Bokelskere.no

Kjenner selv til redselen for å bli skuffet over populære bøker, så jeg ville nok ikke kjøpt denne selv. Leste den siden jeg fikk den i julegave, og den ble heldigvis en gledelig overraskelse. Godt gjort å flette inn så mye historie om en familie rundt disse gavelistene, og skrive det på en måte som ikke virket utleverende.

Jeg er enig med deg,ei svært god bok. Spesielt noen kapitler i del to er godt skrevet. Mye bruk av "frampek" der framtidig handling antydes, det fungerer svært bra.

De første setningene er et typisk eksempel:
"First, I'll tell about the robbery our parents committed.Then about the murders, which happened later."

Mitt første forsøk på Richard Ford, og det ga absolutt mersmak. Jeg ser han har skrevet noen novellesamlinger, de virker fristende som neste bok av ham.

Vidunderlig! En fryd å lese!

Jeg holder på med en annen bok av samme forfatter: "Er du her ennå?" Liker den godt, men vil ikke lese alt i et jafs - sparer litt på den. James Salter er en fin observatør, og i tillegg utdannet jagerpilot fra West Point i 1945, står det under omslagsbildet.

Jeg tror det var din omtale som fikk meg i gang med denne boka, det, og en heldig plassering på biblioteket, som gjorde at jeg klarte å kople meg på. Skal lese "Lysår" også, men venter litt med den, som du anbefaler, for det er ikke egentlig bøker man blir glad av, dette her.

Endelig en krimbok uten vold og blod. Likevel er den ordentlig spennende. Håkan Nesser skriver så godt at leserne finner spenning også i helt dagligdagse, lett gjenkjennelige situasjoner.

Maria Holinek er er kvinne på 55 år. Av yrke er hun TV-vertinne. I 30 år har hun vært gift med litteraturprofessoren Martin Holinek. De har to voksne barn. Så skjer det at en ung kvinne anmelder Martin for voldtekt. Det skal ha foregått på hotellrom under et seminaropphold. Nyheten kommer som et sjokk på Maria. Martin selv benekter at det var tale om voldtekt. Men så trekker kvinnen anmeldelsen tilbake. Maria oppsøker henne, og etter det kvinnen forteller er Maria overbevist om at det nok var en voldtekt.Siden saken har vært en stor belastning for forholdet, finner ekteparet for godt å reise vekk denne vinteren. Martin vil til Marokko for der å skriver en bok på grunnlag av notater han har gjort fra opphold på en slags kunstnerkoloni i Hellas og i Marokko mange år tilbake i tiden. Mann og kone pluss hunden Castor begir seg på vei mot sydlige breddegrader. På veien gjør de et stopp i Polen hvor de avlegger et besøk hos en polsk kollega av Martin. Neste dag under en luftetur med hunden, kommer de over inngangen il en bunkers fra krigens dager. Martin er nysgjerrig. Han åpner den tunge jerndøra og begir seg innenfor. Til forskjell fra mannen opplever Maria bunkersen som et ytterst grufullt sted med mørket, luktene og ikke minst alle de glupske rottene som kravler omkring. Hun forsvinner fort ut, lukker døra godt til, setter for slåen og kjører av sted med hunden i bilen. Veien videre går nå vestover og ender opp i England. Hun har tatt ut rikelig med kontanter. Heretter må hun passe seg for å bruke bankkort og annet som etterlater elektroniske spor. Fra og med nå bruker hun bare sitt pikenavn som er ganske så gjengs. Hun leier et lite hus ute på den engelske landsbygda. Hver dag går hun lange turer med hunden og er jevnlig innom den lokale puben. Dessuten arbeider hun seg gjennom martins etterlatte skrifter, de som senere skulle bli til en bok. På puben blir hun kjent med en annen gjest, enkemannen Mark som bor sammen med sin hjerneskadde sønn. Mark som også har en svært ensom tilværelse, inviterer henne på middager og får snart varme følelser for den vakre kvinnen, men Maria har enda mer presiserende tanker å beskjeftige seg med. Hvordan gikk det med Martin? Har noen funnet ham? osv. Ved et par anledninger oppdager hun en leiebil parkert inntil hennes egen. I bilen ligger to aviser, en svensk og en polsk. Hva kan det bety? For at omverden ikke skal fatte mistanke må hun også besvare henvendelser som kommer på nettet. Hun tar for seg både sin egen og Martins korrespondanse. I begynnelsen gir hun inntrykk av at alt går som det skal nede i Marokko, men når tiden for en framskyndet hjemreise begynner å nærme seg, blir meldingene hennes bekymringsfulle: Martin strever med stoffet, han gir opp, han har sunket ned i en dyp depresjon…. Hun gir inntrykk av å være svært bekymret for hvordan dette vil ende. På veien hjem skal hun ta fergeturen fra Tyskland over til Danmark. Da det nærmer seg ankomst, setter hun i gang et skuespill. Hun springer rundt og angivelig leter etter mannen som ikke dukker opp, og da fergen legger til, melder hun ham savnet. Etter hvert koples politiet inn og leting settes i gang. Tilbake i Sverige ringer det etter noen uker på hos henne. Utenfor står en ukjent politimann. Han kan fortelle om et likfunn i Polen. En ille tilredt kropp er funnet i en bunkers, til det ugjenkjennelige oppspist av rotter. På veggen er det ripet inn npoen navn, bl.a. ”Holinek”. Til det er en bilnøkkel benyttet. Politimannen viser fram bilnøkkelen som er til samme type bil som står oppstilt i innkjørselen. Han stikker nøkkelen i tenningen og bilen starter…..

