Bokelskere.no

Dette kunne blitt en spennende bok, men skolestilpreg, paddeflate karakterer og tungt språk ødelegger.

jeg ble fanget av historien, kan ikke huske at jeg irriterte meg. For meg var dette en god historie.

Jeg må si at det er første gang på lenge at en slik fremtidsfortelling har gjort meg klistret til denne fortellingen ut gjennom alle bøkene. Ikke at jeg har lest så mange bøker om fremtiden, men denne tar kaka.

Så er det tilbake til denne boka, den siste av "Dødslekene". Vel, jeg synes faktisk at denne boka var den mest kjedligste av de alle, denne gikk utrolig trekt fremover, og det jeg likte mest var de 100 siste sidene av boken. Og da gjorde det egentlig ikke noe om at resten av boka var dårlig ( okey, nå overdriver jeg ) men jeg likte veldig godt slutten, og det var veldig sånn jeg hadde lyst til at det skulle ende.

Det virket som om hun prøvde å gjøre boken lenger med å sette in handlinger som egentlig ikke trengte å være med, slik som HP bok nummer 5, som egentlig er bare en bok uten mening. Denne boka burde vært enda mer spennede siden det var den aller siste boka i serien, men det var den desverre ikke.

I starten hadde jeg store problemer med å komme i gang. Tror jeg begynte på boken minst 4 ganger. Men tilslutt lykkes jeg med å komme forbi det første kapittelet og deretter ble den mer og mer spennende. Så jeg endte opp med å like boken..

Her synes jeg at muligheten til en veldig god historie blir skuslet bort. Forfatteren forsøker å fortelle to helt forskjellige historier, og det fører til at ingen av dem blir godt håndtert. Jeg ønsket å lese Saras sterke fortelling, men den synes jeg etter hvert kom helt i bakgrunnen. Etter flukten fra leiren blir Saras skjebne altfor overfladisk og enkelt behandlet. Nåtidshistorien blir for meg ganske patetisk og forutsigbar. Tenk om forfatteren hadde evnet å gå i dybden og la hele boken handle om Sara og hennes familie, hennes videre skjebne etter krigen, hennes indre demoner etter opplevelsene hun hadde vært igjennom. Det tror jeg hadde blitt en MYE bedre bok.

Synes ikke denne boken var så bra som de andre. Men den var spennende og ble avsluttet på en grei måte. Ikke så bra som jeg hadde håpet, spesielt en ting jeg er veldig misfornøyd med, men trenger ikke å gå nærmere innpå det. I begynnelsen synes jeg at tittelten var helt kopete, men mot slutten av boka begynte det å gå opp for meg at den ikke var så upassende allikevel.

Stillfaren krim med en pensjonert Johansson som løser et gammelt, komplisert mord. Solid historie med kjente etterforskere. God bok.

Det er nettopp dei svake partia som hindrar denne romanen i å bli (nesten) ein absolutt topp, ja, Elles er det lett å slutte seg til alle som har vorte bergtekne av denne absolutt gjennomførte teknikken med stadige allusjonar til eventyr og anna folkedikting. Så imponerande gjort! Eventyrmotiva blir eit kompositorisk element i boka, og det på fleire plan. Og det utan at det blir kunstig. Det blir derimot andre sider ved morfarens historie enn forholdet til Signhild. Akkurat: tørt og kjedeleg, utan liv, så fjernt frå tonen elles i boka, utanpåklistra. Rart at ikkje forlagsredaktørar kan gripe inn overfor slikt. Ekstra uheldig var det at eg tok romanen som lydbok og fekk ein del problem i rundkøyringar og slikt med å halde tråd og samanheng i denne delen av historia. trass i god lesing.

enig! jeg hadde rimelig høye forventninger, men syns språket var kjipt og plottet ... vel, jeg syns det var litt schizofrent, eller uavklart kanskje. vekslingen i tid og sted og synsvinkel funka heller ikke helt for meg. jeg sleit også med å tro på karakterene. de ble mer karakterer enn personer. hele greia med kidnappingen og "etterforskninga" sleit jeg SKIKKELIG med å tro på. en tenåring kidnappes og politiet reagerer ca ikke? politimannen er inne på noe, gutten har vært borte i nesten en uke, og han drar på julebord? jeg vet ikke helt jeg. kanskje jeg bare har urelaistiske bilder av politietterforskning fra tv og usa.

