Bokelskere.no

En særdeles god roman, selv for en ihuga nynorskskeptiker. Språket er bare en nytelse og handlingen, personskildringer og ikke minst naturskildringer er imponerende. Mastefiskens historie er utrolig kreativ fortellerkunst. Jeg er historieinteressert, og dette var som å bli tatt med på en tidsreise tilbake til middelalderens karrige utpost på Grønland. Slukte 150 sider av gangen. Anbefales.

Ja, helt enig!

"BRUDDET Byen som ville ha Brexit" av Yohan Shanmugartnam og Line Ørnes Søndergaard er fire dokumentarserier som har stått på trykk i Klassekampen og som ble til bok. Dokumentarene stod på trykk i 2016, 2017, 2018 og 2019. Handlingen er lagt til byen Boston, Lincolnchire, et par timers togtur nordøst for London. Boston var byen med høyest antall stemmer for Brexit, hele 75,6% stemte for å forlate EU. Boston har stor arbeidsinnvandring fra Polen, Litauen, Latvia, Romania og Bulgaria som jobber på jorder og fabrikker for luselønn og under Dickens-aktige forhold. Fri flyt av arbeidskraft, fungerer sikkert fint hvis man er journalist eller lege. - Men hvis man er fabrikkarbeider, får man hele tiden høre av sjefen at det står 50 stykker som bare venter på å ta over jobben din hvis du klager. Dette fører til underbetalte jobber og utnytting av mennesker.
I boka møter vi alenemoren Alexandra, som forsøker å manøvre sitt eget og barnas liv gjennom den turbulente Brexit-prosessen. Vi møter også gårdsarbeideren og fiskeren Albert, som er født og oppvokst i Boston, en by fra sine glansdager var en av landets viktigste havnebyer og et bindeledd til Europa.

Liker du å lese om virkelige mennesker og hvordan politiske prosesser er viktige og påvirker folks liv, er dette en bok for deg. Denne boken gir et innblikk i hvordan mennesker lever livene sine i Brexit-kaoset, hvordan usikkerheten om framtida bygger opp fronter mellom arbeidsinnvandrere og den opprinnelig arbeiderklassen, og hvor raseriet kommer til uttrykk i form av fordommer, fremmedfrykt og rasisme. Boka inneholder fotografier. Anbefales.

Takk for at vi fikk bli med på reisen(e), Erika!
Vi er mange som har bladd i atlaset og drømt om å få besøke noen av stedene og landene med rare og eksotiske navn.
Erika Fatland har fulgt drømmen mange ganger! Hun er heldigvis så raus at hun tar oss andre med og lar oss ta del i møter med helt vanlige mennesker som hun oppsøker/støter på. Ofte har disse menneskene også en spesiell historie å fortelle. I tillegg klarer hun på en elegant måte å plassere disse enkelthistoriene inn i den større Historiefortellingen om folk, land og regioner. Imponerende!
På denne reisen får vi minst 14 ulike perspektiv på vår store nabo i øst, Russland. 14 land som alle har grense til denne mektige bjørnen og som har erfaringer med å takle bjørnen både når den sover og ikke minst når den er rasende.
Som forfatteren selv skriver fører reisen til flere spørsmål enn svar. For meg førte det til et behov om å prøve å forstå vår nabo bedre. Takk for tidvis rystende lesning, svært god underholdning og ikke minst lærerik reise!

Denne selvbiografiske boken av og om Åsa Linderborg er en fantastisk skildring av hennes liv med en far som sliter med sitt og en mor som er revet mellom to verdener. Linderborg beskriver så fantastisk godt det kompliserte rundt denne typen forhold hva gjelder følelser og erfaringer. Alle personene har så mange lag og sider og det er det som er så interessant.
Jeg har sett filmen og for den som lurer; filmen står LANGT tilbake for boken etter min mening.
Den får en femmer og ikke en sekser for jeg synes noe av ordbruken mot slutten blir noe sentimental og klisjéaktig, men på en annen side; dette er slik det ble opplevd av forfatteren selv.

Ikke noen vanlig dameroman

Psykologisk thriller for de tålmodige. Først godt over halvveis snører handlingen seg sammen til et dramatisk vendepunkt, som får leseren til å fullføre boka. Inntil da har fortelleren og hovedpersonen brukt mange sider på å utdype sitt mangelfulle selvbilde. I lengden blir det slitsomt med en protagonist som på et utall måter beskriver seg selv som et nek. Først på side 154 møter vi en karakter som faktisk har noe pent å si om vår navnløse antiheltinne.

Tidlig får vi vite at historien ikke er en vanlig dameroman. Med det har du Maurier selv oppgitt et kriterium for vurdering av boka. Nei, noen vanlig dameroman er det ikke.

