For mange år siden satt jeg en gang i bakken under Laurenziberg, i trist humør naturligvis. Jeg forsøkte å tenke igjennom hva jeg ønsket meg av livet. Det viktigste, eller det mest attråverdige ønske viste seg å være et livssyn (og - som en nødvendig del av det - evne til å overbevise andre om det ved å skrive) der livet bevarer sin naturlige, fulle stigning og fall, men samtidig kan sees, og ikke mindre tydelig, som et intet, som en drøm, en sveven.
Franz Kafka
Dette er ingen omtale av boka, men et sitat fra avisen "Dag og Tid", der forfatteren blir intervjuet om sin siste bok, denne, og i intervjuet sier han noe som jeg synes var så godt sagt at det bør deles med bokelskere:
Dag og Tid skriver: Schoulgins forfatterskap er tufta på få emne som han stadig vender tilbake til og utforskar.
Dette var første gang jeg la merke til at fremmedkrigerne nå hadde begynt å ligne Shabiha-militsen. De hadde samme ansiktstrekk og kroppsfasong. Store muskler og vidåpne øyne med blanke blikk som skuer utover, men ikke ser noen ting. Det var akkurat dette jeg hadde sett hos Shabiha-soldatene i begynnelsen av revolusjonen. De sugde alt liv ut av omgivelsene bare ved å være så fullstendig åndsfraværende. Og nå møttes de altså, disse to slukene, tyranniet under Assad - en despotisk avgrunn av hat - og det suicidale juvet av religiøs tro som bare finner livet verdt å leve i møtet med døden. Den første tomheten er opphavet til den andre.
Vi følger irsk-katolske Eileen fra ung jente til gammel dame.
Som 8-9åring måtte hun ta et altfor voksent ansvar for moren og faren. De har ikke stort å rutte med, og Eileen ønsker seg mer av alt når hun en gang blir voksen nok til å flytte hjemmefra.
Hennes streben etter det materielle og sosial aksept blir satt på en voldsom prøve da mannen Ed begynner å bete seg merkelig. Også sønnen blir merket av dette, noe som går utover både hans sosiale og akademiske liv.
En stor roman som får leseren til å føle. Jeg var ofte eitrende forbannet på hele familien, for senere å føle med dem i deres maktesløshet. En meget leseverdig bok!
Nok en klassiker som har fått fornyet glans med tanke på at forfatteren kom med fortsettelsen av denne boka i år.
Siden boka kom midt i de verste raseopptøyene i USA på 60-tallet kom nok denne oppveksthistorien fra et depresjonspreget Alabama på 30- tallet som en sprengladning. Boka setter søkelyset på fordommer, de fargedes rettigheter (eller mangel på sådanne) og bekriver oppveksten til guttejenta Scout på en god og detaljrik måte.
Gjennom hennes øyne tar leseren del i voldtekstanklagen som blir rettet mot en farget mann, og hvordan faren, Atticus forsvarer mannens uskyld. Atticus gir kloke svar på de mange spørsmålene et barn midt i barndommen og en til tider uforståelig voksenverden ønsker svar på. En varm, ettertenksom og viktig bok som fortjente sin Pulitzerpris, men etter min mening ikke noe mesterverk, derfor en fjellstø firer på terningen denne gangen.
Jason Spør og snakker best når han kjører bil. En samtale med ham ved et bord, der de sitter overfor hverandre og muligens spiser og drikker, er nesten umulig. Når han kjører bil kan han se på veien, han har noe å gjøre, da er det enklere for ham, veien er den røde tråden gjennom det ulendte, det tilsynelatende minelagte området som en samtale er.
Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet "eventuelt".
Tusen stjerner blinker på en svart himmel, det hvite måneskinnet glitrer på den tunge snøen og forvandler den til en full skattekiste, havet er svart, og dette vindstille fordyper stillheten etter stormen - det er ikke rom for ord, de er unødvendige, for klossete, de er overflødige. Der står de, Oddur og Tryggvi. En god stund. Bare ser og tar inn det hele. Inntil Tryggvi endelig åpner munnen, sier lavt, til og med forsiktig, som han står overfor noe skjørt: Gud skriver storslagne dikt.
De som lover så mye, ja til og med selve himmelen, er sannsynligvis enten diktere eller politikere.
Apropos Renberg, så har han inkludert Bjartur i ei liste over folk han helst ikkje ville hatt noko å gjere med i det verkelege livet. Det ser ut for at de er samstemte på dette punktet.
Nordens beste roman er store ord. Men Renberg lever trass alt av å bli lest, og då har han vel lov til å nytte store ord.
Her føler jeg et visst behov for å meddele at bokbloggere flest bokblogger ene og alene fordi de er glade i bøker, ikke fordi vi får så himla mye ut av antall klikk. Ingenting, faktisk. - Ikke av pengemessig verdi, i alle fall.
Sånn ellers er jeg selvsagt enig i at det er en kunst å ikke avsløre alt for mye av handlingen. Jeg er for øvrig ikke nødvendigvis enig i at man alltid bør fatte seg i korthet.
Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.
Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)
Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en liten og nær roman
samtidig som teksten er stor. Teksten gir en lengsel etter livets mening, og gir leseren et møte
med alvor iført humor. Ensomheten som gestaltes er et gjenkjennelig fenomen og noe vi
mennesker må forholde oss til og godta som en del av vår ordinære tilværelse.
Henry Hayden er en slu rev. Han er en anerkjent og bestselgende forfatter, lykkelig gift og en god venn - på overflaten. Sannheten er at Henry ikke skriver sine egne bøker, han har en elskerinne, som er gravid - Henry er faren. I tillegg truer en fare fra fortiden, men Henry vet å sno seg, og legger en intrikat og dristig plan for å redde sitt eget skinn.
Underholdende og annerledes thriller som er ganske "snill".
En fantastisk og lærerik bok. Var i Beijing for noen år siden og fikk blant annet omvisning på Sommerpalasset. Inntrykket jeg satt igjen med av Cixi var heller dårlig. Denne boken burde vært pensum i historie!
En storslagen, fantastisk god roman!
Forfatteren skriver så godt, og man rystes helt inn i både sjel og ryggmarg av denne boka.
min første Peter Templebok-men det blir ikke den siste- Knakende godt skrevet, mørk horisont men med håp og humor i synsranden , en antihelt som er det godes ridder-- flere løse tråder som kan fanges opp i neste bok --Sannhet. Den må jeg få fatt i snarest-- og sist men ikke minst Plottet er fra Australia -- så fjernt- og så nært litterært sett. Jeg prøvde å få boken til å vare--- for den var så god
Hvis du fjerner den kristne kulturarven, fjerner du grunnlaget, da fjerner du rett og slett samtalen bakover. Du fjerner deg fra mye av det du finner i museene, for eksempel. Det som finnes i museene blir dermed musealt , i betydningen uforståelig. Foreldelse som noe uforståelig.
Hadde vi ikke hatt kristendommen, ville oldtiden vært fullstendig fremmed for oss.
Føler du deg innlemmet i en kristen kulturtradisjon ?
Ja, i en tradisjon så. Men slett ikke innenfor en kristen menighet. "
"Alex" er en god krim bok. Plottet er godt og det er overraskende vendinger i boka. Samtidig er historien ganske rå og brutal, og litt trist egentlig.