Bokelskere.no

Oi oi oi, dette er bra! Har skrevet noe mer om det her.

Gud hjelpe meg, styr unna...

Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.

Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.

Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.

Og det gjør du HELT rett i! Det ergrer meg dypt at jeg ikke gjorde det samme! Og jeg er heller ikke gammeldags av meg! ;-)

Tittelen "Frognerfitter" ble antakelig valgt ut fra ren kynisme. Tittelen pirret nok ikke bare min nysgjerrighet! Det var også det eneste som pirret ved hele boka .... Tittelen ga nok assosiasjoner til og forventninger om at fortiden til "bedrestilte" vestkantfruer skulle avsløres. Og så var hele boka bare så platt, pinlig og elendig at det kan være det samme ....

Du har ikke gått glipp av noe som helst, Lama!

Bruk av et enkelt språk og lite bruk av metaforer, er ikke nødvendigvis ensbetydende med kiosklitteratur. Jeg synes faktisk at det er langt mellom denne boka og kiosklitteratur. I alle fall slik jeg trodde begrepet var å forstå.

Denne forfatteren oppnår etter mitt skjønn å skape litt distanse til alt det vonde nettopp gjennom et enkelt språk. Ikke en gang opplevde jeg at forfatteren strødde rundt seg med blødmer, klisjeer eller andre formuleringer som fikk meg til å tenke i retning av kiosklitteratur. At noen av figurene i boka fremstår som noe endimmensjonale ... ja, kanskje ... Men all den tid forfatteren opererer med en jeg-person som ikke er allvitende, så er vel dette naturlig? Omverdenen skildret gjennom jeg-personen Aminatas øyne gir seg vel heller ikke ut for å være annet enn uttrykk for hennes ståsted i handlingen?

Faktisk synes jeg innlegget ditt er temmelig arrogant. OK - så likte du ikke denne boka og det er selvsagt helt greit. Men at boka ikke stiller noen krav utover grunnleggende leseferdigheter ... den var drøy!

Når det gjelder "Røtter", så skulle den være autentisk med forfatterens egen slektshistorie. Senere fremkom det at forfatteren både hadde løyet og drevet historieforfalskning. Det hele ble en nokså pinlig affære. Heller ekte fiksjon enn uekte "dokumentar", spør du meg!

Dette er den dårligste bok jeg har fullført å lese. Trodde det ville bli et poeng til slutt. Heldigvis kjøpte jeg den på salg. Anbefales ikke

Uten tvil kvalitet, og bra skreve, men den gav dog ein litt uggen smak i munnen. Vala hovudpersonane tar er umoglege å forstå for meg, og eg reagerte spesielt på den kvinnelege hovudpersonen, og den totale offerrolla som ho tar på seg. Kvifor?

Jeg liker skrivemåten bedre og bedre for hvert bind som kommer, selv om jeg også synes bind 1&2 var "best". Etter å ha lest disse bøkene synes jeg mye annet virker konstruert, dårlig og tegneserieaktig. Ærligheten er fortsatt imponerende, og det er storveis å se noen sette ord på så utrolig mange ting jeg kjenner godt igjen, uten noen gang å ha vært i nærheten av å sette ord på det selv. Eksempelvis hvordan besteforeldrene så ut til å ha nådd sin "endelige alder". Klarer ikke gjengi beskrivelsen hans, og husker ikke sidetallet, men jeg har hatt samme fornemmelsen selv, og visste ikke engang om den før jeg leste det her!... Og sånn er det hele veien. Om stort og smått. Fortsatt fantastisk! Og denne Yngve Knausgård, han fortjener snart en egen fanklubb?

Jeg opplever også denne boka som oppskrytt. Lette hele tiden etter det som skulle heve boka til de gode anmeldelsene, men ble heller skuffet av et noe tamt plott og to parallelle historier som ikke møtte hverandre på en overbevisende måte. Jeg er tilbakeholden med å anbefale andre å lese boka, men den er grei som lett underholdning selvom den som du kommenterer, Cecilie, også kunne være kjedelig.

Fort lest, og fort glemt :-)

Bokens historie , om Saras Nøkkel, er veldig bra. Men boken i sin helhet synes jeg ble litt ødelagt av bokens "jeg" person i nåtiden og dennes svangerskap og ødelagte ekteskap. Det ble litt for mye usaklig i forhold til bokas egentlige historie, og jeg fikk opplevelsen av at forfatteren legger til en masse "bla bla bla" for å få nok sider til boken. Litt for mye melodrama, og litt platt og klisjeaktig språk.