Når ikkje eg kan kome til London, får London kome til meg. Eg har vore på reise saman med Richard Herrman. Stemmen hans inn i øyra mitt via lydboka. Fantastisk levande og frydefullt. Eg gler meg stort til å reise igjen. Her er bloggen min om boka: Mine gleders by

Åå, så sårt og smertefullt dystert om morsfiguren i denne romanen. Vigdis Hjorth skuffer aldri.

En rørende, tankevekkende og kjærlighetsfylt bok.
Synes denne boken er veldig spesiell, da den minner meg personlig om mitt eget forhold til min far. Min far har vært psykisk syk hele mitt liv, vanskelig å forstå seg på, med mange av de samme holdningene som bokens «Leffe». Det er første gang jeg har lest noe så treffende om følelsen av å skamme seg over den man er glad i.
Leffe blir fanget i en storm av problemer, som er vanskelig for både han og dem nær ham. Boken forteller om hvor viktig det er å følge med på dem rundt deg og strekke ut en hjelpende hånd, samtidig som den vitner om at det er mulig og skape et nytt og rikt liv selv med en tvilsom barndom.

Ja, Andreas Aasen har nok et poeng i at nye begreper som «globalisering» gjerne setter navn på fenomener som har røtter langt tilbake i tid. Skjønnlitterære forfattere, som Jules Verne, har vært gode til å peke på muligheter som først har latt seg virkeliggjøre mye seinere.

Første boka jeg leste i året 2021. Veldig bra! En krim eller snarere en slags thriller dette. Og spøkelser er involvert! På en fin og troverdig måte. Dette med spøkeriene er faen tørke godt gjort! Løsningen, slutten, er veldig overraskende og troverdig. Og det er bra. Ofte gjetter man seg til hvordan ting ender, men ikke her!

Hehehe, jada, og vi tror utrolig nok på spøkelsene, kjøper den biten, også. Ja, dette var bra saker. Språket er glimrende, handlingen flyter lett, sidene snus nesten umerkelig. Du rives med, lever deg inn i handlingen. Jeg triller derfor en solid sekser på terningen for Nattefokk.

Min første bok av Johan Theorin dette. Og Nattefokk gav absolutt mersmak. Boka kjøpte jeg på loppis for skillemynt. Over et år siden nå. Må ha vært i året 2019. Før koronaen stengte loppemarkedene... akk ja.

Gled deg! Lystelig lesing er det ikke, men herregud som den går rett under huden på deg og griper deg med begge hender!

Anbefaler denne romanen fordi den er unik, godt skrevet og har mange treffende og interessante refleksjoner, for eksempel den som ligger bak bokens tittel ...

Her benyttes det en utradisjonell form. I dialog med hovedpersonen snakker flere mennesker om sine erfaringer, både store og små, men mest de som satte spor i deres liv. Menneskene har ikke forbindelse med hverandre og heller ikke så mye til felles. Det viser seg etter hvert at mange har noe til felles likevel. Det som forener dem er at de fleste, på et eller annet tidspunkt i sitt liv, har opplevd skilsmisse eller løsrivelse fra et forhold. (Noen vil kanskje påstå at det gjelder de fleste mennesker generelt…) Iallfall handler det mye om hva som har ført til samlivsbrudd, hvordan det påvirker mennesker og om relasjoner generelt.

Jeg gir et pluss for at forfatteren bruker dialog etterfølgende av hovedpersonens tanker for å reflektere og vise synspunkter fra forskjellige perspektiver. På den andre siden gjør denne formen at fortellingen kan virke litt kunstig noen ganger. Men alt i alt - en bra lesing.

Meg. Elton John.
Jeg skal prøve å ikke skrive et helt essay om Elton John, men lett blir det ikke.
Jeg var 9 år i 1973, og frem til da hadde mamma og pappa barre noen kassetter av Platters, James Last og mer i den duren, men så kom min 5 år eldre storebror hjem med Simon & Garfunkel og Elton John...Sistnevnte ga meg bakoversveis med sin Don't shoot me......... Her kom både dur og moll inn i stua. Kunne selvsagt ikke et ord engelsk, men det var noe med lydbildet. Ikke bare pianoet og vokalen; nei, det var hele greia med perkusjon og gitarer som åpna et nytt univers for meg. Og når jeg fikk se bilder av denne fyren med dette fjaset; ja, nei, det var ei anna verden enn Norge 1973.
Jeg hørte mye, forstod lite med mine dårlige engelskunnskaper, og når jeg fikk lært meg litt engelsk, forsto ofte nesten like lite. Bernie leika seg med metaforer og bilder utenfor min fatteevne, men det ga åpninger for mye. Jeg gikk lei når Nikita kom, og fant ut at han har laga utrolig mye dårlig også.
For litt siden da jeg filmen Rocketman, ble jeg på nytt fascinert av mannen, selv om jeg også har fulgt og sett opp til ham etter han ble edru. I denne nådeløse filmen er han stort sett rusa, men i boka tar han frem det han har gjort etterpå. Han har vært edru i nesten en mannsalder nå, og har fått til veldig mye for særlig aidsrammede familier og barn, på flere kontinent.
Den vanskelige oppveksten, med far og mor, som ikke burde vært far og mor. Hans interresse for plater og musikk, og hvordan et forhold til fotballklubben Watford har gitt ham gode opplevelser og hvordan klubben virket som ett anker i livet, med folk som sa fra på en annen måte enn hva den kyniske musikkbransjen gjorde.
Ei knallgod bok om pop, rock, kjendiser, dop, homokamp og omkamp med folk i nære relasjoner.
Hørte den som lydbok, og kosa meg hele veien gjennom.
Anbefales uansett om du liker musikken eller ikke. Her beskrives et liv fra et popstjerneperspektiv - på godt og mye ondt.