Historien begynner så bra der den luktfrie Grenouille blir født under bordet i fiskeboden.... ”Da veene begynte, sto Grenouilles moer i en fiskebod i Rue aux Fers og sløyet fisk..., en fiskelukt som det allerede luktet så intenst av at eimen overdøvet likstanken”. Stedet er Paris og det er illeluktende, en riktig luktplage, en kloakklukt, en forråtnelseståke, en stank, en blanding av råtne meloner og brente ben. Og romanen avsluttes med bla følgende linjer: ”Først etter midnatt – da graverne var gått igjen – begynte stedet å bli befolket av all slags pakk, tjuver, mordere.....” ”Et lite leirbål ble tent, dels for å lage mat og dels for å dempe stanken.” Det er noen høydepunkter i boken som er bra. Hvordan han overbeviste Baldini, en av byens eldste parfymer, om sin utrolige lukteevne og ”velluktende” nese. Høydepunktet hvor han endelig får lov til å jobbe med det han selv vil, blande alle tenkelige og utenkelige luktstoffer til godlukter, luktvann, antiluktmidler, parfymer. Endre stank til velluktende luft. Som en effektiv luktrenser hadde han alle parfymeoppskrifter oppe i nesa. Her ble det mye sniffing og lukting. Jeg ble også noe oppslukt av handlinger som oppsto i tiden han oppholdt seg i hulen oppe i fjellene. Hvordan han blir til et ”normalt” menneske igjen etter 7 år i fjellet, etter å ha overlevd på å lukte seg fram til, fange og spise krypdyr og gnagere samt mose og lyng. Når han kommer til Grasse og begynner å jobbe der, utfører han også etter hvert kreative ugjerninger, opptatt av de unge kvinners kroppslukter og deres luktnyanser. En kvinne søker tilflukt, men blir sporet av hans ekstreme luktesans. Til slutt blir det en avslutning som er vond og svelge, etter å ha vert på flukt og han kommer tilbake til Paris. Der en gjeng svetteluktende kannibaler hadde søkt tilflukt. Bare slukte de han? Boken er til tider spennende, men den totale leseropplevelsen min oppleves med en illeluktende ettersmak. Terningkast 3.

Jeg har ikke tenkt å skrive noen lang berettning her. Jeg har tenkt å liste opp en ting (selv om det ikke da blir en liste... men uansett). Syns denne boken var veldig skuffende. Jeg ELSKET Dødslekene, jeg elsket Opp i Flammer, men denne skuffet meg. Jeg tror hovedårsaken er at spenningen med arenaen og alt som kunne kommet til å skje inni den er blåst vekk, og erstattet med noe... lite orginalt egentlig :( Hvertfall i forhold til Dødslekene og Opp I Flammer.

"Skal lese"? Eller skal jeg ikke? Jeg kjøpte den nettopp i paper-back og startet, men så kom jeg ikke lenger enn til begynnelsen da den lille jenten sammen med familien var partert, delt i to, fem år gammel. Jeg ble så trist og kvalm, og husket hvordan min egen datter var da hun var fem år. Jeg la den vekk. Vet ikke om jeg orker.

Det tok sin tid, men jeg tok boka fram igjen. Jo lenger ut i boka jeg kom, jo mer fascinert ble jeg og endte opp med å gi den terningkast 5. :-)))

Kommer også til å ville se filmen :-))

Jeg syns også denne bok var oppskrytt, enig med flere av de som skriver på denne tråden. Plottet var åpenbart lenge før det ble avslørt av forfatteren. Slutten med bussen var som tatt fra en dårlig Bruce Willis-film. Jeg kommer nok til å bruke tida mi på andre enn Lars Kepler i framtida.

Likte boken, men det er vel noe av det mest groteske jeg har lest! Fremkalte ekle drømmer som ingen burde oppleve...

Ei sterk,provoserande og uforgløymeleg bok.

Jeg har så sinnsykt dårlig samvittighet over mine følelser og meninger om denne boka. Jeg hadde så lyst til å elske denne boka. Den er blitt skrytt opp i skyene av ALLE her inne, både språkmessig og historien. Jeg begynte å lese den og ventet på å bli tatt med storm. Men det skjedde ikke...desverre!!! Språket var dog nydelig, veldig godt skrevet...elsket den lille piken som fortalte sin historie med et lite barnesinn. Så de kapittlene i boka gikk forbi i en fei. Men de delene hvor bestefaren fortalte om sitt liv og sin fortid, følte jeg ble så tørre og kjedelige i forhold. Det gikk trott og lese de delene...de tok litt motet fra meg. Og i helhet så gjorde ikke historien(e) meg like trist og glad som jeg håpet den skulle.