Bokelskere.no

Stillstand er en bok som i utgangspunktet ikke er blandt bøkene jeg ser etter når jeg er på bibliotektet. Men som fersk bibliotekassistent, følte jeg for å utvide horrisonten noe.
Kan ikke si annet enn at jeg er svært glad for at sjefen foreslo å lese Agnes Ravatn og boka Stillstand - sivilisasjonskritikk på lågt nivå.
Boka inneholder 14 essays som tidligere er utgitt i "Dag og Tid" i serien "Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stadar der ingenting skjer"
På underfundig vis klarer A.Ravatn å dra meg inn i sine observasjoner og tankerekker. Den pratsomme nonna i klosteret, den sovende dommeren i Oslo tingrett og offiseren på "Rorbua" - alle står de levende for meg.
Boka er morsom og lettlest.
Anbefales.

En sterk historie. les den!

Nei og nei. For en skuffelse.
Jeg hadde gledet meg inderlig, ikke minst på grunn av Ingvar Ambjørnsens absolutte anbefaling i VG før påske i fjor.
Du snakker om ikke å innfri.
"Skarp som en ishakke" er totalt misvisende.
Hadde det ikke vært for at jeg befant meg på en lang togreise, vet jeg neimen ikke om jeg hadde fullført.
Jeg FATTER ikke at jeg kan ha så voldsomt forskjellige smak som Ambjørnsen har, men det har vi altså tydeligvis? I anmeldelse hans stod det bl.a.: "Jeg kan ikke huske sist jeg leste en spenningsroman som så til de grader trollbandt meg som denne. Klokken halv fire om natten var det fysisk umulig for meg å lese lenger. Neste morgen sto jeg opp klokken åtte for å pløye gjennom de siste hundre sidene. Mine damer og herrer, noe slikt skjer ikke hvert femte år en gang!"
Vel, på grunnlag av denne anbefalingen, kjøpte jeg to eksemplarer av denne boken; en til meg selv, og en til min kjæreste, så vi begge kunne lese samme bok samtidig mens vi var på reise.
Det ble ingen stor suksess.
Vi leste den begge ferdig, men var begge skuffet. Og ikke minst lei på slutten.
Bøkene irriterer meg enda hver gang jeg går forbi dem i bokhylla.

Jeg vurderte kanskje tjue ganger å avslutte denne boken, men jeg fikk den så inderlig anbefalt av en god venninne, at jeg følte jeg burde lese den ferdig.
Senere fikk jeg vite at den samme venninnen var midt i en ammetåke da hun leste den, og det er kanskje forklaringen?
Den har fått strålende kritikk som står på for - og baksiden av boken, men dette er altså IKKE av seriøse litteraturanmeldere, men av bl.a. ansatte i diverse bokhandlere.
Jeg lot meg lure til gangs av overskriftene.

ÅRETS BESTE BOK!
navn på ansatt, Boklageret.

FLOTT BOK, EN FANTASTISK FORTELLING!
navn på to ansatte Notabene

Og så videre, og så videre.
Den eneste avisen som abefaler boken, er Sandefjords Blad, resten er bare butikkansatte fra rundt omkring i landet som jo selvfølgelig anbefaler at man kjøper den.
Og herrefred, for noe møl.
Jeg kom til slutt i mål og leste den ferdig, men hver gang jeg tok den frem gikk jeg på med hat og forrakt, ikke med det minste grann av leseglede.
Jeg anbefaler ikke denne boken til noen.