Jeg har tilgang på Netflix, HBO nordic og Viaplay, men i det siste har jeg foretrukket TV-serien som bygger på Colin Dexters romaner: Lewis. Du sa det så treffende, trivselsfaktoren er høy.

P.S. Er å finne på Netflix for de som er interessert i britisk kvalitetskrim.

Nå leser ikke jeg veldig mye krim og kan heller ikke så mye om politiarbeid, men jeg leste i Gomorra at etter et drap reiste alltid mafiamordere til skytebanen for å kunne bortforklare kruttslam på hendene. Har du skutt med et våpen vil det være spor etter det.

Det slår meg at krimforfattere ikke har fått med seg dette. Dersom det begås et drap med skytevåpen kunne politiet tatt alle de mistenkte med til politistasjonen og sett hvem som hadde avfyrt et våpen den siste tiden. Om bare en hadde hatt kruttslam på hendene ville jo det vært svært interessant, spesielt om dette er en person som aldri ellers bruker våpen.

Jeg er selvfølgelig klar over at dette hadde ødelagt krimlitteraturen, men etter at jeg oppdaget dette har jeg blitt irritert på etterforskere som ikke velger den enkle løsningen på å oppklare drap. Krimforfattere må late som den enkle løsningen ikke finnes for å skape spenning.

Pussig, - jeg så det programmet på pc'en nå i påskeuken, og merket meg naturligvis den setningen!

Bjørn bor alene i huset han bygget på starten av 70-tallet. Ingeniør som han er, og litt av en hobbysnekker, skal alt være i vater. Da han en dag oppdager at huset er skeivt, går alt på tverke. I tillegg har han et vondt bein, men han har ikke tid til legebesøk nå som niesa har bedt ham assistere henne og mannen i garasjebygging...
Bjørn kan i starten minne litt om en viss Ove, men de er nok ganske ulike likevel.
Både trist, morsom og tankevekkende bok.

Noko av det beste eg har lese i 2014, godt språk, modig forfattar. Ja, det er tungt å lesa så tøffe skildringar av vald og fornedring, men livet er mangesidig.
Nokre har samanlikna henne med Ingvill Rishøi, og det er ei bra samanlikning, men Kjos Fonn er mykje mørkare. Den beste novella er den første, "Edel", ho bør inn i neste norske novelle-antologi!
Vel fortent nominasjonen til Vesaas` debutantpris ( dei to andre er Amalie Kasin Lerstang med Europa og Anne Helene Guddal med diktsamlinga Også et uforsonlige finnes)

Denne boken brukte jeg lang tid på. Rett og slett fordi den var for vanskelig å lese, for tung å ta innpå seg. For jeg selv har sett hvordan noen plutselig kan forsvinne i et mørke, uten at all verdens hvitfrakker, resepter og kjærlighet kan hente dem tilbake.

