Bokelskere.no

Det er sjelden jeg gir en sekser til krimbøker, svært sjelden. Men "Sandmannen" av ekteparet Lars Kepler har i år fått toppscore av meg. Så valget er lett: "Sandmannen" er årets beste krimbok.

Glimrende som lydbok! Igjen imponert over karakterskildringene. Ikke et langdrygt øyeblikk.

Det er nok språket (den tidstypiske sjargongen samt alle nyskapingene i ord og uttrykk) som gjør dette til en interessant bok. Derimot fins til heller brister i den logiske sammenhengen. Sannsynlighetsgehalten rundt det som skjer er vel ganske tvilsom.

Blir vi som samfunn mere tolerant av å ha en bokelskende befolkning?
Blir vi som enkeltmenneske mere åpen for det rundt oss?
Burde skolen bli flinkere til å lære bort leseglede(ikke lesetvang)?

Det burde være en kjensgjerning for de fleste av oss at uvitenhet er roten til alt ondt. Ikke bare skader det andre, men vi går selv glipp av noe vesentlig i livet. Uvitenhet betyr ofte at vi anser oss som en øde øy i samfunnet, muligens med selskap av noen få likesinnede, mens de som har et bredt spekter av kunnskap og er åpen for å tilegne seg mere forstår at de slett ikke er alene.
Jeg tenker at de diskusjoner vi i de siste årene har hatt her i Norge rundt tema som gateprostitusjon, kriminelle utlendinger og Romfolket i stor grad baseres på uvitenhet.
Altfor mange danner seg en mening uten å egentlig ha noen kunnskaper om temaet. Eller rettere sagt, skaffer sin kunnskap fra et sensasjonsjagende media. Folk glemmer bevisst eller ubevisst at alle saker har minst to sider. Det er vel ikke helt tilfeldig at de som roper opp mest også er de med minst ballast til å ha en fornuftig mening. Å ha en sunn debatt med slike mennesker er selvfølgelig bare frustrerende og nytteløst.

Vi kan avfeie det som at de er noen oppmerksomhetssyke tullinger det er bare å le av.
Men så enkelt er det jo ikke. Får uvitenhet og fordommer grobunn kan de bli svært så vanskelige å få til livs. Noen få eksempler på det: Muslimer hater jøder. Hvorfor? Det står i Koranen at det er greit å hate de. Kristne fordømmer homofili. Hvorfor? Fordi det står i Bibelen at det er greit å hate de. Rasister hater folk med en annen hudfarge(hvit, mørkhudet). Hvorfor? Fremmedfrykt og uvitenhet. Det er ganske utrolig at noen får seg til å tro at noen grupperinger av mennesker er bedre enn andre, det er idiotisk. Faktum er at drittsekker finnes i alle former og hudfarger.

Løsningen? Kunnskap, kunnskap og atter kunnskap. Det mere vi vet desto mindre er sjansen for at vi utvikler en slike hodeløs uvitenhet. Kunnskap er ikke noe som begrenser seg til tvangslæring i skolen, det er noe vi har en selvstendig plikt til å tilegne oss gjennom hele livet. Det er heller ikke forbudt å ha en kritisk sans til egne holdninger og tankesett. For de av oss som har manglet gode rollebilder er det naturligvis lett å komme på ville veier. Men det finnes lys i tunnelen. Å bruke våre bibliotek aktivt mener jeg er en god vei til et mere tolerant samfunn.
Dog kreves det selvdisiplin av brukeren. Det er lite poeng i å lese kun bøker som understøtter sine eksisterende meninger, man må også lese mye og bredt om temaet. Når vi lærer hvorfor mennesker har forskjellig hudfarge vil vi også forhåpentligvis forstå at den har ingenting med den personens personlighet å gjøre. Homofili er litt verre for meg, all den tid jeg ikke selv er helt sikker på hvorfor noen blir født som det. Antar at det har noe med testosteron/østrogennivået til fosteret å gjøre. Men det er strengt tatt uten betydning. Ingen har rett til å dømme andre for deres preferanser. Rart at ikke alle forstår hvor dumt det er. Jeg elsker spretne kvinnerumper, men det definerer jo ikke hvem/hva jeg er som menneske...

Biblioteket er en glimrende arena for et bedre Norge og verden for øvrig. Jeg ønsker at alle unge og gamle benytter seg av den muligheten.