Takk for at Bokelskere.no finnes... og at jeg fant dere. Det har ført til at jeg nå har gjenoppdaget alle mine uleste bøker. Kafka på stranden av Haruki Murakami ble den første av disse "glemte" bøkene jeg tok fatt på. Og jeg ble ikke skuffet! En fantastisk bok. Ikke så ofte jeg leser over 500 sider på 4 dager, men kunne ikke stoppe når jeg først var i gang. Det er en helt spesiell stemning i denne boken. Drømmende, uvirkelig og reelt på en gang. Sitter igjen og kjenner på følelsen av de gode menneskene, de som overskygger alt det vonde og grusomme. Sitter nok i en stund denne :-)

Nydelig bok om farmor og Sophia - sommerferier på øya. Den lille verdenen som i møte mellom disse to blir et stort univers. Hvert kapittel er som en lite novelle. Leste den på svensk og hørte stemmen til Tove Jansson i mitt hode, mens jeg mintes barndommens mummiserie på tv i svart/hvitt der hun på sitt finsk-svenske var fortellerstemmen.

Gleder meg til den kommer i posten! Jeg så også artikkelen i Aftenposten om Balke, en flott maler. Skulle gjerne ha sett utstillingen.
Når vi en gang får tatt "den store" Hurtigruteturen, må denne boken være topp reiselektyre (selv om jeg ikke tenker å sitte med nesen i en bok på en så eventyrlig reise :-)

For en utrolig nydelig og trist bok! Tror aldri jeg har grått så mye av en bok før.. Tok meg under en nattevakt å lese denne og godt det var stille på jobb sånn som jeg sutret og gråt.. Helt klart en av de sterkeste bøkene jeg har lest, anbefales på det sterkeste!

Det kunne ikke gå fort nok før jeg fikk tak i denne tredje og siste boka i serien etter at jeg hadde lest "Eremittkrepsene"! "Ligge i grønne enger" innfridde så absolutt og heldigvis den store forventningen jeg hadde. Denne trilogien anbefales.

Alle de sentrale personene i boka lever vidt forskjellige liv fra meg, som veterinær, bønder, gravferdskonsulent og homofile millionærer. Men Anne B. Ragde får meg til å føle med dem alle. Forstå dem alle. Hun skriver så levende og fengslende at det er vanskelig å legge fra seg denne boka - akkurat som den forrige. Den er trist og den er varm. Det hele er fjernt og likevel så nært. Den overrasker. Den lærer meg om dagligdagse ting som jeg visste lite om.

Det hele handler om Torunn og hennes intrikate familienettverk, og hvordan hver av familiemedlemmenes individualistiske levesett og personlige bobler blir rykket ved etter et uforutsett og brutalt dødsfall i familien. Det hviler store forventninger om at single, syvogtredve-år gamle Torunn skal ta over gården og grisene i Trondheim, og dermed forlate veterinærpraksisen og livet som hun kjenner det i Oslo. For godt. Mens hun midlertidig vandrer rundt blant grisene i en stadig tettere og mer trykkende tåke av skyld og grubling, legger både avløseren og alle onklene større og mindre planer for både henne, gården og hverandre. Og både større og mindre planer begynner å se dagens lys, side om side med hennes stadig mer vikende psykiske nærvær.

Anne B. Ragde klarer å skildre reaksjonene på situasjonen, både de triste og de sprudlende, de beherskede og de ubeherskede, på en fenomenal måte for hele persongalleriet. Liksom den forrige boka overrasker også denne meg flere ganger, jeg går aldri lei, og jeg skulle så inderlig ønske at det fantes en fjerde bok i serien..

Jeg er ikke enig! Jeg er 14 år gammel, og elsker boken! Jeg synes det er ekstremt interessant å lese en bok som handler om noe som skjedde for noen år siden. Det er egentlig ikke så stor forskjell på tiden.

Boken er nydelig skrevet og får meg til å tenke mitt eget forhold til min far. Romanen observerer og stilen minner meg om Hemingway eller Knausgård, det er lite følelser som beskrives og til en slik roman trenger man heller ikke å få de beskrevet. Jeg trenger ikke å få side opp og ned om hvordan det føles for barnet å komme før barnehagen åpner, eller om splittelsen da faren er trygdemottaker og moren er sjef i institusjonen, eller skammen og lettelsen da faren ikke inviteres til disputas. En sterk og ærlig historie - som også rettes mot forfatteren selv. Ingen unnskyldninger for at hun ikke spurte faren om hvordan det var da han fikk sparken, ingen unnskyldninger for å ha dyttet tanten i arveopprøret.