Jeg fikk også litt sånn "hva er alt styret om?" når jeg leste denne boka.

Nå vil jeg uansett kalle det en bra bok, av en god forfatter i nærheten av sitt beste. Men det jeg ikke helt skjønner er hvorfor den har blitt så vikitg for "min generasjon". (vi som er født på første halvdel av 70 tallet).

Jeg har inntrykk av at dette var den store referanse boka når jeg gikk på videregående. Nå blir jeg veldig fort skeptisk og lettere "anti" når der er noe "alle" liker, og noe man liksom må lese. Så jeg leste ikke boka da, men først i voksen alder etter at Bisettelsen kom ut leste jeg alle tre på rad. Og jeg synes det var verdt å lese, og godt skrevet, men hva er det med den som appelerer så fælt til min generasjon? For den handler jo om generasjonen til mine foreldre. Jeg tror LSC og faren min er født samme år til og med. Og selv om min far er fra rotfast arbeiderbakgrunn og LSC er fra beste vestkant, så ville jeg tro at han burde få mer ut av den boka enn meg. Men det virker ikke som 50 talls generasjonen, eller 68'erne, har trykket den like hardt til sitt bryst som oss.

Eller tar jeg feil?

Christian van der Hall, også kalt Wonderboy, er 34 år og allerede på vei mot toppen i finansverdenen. Året er 2000, dvs. da dot.com-selskapene nådde sitt høydepunkt i næringslivet, og unge jyplinger strødde om seg med imponerende titler. Christian har et nydelig hjem på Nordberg i Oslo, en vakker kone og to barn. Problemet er at han nesten aldri har tid til å være sammen med dem. Virkelig ille blir det når planene om et oppkjøpsraid i forlagsbransjen begynner å ta form. Kan dette gå bra?

Henrik Langeland gir oss her et fornøyelig innblikk i en verden de færreste av oss kjenner, men bare kan ane fra media. Dobbeltmoralen florerer og wannabe´s legger store krefter ned i å bygge opp image på falske premisser. Miljøet er dessuten kynisk og ingen midler forbudt i kampen om suksess. Hva svarer f.eks Christian, som knapt har lest en skjønnlitteratær bok i hele sitt liv, når Dagens Næringsliv ringer for å høre hvilken bok han har liggende på nattbordet? Innimellom all kynismen er det mye humor i boka, og ikke få ganger ble jeg sittende om humre.

Denne boka leste jeg fordi jeg var nysgjerrig på innholdet. Jeg visste på forhånd at dette ikke var en stor roman, men på mange måter var den enda dårligere enn det jeg hadde forventet. Det blir for mye oppramsing av episoder med fyll, sex og dop, uten at jeg helt skjønner hvor forfatteren vil.

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Dette er den sterkeste boken jeg har lest på lang tid! Måtte flere ganger legge den fra meg, ble for vanskelig å lese, samtidig som jeg ønsket å lese videre. Er godt at dette temaet blir tatt opp på en så rørende og samtidig veldig fin måte. Dessverre er dette realitet for mange barn, men også godt å lese at det finnes mennesker som faktisk kan hjelpe de stakkars barna, nå inn til dem, og gi de et litt bedre liv. Skadet er en av de bøkene jeg aldri kommer til å glemme.

Formidabel første bok i seks-binds romanen! Hvilken lykke å ha uleste 2000 sider av et verk som vil ruve i norsk litteratur. Knausgård fengsler fra første side og slipper ikke grepet.

Historien som lå til grunn for det hele var gripende og vond, men dette ble ødelagt av den dårlige "nåtids historien". Dårlig språk og svulstige beskrivelser. Platt og kjedelig rollegalleri.

Ondskapen er en av de sterkeste bøkene jeg har lest. Jeg syns den er helt fantastisk, og for meg er den en stor klassiker. Har man ikke lest denne, har man gått glipp av et stort stykke god litteratur.

Sterk kost

En sterkt overvurdert bok, dette. Under dekke av en lite troverdig dystopisk visjon forteller McCarthy en konvensjonell far-sønn-historie med et "tøft og ømt" tonefall.