Bokelskere.no

"Forviklingar" mellom to permer. Historien blir bare mer og mer vill, jo lenger den skrider fram.

Synes forfatteren kunne ha slengt inn en liten "...og ikke nok med dét..." av og til, bare for å forberede leseren på neste utrolige sammentreff :D

Jeg må innrømme at jeg holdt på å gi opp hele boken, men måtte lese ferdig etter hvert som fortellingen ble mer og mer fantastisk.

Det eneste som imponerer meg, er forfatterens grenseløse fantasi. Men jeg tror at jeg med denne boken fikk en overdose av "romantiske dameromaner".

Jeg kan også anbefale "Muligheten av en øy" av Houllebecq.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord.

Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, og spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere angst og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.

Jeg likte denne, jeg. Hørte den på lydbok, og Håvard Bakke er en mann som passer til å lese Nesbø. Jeg likte spesielt at det var mindre blod og gørr i denne enn i Panserhjerte (som jeg aldri, aldri kunne tenke meg å se på film!).

Det er vel exit Harry Hole nå, vel - men jeg synes Nesbø kan la Beate Lønn overta nå.

Oppslagsverk, romaner og biografier om psykiske vanskeligheter og tanker tenkt rundt det, død og harde tider.

Dette er gode bøker å lese i hvileperoder mellom harde treningsøkter. Tar gjerne imot forslag til nye bøker.

Jeg bryr meg ikke så mye om hva mange måtte mene, jeg. Ikke på privaten. Og personlig fryda jeg meg når hun tråkka på min smak også. De typene magasiner hun vil lese (husker ikke om det står i boka eller om hun sa det på lanseringa), ville jeg finne utrolig pretensiøse og gørr kjedelige. Så da har vi ulik smak og misliker den andres. Det er helt fint.

Heidi Linde var et artig bekjentskap, og Nu Jävlar er en bok jeg er glad jeg leste om sommeren. Som andre sier her, så er det en lett og fin bok, som handler om flere forskjellige ting. Dette er både en styrke og en svakhet ved romanen. Styrke fordi det gjør at flere kan forholde seg til boka, som vi ser ved at ulike lesere sympatiserer med ulike karakterer, men også en svakhet fordi det blir vanskelig å finne en rød tråd her.Jeg er også mest svak for Kevins historie, noe som er et paradoks, da dette kun er en rammefortelling, med den intensjon å gi et dypere innblikk i Jessica. Slik jeg forstår boka, så handler den om kvinner, om kvinners problemer i forhold til familie, soailisering og måte å leve livene sine innenfor konforme sosiale miljøer i en iten bygd. Den handler om spede forsøk på frigjøring, metoder for å skjule og forfine tilvrelsen, og også litt om drømmer og håp for framtiden. På den måten blir Kevins historie kun salt i såret for disse tre kvinnene Lydia, Terese og Jessica. Dessuten mislykkes Linde med fortellingen om Granåsen som innleder og avslutter romanen, selv om politibetjenten sin historie er fin.

Nå er jeg langt fra negativ til romanen, jeg likte å lese den, men kvalittsmessig er det langt igjen til andre norske forfattere som beveger seg i samme miljøet, som Halberg, Henriksen og Petterson. Men Linde skriver godt, hun har mye å fortelle, og hun er særlig dyktig til å skrive fra empati med karakteren. En god bok, som une vært enda bedre om den var enda mer fokusert

Det er litt surt å si det, men ja - jeg må si meg litt enig med deg. Jeg likte første halvdel utrolig godt og syntes den var spennende og fascinerende, men jeg tygger fortsatt på den retningen handlingen tok etter hvert. Jeg hadde nok håpet på noe annet. Sær er et ganske passende ord. Likevel ble boka utlest på rask tid og den var vanskelig å legge fra seg, som alle Lindqvists bøker har vært for meg. Ingen ny favorittbok nei, men ok likevel.

...Og jeg vil aldri få det samme forholdet til boremaskiner igjen...

Ja det er jo spørsmålet - fortsetter hjertet å slå eller gir det opp. Nesbø har sikkert en plan, men på denne måten kan han jo komme unna med det uansett om han skriver en oppfølger eller ikke. Selv håper jeg virkelig at den kommer.

Jeg synes forøvrig at det gikk litt tregt å komme ordentlig i gang med Gjenferd. Det gikk en del sider og 2-3 dager før jeg lot meg fenge, men så var jeg hekta og hadde problemer med å legge den fra meg.

Bård Ose, vårt vandrende musikkleksikon, har skrevet en perfekt bok for alle Beatlesfantaster. Hver eneste innspilling gruppa har gjort er beskrevet her; bakgrunnen for låtå, inspirasjon, spesielle omstendigheter osv. Det er imponerende hvor mye han har klart å finne fram om hver enkelt låt, og jeg har lest flere av tekstene om igjen da de fleste er såpass omstendige at de tåler flere gjennomlesninger.

I tillegg er det en flott tur gjennom bandets karriere. Vi blir kjent med Beatles sjøl, folk omkring dem og ikke minst -- måten de jobba på.

Anbefales på det varmeste.

Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til den voksende tendensen mot lengre titler i moderne samtidslitteratur. I denne listen har jeg samlet sammen de mest poetiske, nye som eldre. Og i tråd med temaet er listen også ganske lang.

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!

Fabelaktig (bokstavlig talt) krim fra London. Forgjengeren, Rivers of London, var bedre, kanskje mest fordi alt var så nytt, men denne viser at det magiske politiet i London har nok å fare med til flere bøker. Gleder meg til neste.

Rart du mener det, Nemo. Selv synes jeg En kule er Tom Kristensens beste, langt, langt bedre enn Dødsriket, som han fikk Rivertonprisen for.

Boka er en finansthriller hentet fra forfatterens eget miljø, skildringene er nære og godt fortalt. Dette var debutboka hans, det er tydelig han la sin sjel i dramaturgi og spenning.

Å følge opp En kule var ikke lett, noe de øvrige bøkene hans bærer preg av.

Jeg synes boka starta bra og la opp til en hel masse skummel i starten for deretter å bli en slags oppvekst/tenåringsroman. Det virker som om Ajvide har for masse han vil fortelle. Det blir for mange historier, avstikkere og skjebner. Har kommet til jentenes först möte. Håper det vender og at det blir like spennende som det var i starten. Jeg lurer veldig på hvor Terés kommer fra!

Du burde også ha med "En uvanlig leser" av Alan Benett Denne er en morsom liten bok om den engelske dronnnningen som plutselig oppdager biblioteket, og blir mer opptatt av å lese enn å regjere.

"Den trettende fortellingen" av Diane Setterfielder også en roman som handler om bøker. Det handler om en jente som får i oppdrag å intervjue en forfatter, og skrive om forfatterens liv. Denne jenta bor med en far som jobber i et antikvariat, og hun jobber litt der.

Det finnes mange godebøker, men blant alle godbitene er det en og annen som smaker urk. Problemet er bare at folk blir grinete om en våger å si i fra. Akk dog, her kommer ei liste over gode bøker jeg virkelig ikkekan fordra.