Bare nakent, ærlig, vondt og godt på samme tid.

Denne boka har anmelderkorpsene trykket til sitt bryst og overgått seg selv i honningdyppende superlativer.
Hm, hvorfor føler ikke jeg det samme? Jøss, bevares, - historien er spennende og har et språkunivers som er farget av regnbuen, men.... Jeg gjettet ganske fort hvordan dette hang sammen, og slutten på boka er jeg ikke helt fornøyd med. Begynnelsen lovet meg "wow" og så sitter jeg igjen med "sånn var det ja". Ble slitsomt med alle parantesene og den indre stemmen, så jeg er ikke helt overbevist, - dessverre. Men god underholdning er det jo, - men altså ikke noe "wow", - synes jeg da, og lar terningen lande på en god firer.

Man er kanskje litt for ung til å forstå boka hvis man er mellom 10 og 12, men jeg likte den veldig godt da jeg leste den. (Tror jeg var 19, så strengt talt fremdeles tenåring.) En fin og sår historie som skiller seg ut blant alle de raske, actionfylte ungdomsbøkene som ellers dominerer markedet.

Din gode omtale inspirerte meg til å lete opp boka på antikvariat, og nå har jeg begynt å lese. Ser ut til å bli en god start på leseåret ;-)

Ja, selvsagt gjør jeg det. Og hvorfor skulle jeg møte folk med såkalt dårlig smak med forståelse og medlidenhet? Lavkulturelle preferanser, om det er det som er ment med "dårlig smak", er ikke en sykdom. Jeg håper at folk konsumerer den kulturen de faktisk liker, og at de ikke nærmest krampaktig forsøker å gi inntrykk av at de har "god smak".

Er absolutt enig i at dette er krevande....den svært så spesielle stilen gjer ikkje akkurat stoffet lett tilgjengelig. Likevel var dette ei bok som gav mykje. (Faktisk ein av mine favorittar..)
Er svært glad for at eg ikkje gav opp - det var nære på i starten.

Alvar Eide er ensom. Han har rutiner på alt han foretar seg. En kveld oppsøker han forfatteren, ber om å bli hovedperson i boken hun skriver på. Hadde han visst hvilke følger det ville få, hadde han nok tenkt seg nøyere om før han kom med en slik bønn. Brått dukker en kvinnelig narkoman opp i livet hans, og tryggheten han har hatt omkring seg begynner å rakne. Hun er som en igle, og han greier ikke å si nei.

Måten forfatteren vinklet boken på ved å la en av sine "personer" dukke opp en kveld etter at hun hadde lagt seg, var en genial måte å introdusere Alvar Eide på. Den forsiktige, snille, litt kjedelige mannen grep meg med en gang. Boken kunne like gjerne vært om meg, eller en annen som har vanskelig for å si nei. Da kan det jo gjerne bli slik at en styres i retninger en egentlig ikke ønsker, fordi en ikke evner å si klart ifra når nok er nok, selv når en forstår at en blir utnyttet.
Boken var på mange måter lærerik, flere ganger måtte jeg smile, noen ganger le. Da Alvar Eide skaffet seg katten han så lenge hadde ønsket seg, fikk jeg tårer i øynene. Dette er den første boken jeg har lest av Karin Fossum, det blir garantert ikke den siste. Jeg gir lydboken en sterke femmer, og legger ved mine varmeste anbefalinger.

Jeg synes du får frem mange gode poenger i blogginnlegget ditt. Dette er en av favorittbøkene mine, mye på grunn av det du skriver, men også fordi Langeland får med en mengde detaljer som er veldig bra. Von der Hall er en 90/00 tallets Don Draper der han kjører på, og forventer at alle skal tilpasse seg han.

Det verste/beste med dette er at handlingen ikke er så "far fetched" som man skulle tro. Etter å ha hatt lederjobber i norsk næringsliv har jeg sett folk gjøre mye rart for penger og posisjon.