Dette var en ufattelig ærlig bok, og jeg gråt mye av den. For 15 år gamle Trude, som i ett år levde i ufattelig frykt for at mammaen skulle dø og for Mia som en dag ikke så lyst, men bare mørkt på hele livet.

Denne må leses, men jeg anbefaler at den ikke tas med på offentlige steder, med mindre man vil gråte for alle som kommer forbi.

For ei fin bok. Så lett og allikevel så djup på same tid. Kven er desse menneska, kva gjer desse stadene med oss, korleis er det i mitt liv? Ein kan gli inn i bileta, vera tilstades på ei vis. Og alt dette på ein liten ettermiddag. Gode fotografier sa mykje saman med den korte med likevel svært så Innholdsrike teksten. Ei bok for bokhylla, slik at ein kan hente den igjen og igjen.

Ja, smaken er utvilsomt forskjellig. Guds barn fenget ikke meg noe særlig heller, og tidvis syntes jeg den rett og slett ble langtekkelig.

En spesiell bok om et vanlig liv, der det hverdagslige blir beskrevet med et utrolig vakkert språk. Lydia Erneman lever et stillferdig liv, med både ensomhet og kjærlighet. Hun er en person av få ord, og mye av det som rørte meg ved denne boken ligger i alt hun ikke sier. Jeg synes også beskrivelsene av hennes virke som veterinær var gripende, der hun står i situasjoner veldig nært liv og død.

Det eneste jeg angrer på etter å ha lest denne boken, er at jeg ikke har lest den tidligere. Boka var så utrolig sterk og rørende, og jeg hadde aldri forventa å lese det jeg nå nettopp har lest. Boka kan ikke beskrives, den må leses!

"Bergeners" er et bevis på at norsk fortsatt er et levende språk. - at gamle, etablerte ord kan brukes til å skrive noe nytt og velskrevet fritt for klisjeer. Boka er kanskje en roman med forfatterens eponyme Tomas som hovedperson, kanskje en av Tomas Espedals selvbiografiske arbeider, en novellesamlig ispedd dikt, eller rett og slett en samling tekster med Bergen og bergenserne som gjennomgangstema. Uansett sjanger er boka full av vittige og dyptpløyende observasjoner, aforismer, paradokser og mer dagligdagse poenger - samt utsagn som virker uutgrunnlige - i allfall for denne leser. Sjeldent mye å lese på bare 150 små sider!

Levi Henriksen skriver fantastisk bra. Dette er en bok jeg sikkert kommer til å lese igjen om noen år.

En bok for begge kjønn. Menn jeg kjenner som har lest boka, har likt den svært godt. De to hovedpersonene, en mann og en kvinne, skildres på en realistisk måte, som gjør at man blir glad i begge to, og ønsker å vite hvordan det går. Historien er fengende, og rommer både humor og tvingende alvor. Boken tar opp seriøse spørsmål, men på en lettlest måte. Jeg klarte ikke legge boka fra meg i det hele tatt.

Jeg var spent hele tiden på hvordan boken skulle slutte. Hvis den hadde sluttet på en annen måte, ville ikke boken vært like god.

Helt enig. Dette var også mitt første møte med forfatteren, og det frister ikke å lese flere av hennes bøker. Jeg opplevde nåtidshistorien som lite troverdig, men det er ingenting i mot irritasjonen jeg følte over mengdene av sammenligninger. Jeg mistenker Holst for å bruke all sin fritid på å pønske ut sammenligninger og at hun har flere hyllemeter med notisbøker hun har notert dem i.

Ja, Helt enig. Han må ha sterk helse. Jeg må bare komme i gang med nr 5 og 6 også.