaget ta skylden for at boka kjapt ble lagt bort - knøttliten skrift, tette sider og nesten ingen marger på noen sider, gjør boka så lite innbydende at det ikke tok mange sider før den ble klappet sammen og lagt bort.