Bokelskere.no

English translation By Rod Sinclair (2004)

Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand

Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
What is my weapon?

Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal

For all our children’s sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it

Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know

War is contempt for life,
Peace is creation
Death’s march is halted
By determination

We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed

Don’t turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers

Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants’ hand

Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.

... - Og jeg med mine 1401 opplastinger innbilte meg at jeg var så superflink her. Men det blir jo bare småtteri i forhold til Brit sine opplastinger, det... ;o)

Jøss! Det var enormt mye! Jeg trodde jeg hadde lastet opp mange gamle bokomslag, men samleoversikten over diverse aktiviteter viser at jeg kun har lastet opp drøyt 400 ... ;-)

Men finnes det en liste noe sted for oss som har lastet opp omslagsbilder?
Kunne være interessant å se hvor mange som har lastet opp omslagsbilder, hvor mange bilder hver av oss har lastet opp, og hvor mange omslag som er lastet opp tilsammen av oss bokelskere.

Så vidt jeg vet mottar FrP en solid bunke av de 142 000 000 kronene som tildeles partiene i år. Jeg foreslår at vi starter med å fjerne FrP's andel.

En viktig lærebok i psykiatri som i k k e er en lærebok i psykiatri, men en selvbiografi fra en tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose, som blir frisk og utdanner seg til psykolog. En sterk historie som rørte meg dypt, og som gav meg håp om at nesten alt er mulig bare man ønsker det sterkt nok. Boken er velskrevet og viktig, og jeg synes alle som arbeider innenfor psykiatri eller andre som har kontakt med psykisk syke i jobben sin, f.eks politi, bør lese den. Skulle vært pensum på profesjonsstudiet i psykologi!

For meg er begrepene "Liker du musikken til Beatles" det samme som "Liker du boka til Nesbø" - uavhengig av fra hvilken elektronisk dings jeg hører musikken eller hvordan jeg leser boka.

Og for å snu litt på flisa - Ordet "Bok" blir nødvendigvis ikke brukt om ei utgitt bok! Man sier da granngivelig "har du lest den nye diktsamlingen til Hans Børli" - ikke "har du lest den nye boka til Hans Børli" selv om den kommer ut på papir mellom permer?

Sålenge en elektronisk bok blir kalt e-bok, nettopp for å beskrive formatet, så ser jeg overhode ikke problemet med å bruke begrepet. Innholdet er identisk :-)

Hørespill og lydbøker er to forskjellige ting! Det tror jeg både synshemmede og lydbok-"lesere" er enig med meg i.

Men vises man fremdeles med det brukernavnet man har valgt her? Og hvordan virker det ellers - blir bøker man har lest automatisk lagt ut på face?

Som attenåring tilbragte jeg noen måneder i hijab, og jeg følte mye av det Storhaug beskriver. Man ender opp mer objektifisert med slør, det finnes ingen tvil om det. Jeg synes ikke det er så fjernt å sammeligne islamisme og fascisme. Islam er veldig tydelige på at man ikke skal stille spørsmål om troen. Det er kjetteri. Man blir indoktrinert i hva som er sannheten, og hvis man ikke tror på det, ja, da er det jo synd. Man skal be fem ganger om dagen, man skal følge sinnsvakt mange utrolig kompliserte regler, alt fra å ikke bruke munnskyllevann eller parfyme pga. alkohol, til hvor store pinner man kan bruke til å slå kona si. Og man har shariadomstoler og ærespoliti og familiepatriarker og alt mulig som holder en på matta - jeg ser ikke hvordan det IKKE har noe med fascisme å gjøre. (Og selvfølgelig er ikke alle muslimer slemme. Men religionen deres handler påfallende mye om å la være å tenke selv.)

Men ja, veldig god bok. Hun begrunner meningene sine godt og innsiktsfullt.

Hvem var noensinne i tvil om at du kom til å komme med den første bokanmeldelsen av denne boka? Igjen: du gjør en fantastisk jobb som bokanmelder, Rose-Marie! Jeg burde egentlig sende regningen for alle nyinnkjøpene mine til deg, så mange bøker som du har fått meg til å kjøpe… Samtidig har du inspirert meg til å lese mange bøker som har vært til stor glede for meg, og dermed gjort meg rikere på leseopplevelser. Derfor; jeg betaler bokregningene med glede og ser fram til enda flere inspirerende anmeldelser fra deg!