He-he, det er nok mange som kjenner til den vuggesangen, ja :) De fleste jeg kjenner som liker lydbøker, lytter ved siden av en annen aktivitet, som bilkjøring, kollektiv transportering, husarbeid eller spaserturer/løpeturer. -Jeg har ikke hørt om noen som får til å høre lydbøker på senga!
Til forskjell fra mange andre, er jeg ikke spesielt var på oppleser-stemmen. Jeg kan bli forundret over toneleie eller måten teksten blir tolket på, men i stedet for å la meg distrahere, liker jeg at oppleseren tar meg videre i en annen retning enn jeg på forhånd forestilte meg. Historien er jo ikke bare min!
Jeg registrerer forøvrig at jeg ofte er mye rausere med terningkastene til lydbøkene enn tradisjonelle bøker. Jeg tror det har med at en lydbok får meg til å "flytte inn" i historien på en annen måte enn når jeg leser selv.
PS. Jeg leser aldri en bok jeg har lyttet til, og jeg lytter aldri til en bok jeg har lest.

Siden du føler deg sliten - og sikkert trenger litt 'påfyll' foreslår jeg 'Drep ikke en sangfugl' av Harper Lee og 'Bienes hemmelige liv' av Sue Monk Kidd. Jeg synes disse er feelgood bøker med dybde.

Jeg er nå ferdig med denne boka som jeg hadde så store forventninger til! Det er farlig, det skal man ikke ha. Jeg ble dessverre skuffet. Ikke fordi boka er dårlig skrevet. Den er ganske underholdende og lettlest og det ble mye humring og morsomme Murakamiske metaforer. MEN, magien fra fra bok 1 & 2 var ikke lenger der! Jeg hadde ventet å få komme inn i dette universet som gjorde at verden ble delvis borte for meg mens jeg leste! Det skjedde ikke. Allikevel er boka absolutt lesverdig, men følger ikke opp forventningene man har etter bok 1 & 2.

Det er kanskje berre meg som ikkje likar denne boka. Kanskje, kanskje ikkje. "Kongens hjerte" gir ikkje lesaren noko som helst tyggemotstand i lesinga. Alt blir servert på sølvfat og skildringane gir oss alt me treng å vite for å forstå handlinga. Motivet i boka er lite. Veldig lite. Tematikken er større, men likevel ikkje stort nok for å fenge meg. Det er nok smaken det handlar om. Dette er på inga måte ei bok for meg. Den er kjedeleg og langdratt. Lettfatteleg. For lettlest. Lar meg ikkje få tenke. Kjend Heivollstil. Ein stil eg har kommen fram til at passar meg dårleg.

Du har nok helt rett i det med kjemi og gjensidig forståelse mellom leser og forfatter. Det er jo derfor vi opplever bøker svært forskjellig.

For meg stikker Kjærstad seg ut fra mengden på grunn av hans grensesprengende tanker og filosoferinger, hans evne til å ta meg med på ubegripelige eventyr, hans språk og hans ærgjerrighet når det gjelder å få et glimt av det egentlige i tilværelsen. Jeg liker også at han tenker stort på nordmenns vegne, at han skyr janteloven som pesten og at han skaper litterære scenarier som er spennende og uvante.

Men for all del: Dette betyr ikke at hans bøker nødvendigvis er noe for deg.

Vet ikke helt hvor du bør begynne, men kanskje med Rand. Eller med Jeg er brødrene Walker.

Her sier du akkurat det jeg tenkte! Bøkene inneholder altfor mye detaljer til at det er mulig å tolke det om til TV, det lar seg rett og slett ikke gjøre. Jeg er akkurat ferdig med bøkene så jeg har det for friskt i minne til å være objektiv, men for min del er dette en fornærmelse til hele ideen. Stemningen og rammen rundt historien lar seg ikke overføre til en serie eller film

Det Jonas Wergeland var mest redd for når han vokste opp var at han var allminnelig, og det er nettopp det NRK har gjort han.

Ei spesiell bok om ekteparet Jon og Siri, barna deres Alma og Liv og hvordan barnepiken Mille sin inntreden noen sommermåneder påvirker livet deres.

Linn Ullmann har et utrolig godt grep om personskildringene i romanene sine. Å formidle tanker og følelser slik at vi som lesere virkelig tror på personene, klarer å sette oss inn i deres tilværelse og situasjon, - hele veien. Og historien er så sår, så vanskelig, så vond. Her får du servert mord, men hvem morderen er betyr lite. Utroskap og løgn, kjærlighet og savn, humor og spenning. Om jeg skulle ønske jeg kunne skrevet en bok i mitt liv så måtte det være denne! Ikke en eneste overflødig setning, ingen malplasserte ord, - det hele er bare så perfekt!