Første bok i trilogien om Alberte.
Alberte vokser opp i Nord-Norge, og i boken er handlingen lagt til starten av 1900-tallet. Den unge kvinnen er datter av sorenskriveren, og vanker i de bedre kretser. Moren er særdeles kritisk til datteren, som hverken har utseendet med seg, eller talegaver. Jakob, Albertes bror, er mer utadvendt, men foreldrene fortviler over manglende interesse for skolen, og omgangskretsen hans. Foreldrene er i stadig konflikt med hverandre, og Alberte går alltid stilt i dørene for å unngå uønsket oppmerksomhet. Alberte vil ut i verden, men det virker som om hun er fastlåst hos foreldrene, der hun kun hjelper til med sølvpuss og støvtørking. Det må da finnes mer å oppleve her i livet!
Gammelmodig språk, men et interessant personportrett av en ung og usikker kvinne.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi skal lese bøker utgitt mellom 1901 og 1960.

Tusen takk Terje Tvedt! Dette var lærerikt og berikende lesning. Ikke bare har jeg lært svært mye - men jeg har også fått avlivet noen fordommer og samtidsdogmer. Denne boken anbefaler jeg til alle som har behov for å forstå nåtiden og hvorfor den er slik. Særlig spennende er det å lære om Kinas syn på seg selv og hvorfor.

En liten bok om tilfeldigheten ved å bli født, hvor erstattelige den enkelte av oss er, samtidig som vi er endel av et system av tidligere liv.

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Terje Tvedt slår til igjen. Der Det internasjonale gjennombruddet fremkalte nye tanker om Norges selvbilde som humanitær stormakt, retter Verdenshistorie søkelyset mot Norges, og Vestens, forståelse av seg selv som kilden til all ondskap i verden.

Egentlig gjør han ikke det, men det blir den naturlige konsekvensen av denne grundige analysen av verdens historie helt tilbake til de første sivilisasjonene og frem til i dag. Verdens historie er mer omfattende og komplisert enn at en del vestlige land hadde kolonier og slaver.

Når han runder av med å ta for seg klimaets overveldende store plass på dagsorden, setter han prikken over i-en. Når Greta Thunberg krever offer, går det en lang linje tilbake i historien til tidligere sivilisasjoners forsøk på å blidgjøre gudene. Forskjellen denne gangen er at i vår verden har vi fjernet religionen, på godt og vondt, og nå er det kun mennesket som kan blidgjøre naturen.

Tvedt skrev på Facebook nylig at antall solgte bøker hadde passert 40.000. Det gjør den til en av de mest solgte sakprosa i år. I skrivende stund ligger den på 3. plass på Bokhandlerforeningens liste. Det overrasker meg derfor at jeg ikke ser den omtalt i større grad enn den er. Kanskje er det fordi Terje Tvedt nok en gang utfordrer etablerte “sannheter” om Norge som en kolonimakt, Vesten som årsaken til at noen land er fattige og noen land er rike. Det er mye mer komplisert enn det. For eksempel at landet vi elsker å hate og forakte, men ikke klarer oss uten, USA, satte som betingelse for å gå inn i Andre verdenskrig at britene skulle gi koloniene selvstendighet. Bokens innhold passer rett og slett ikke det verdensbildet vi blir bedt om å akseptere og ta til oss.

Terje Tvedt klarer å fremføre historien på en saklig, grundig og gjennomført måte. Han avslører aldri eventuelle sympatier eller antipatier, eller sin egen politiske legning for den saks skyld. Det gjør Verdenshistorie til en fryd å lese. I tillegg har han greid å forbedre en del av det kompliserte språket fra Det internasjonale gjennombruddet. Boken kan trygt anbefales til alle som vil ha et “du trodde du visste mye om verden, men skjønte at du visste ganske lite”-øyeblikk. Dette har blitt en av mine favorittbøker av nettopp den grunn. Jeg har nok en gang lært at jeg egentlig ikke vet særlig mye om verdens historie.

Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.

Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.