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!

15.april ble en strålende dag her på bokelskere!

André har ordnet lett tilgang til våre egne lister, med kommentarer.

Jeg deltatt i en samtale om Märta Tikkanens innsiktsfulle "Århundrets kjærlighetssaga". Blitt minnet på denne gripende boken og dens visdom.
(Har lagt inn et sitat; det har sittet i kroppen siden jeg hørte det for første gang, for mer enn tyve år siden.)

Jeg har, på bakgrunn av diverse innspille her på bokelskere, satt opp en liste over russisk litteratur. Gleder meg til å gyve løs på; dette er virkelig et forsømt område fra min side.

Og jeg har snart en humre og le-liste! (nei da; Gretemor, jeg skal ikke gå deg i næringen, selv om det er fristende :-))

Tusen takk for et flott nettsted!

Jeg er ikke så opptatt av sjanger og leser veldig mye forskjellig selv. Alt fra serieromaner til historie og faktabøker. Det er stort sett innholdet/handlingen det kommer an på å ikke sjanger.

[pedantisk folkeopplyser]Jeg tror Øystein mente å bifalle ditt siste innlegg. "Word", det er litt sånn amerikansk slang, som indikerer sterk enighet. [/pedantisk folkeopplyser]

Min erfaring er at de fleste virkelig gode romaner i bunn og grunn handler om kjærlighet eller fravær av kjærlighet. Vanskelig da å trekke grensene for hva man skal velge bort ...

"Språk er makt" er vel fastslått og akseptert for lenge siden. Jeg vil i den forbindelse sitere Besigye igjen:

"Dess mindre ordforrådet og ordakrobatikken er, dess meir hjelpelause er vi overfor byråkratspråket, maktspråket, politikerspråket, som ofte er fullt av løgner."

Et svært aktuelt ord er "krig".

Har ikke tenkt å invitere til noen (parti)politisk diskusjon, men synes der er veldig rart at ikke politikerne tør å bruke ordet. I alle fall sitter det langt inne.

Jeg er klar over at Norge ikke har ERKLÆRT krig mot Libya, og sånn sett er ikke Norge formelt i krig.

Jeg for min del bruker ordet 'krig' om kollektiv og organisert voldsbruk.

Og både Gahr Støre og Faremo har uttalt at de godt kan forstå at "vanlige" folk oppfatter det som Norge er i krig når vi skal sende seks F-16-fly for å delta i kamphandlinger.
Hvorfor oppfatter ikke de selv det som at Norge er i krig? Det er jo et helt vanlig norsk ord. Selv om det er et ladet ord som har mange negative konnotasjoner, må da ordet kunne brukes her, det vil si "kalle en spade for en spade".
Her må det være noe som stikker under, eller tror vi vanlige folk at vi bare er med i en "militæraksjon"?

Krig er vel krig selv om den foregår i FN-regi.

Noen synspunkter på dette og på annen maktspråkbruk??

Takk for spennende artikkel! Jeg leser den som en oppfordring til å ta hele språkets muligheter i bruk og ikke være redd for at det blomstrer litt. En språklig fornyer er Thure Erik Lund, fordi om blomstrende ( om det nevnes i samme åndedrag som Wergeland og romantikk) ikke er hva jeg vil kalle det. Men "å gå skauleis" for eksempel er en nyvinning jeg mener vi har mangla. Tenker på det som broren til å gå "gatelangs":-) Han setter også i sammen tre ord i en del tilfeller, f.eks gråsprengbråtan og grøftetildragelsesmysteriet. Det inspirerte meg til å tenke på det å få barn som (og lage ordet): en "hjertevrengevals".

En ting jeg har tenkt på er at uten bestselgerne, ville vel neppe de mer smale bøkene bli utgitt. Det er et uttrykk som heter at det man taper på karusellene, tar man igjen på gyngene ... Så bestselgerne kan vel på mange måter sies å subsidiere de mer smale utgivelsene. Min konklusjon er dermed at ja, vi trenger bestselgerne! ;-)