Jeg pleier aldri å gi terningkast, men dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av.

• Og ikke er du hundre tusen år heller.

• Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring.

Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten.

Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.

• Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han.

I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdagslige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Mulig jeg nå avslører at jeg kanskje er en sart sjel, men jeg sier "ja takk, begge deler". Jeg leser bøker blant annet fordi jeg gjerne vil tas med til steder østenfor sol og vestenfor måne, til Soria Moria slott og til Shangri-la.

Du tolker bildet som virkelighetsflukt; jeg tolker det som en utsikt mot en verden som er større og inneholder mer enn det vi sanser i det daglige. Eventyr er for eksempel universelle fordi de forteller oss noe om oss selv og forholdet vårt til det gode og onde i verden omkring oss.

Jeg synes vi, blant annet gjennom lesing, bør sette oss sjøl i stand til å skue over vårt eget gjerde - så oppdager vi saktens etter hvert at vegen til Soria Moria er full av hindringer, og at ungdomskilden i Shangri-la er en illusjon.

Jeg syntes det var vanskelig å komme inn i handlingen her, ettersom jeg ikke begriper hva han skriver om, store deler av handlingen. Og så synes jeg det var mange gamle kjente (litt Harry Hole, litt Lisbeth Salander, litt av Indridassons persongalleri, og jeg lurer jammen på om jeg ikke kjente igjen litt Camilla Läckberg her også) her, så jeg likte ikke denne så godt. Men jeg skal lese neste - har sett han har fått mange tilbakemeldinger på dette med internt språk, så kanskje neste bok blir lettere tilgjengelig - og da får jeg kanskje vite hva som egentlig skjedde med faren hennes.

Endelig har hun fått den æren hun fortjener. I årevis har jeg tenkt at hun er en undervurdert forfatter. I VG i dag kan vi lese at den samme avisen har gitt henne terningkast 6 for tre av hennes fire siste bøker ( Gulldronning, perledronning, Andrea D og Du skal elske lyset). Dette gjorde meg virkelig glad. De ga henne terningkast 4 for " mors bok" fra 2009. Jeg elsker bøkene hennes.

Sitter her og er litt i stuss om jeg skal si noe om dette. Tror jeg skal si det på denne måten: Hei, Stig. Der var du jo. Var det ingen som klarte å snakke om deg før nå? Nei. Gjorde det såpass vondt? Ja.

Jeg liker "visdomsord", de kan være korte, ikke spesielt litterære, men si noe viktig til meg, -eller de kan være dikt av kjente og ukjente poeter som taler til hjertet mitt. Her er ett:

Du var vinden.

Eg er ein båt / utan vind./ Du var vinden. / Var det den leidi eg skulde? / Kven spør etter leidi / når ein har slik vind!

Olav H. Hauge.

Sender stafettpinnen videre.

Jack London ser det ut til:)

Jeg representerer ikke noe forlag, men undres om ikke forlagbransjen har vist interesse for Bokelskere.no, om enn fra en skjult sidelinje. For maken til unik samling av meninger om bøker og litteratur skal man lete lenge etter. Her finnes alt fra litterære debatter på høyt faglig nivå til grasrot-uttalelser om bestselgere. Alt er like verdifullt, både som interessant lesning for bokinteresserte og for forskere som vil vite mer om folks lesevaner og tanker om bøker.

Det som slår meg er at et uvanlig stort antall medlemmer deltar aktivt i bokdebatten. Dette er også unikt. På de fleste nettsteder om bøker er det kun et fåtall som våger seg frampå med sine synspunkter. På Bokelskere.no hører vi "folkets stemme", og det gjør det ekstra spennende å være her.

Jeg har selv deltatt fra starten, men i perioder er prioritering av sysler slik at man ikke kan være aktiv hele tiden. Likevel er det morsomt å komme tilbake og se at diskusjonene man var med på å starte fortsatt blomstrer.

Dere fra forlagsbransjen som av og til titter innom, vil jeg derfor gi følgende utfordring: Lag en bok med de beste meningsytringene og innleggene fra Bokelskere.no. En slik samling vil være nyttig for alle oss bokinteresserte, for skoleverket og for litteraturforskningen i Norge. Noen som tar utfordringen?

Spennende bok som er vanskelig å legge fra seg. Språket er ungt og moderne og boken skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger ved å ikke ha med alkoholiserte politimenn med dameproblem og en kranglete familie. Denne kan man ikke gå glipp av. Gleder meg allerede til andre bok i serien.