Dette er ingen omtale av boka, men et sitat fra avisen "Dag og Tid", der forfatteren blir intervjuet om sin siste bok, denne, og i intervjuet sier han noe som jeg synes var så godt sagt at det bør deles med bokelskere:

Dag og Tid skriver: Schoulgins forfatterskap er tufta på få emne som han stadig vender tilbake til og utforskar.

• Eg har ein idé om at årsaka til at det går så skeivt her i verda, er at me opererer med for store ideal. Sidan me ikkje greier å oppfylle måla, skapar me eit kronisk mindreverdskompleks. Me opplever at me ikkje strekk til, og denne kjensla fører til mange negative impulsar og reaksjonar. Det finst dessutan eit ulukksalig gap mellom innsikt og erkjenning. Du kan skaffe deg innsikt i mangt, og du kan oppleva å ha ei erkjenning. Du kan verta vist rundt i Auschwitz, og du får dårleg nattesvevn etterpå. Kanskje trur du at du skjønar korleis det var å vera fange der, men det gjer du ikkje. Å forstå noko med intellektet, betyr ikkje at du erkjenner det, og det skaper mykje falskleik."

Begynnelsen skapte forventninger, men den holdt dessverre ikke hele veien ut for meg. Jeg klarte verken å bli engasjert i personene eller handlingen slik at den ble «medrivende» hele veien. Om det skyldes denne leser eller innhold, eller begge deler, vet jeg ikke. Jeg syntes forfatteren mistet retning underveis, for meg ble det for mye "babbel" om ubetydeligheter. Fikk f. eks ikke tak i forholdet hans til datteren og krisen han hadde vært gjennom. Mer kan du lese i et innlegg på bokbloggen min her