Etter snart 10 år som bruker av denne siden gir jeg meg nå. Med de nye reklamene dekkes en tredjedel av siden på mitt nettbrett av reklamen.
Måtte de ødelegge en kjempefin bokside?

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Pussig observasjon i dag: Nyutgitt bok har på få timer fått fem-seks omtaler fra "bokelskere" som kun har den aktuelle boka i "samlingene" sine, og som har vært medlemmer i mindre enn et døgn. Alle med terningkast 6. Bokelskere kan brukes (misbrukes?) til så mangt. eller er jeg i ferd med å bli en konspirasjonsteoretiker?

Dystopisk lesesirkel bok 21!

Helbrederen av Antti Tuomainen er valgt til den 21. boken i lesesirkelen vår!

Alle er velkommen til å hive seg med i samtalen i denne tråden. Foreslår leseperiode til 1.november 2020. Samtalen kan gå før det, men først da er det lov å røpe ALT! :)

Diskusjonen foregår i denne tråden.

Velkommen med!

Du kan lese det formatet og det språket du foretrekker.
Diverse info på nettside: https://dystopisklesesirkel.wordpress.com/

Vil du få e-poster om avstemninger, valgt bok etc.? Gi en lyd til dystopisklesesirkel@gmail.com
For generelle ting rundt lesesirkelen, dystopier, forslag til nye bøker eller ting som skjer etter at denne boken er ferdiglest etc., bruker vi denne diskusjonstråden: https://bokelskere.no/tekst/288884/

Plutselig tilbake, men jeg får beskjed av nettleseren at sertifisering har utløpt (i går) og det meste unntatt reklamer er "scrambled" og rotete. Hva skjer? Flere som ser det? Har sjekket at nettleseren min har siste versjon, osv.
Viktigst, beskjeden inneholder at siden ikke er sikker.

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

No les eg ei bok av Elena Ferrante
Om hennar vennine, du veit, den briljante
Og neste verk ut i mitt bok-eldorado
Blir soga om Kain av José Saramago

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Det var fælt, men eg overlevde.

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

På vegne av alle bokelskere benytter jeg anledningen til å ønske deg og de du jobber sammen med

ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!

Det har vært et turbulent år i perioder, men jeg følger og sjekker ut den svenske versjonen; boktipset.se, de opplever jeg er i ferd med å slokne. Vi vil ikke at det samme skal skje med bokelskere.no. La oss hjelpe hverandre.

Jeg har ikke lest boken helt ferdig; jeg har fortsatt et par historier igjen å lese, men det er det som er så fint med denne boken! Man trenger ikke å lese den sammenhengende for å kunne henge med i handlingen, og man trenger ikke å være redd for å glemme hva som har skjedd. Her er det flere historier basert på Dunham sine egne erfaringer - historier som er så morsomme, og noen veldig rare, at du ler høyt og får litt dårlig samvittighet på hennes vegne samtidig. Et par ganger har jeg tatt meg selv i tenke at noe informasjon kunne godt ha vært utelatt, fordi hisoriene har blitt litt lengre enn strengt tatt nødvendig, men de er alltid gode til slutt.

Selv om boken er delt inn i kapitler etter tema, er det ikke slik at det er flere historier som er veldig like hverandre, og at de aller ender opp med "han knuste hjertet mitt og jeg trodde at jeg aldri kunne elske igjen". Tvert i mot! De er alle forskjellige, og det er ikke dine typiske kjærlighetsfortellinger. Det er ikke hendelser som folk normalt vil ha ut i offentligheten - og det er det som er så fantastisk! Lena Dunham er modig og ærlig, og hun skriver fantastisk bra. Jeg ble ærlig talt overrasket over hvor morsom denne boken er, fordi jeg ikke har vært så særlig fan av Dunhams verk tidligere. Men denne boken er absolutt et must å lese for alle som liker komedie! Og let's face it; hvem gjør vel ikke det?

Hei!

Jeg heter Alexander og har i mange år jobbet med et manus. Nylig fikk jeg vite at romanen skal gies ut på høsten 2016!

Manuset tilhører fabelprosa / fantasy-sjangeren og er et eller annet sted mellom en Norsk fantasyroman og en oppvekstskildring. Jeg er nå inne i min siste revisjonsrunde og leter derfor etter flinke lesere som har lyst til å gi sine innspill på manuset.

Jeg har alt fått flinke lesere til å se gjennom manuset og deres innspill har vært ufattelig viktige for meg. Nå har jeg revidert så mye at jeg trenger friske øyne til å ta en kikk. Jeg tenkte at dette forumet var den beste måten å finne mange som elsker litteratur på. Jeg vet at mange også liker å skrive selv, og jeg tenkte at det kunne være veldig spennende å være med "bak teppet" når litteratur formes. Selvfølgelig er det også meget lærerikt for meg:)

Romanen handler om Laura som drar hjemmefra med den lille datteren sin. Hun drar til Ravnøy, ei øy hvor familien har hatt hytte i mange år. Når hun våkner midt på natten, er barnet hennes sporløst forsvunnet.

Ikke lenge etterpå truer en ubestemmelig skikkelse utenfor hytten og Laura må flykte ut i natten.

Hun forsvinner inn i et svunnet kongerike med en mørk historie. Her møter hun truende skikkelser og mange farer. Etterhvert som hun fortaper seg dypere og dypere i denne verdenen, oppdager hun sider ved seg selv hun har glemt, en mørk og blodig historie.

Dette er en ung kvinnes reise dypt inn i seg selv, på jakten etter det som betyr mest for henne.

Dette er en historie om sorg, skam og hat, men også om mot og strålende håp når alt er som mørkest.

Jeg håper noen av dere har lyst til å hjelpe meg til å gjøre manuset så bra som mulig. For å være helt ærlig foretrekker jeg tilbakemelding fra folk som elsker å lese langt over forlagskonsulenter.

Alt godt, Alexander

For nå leser jeg videre på "Let's explore diabetes with owls" av David Sedaris som jeg begynte på for lenge siden. Etter det vet jeg ikke.

Jeg har alltid likt å lese disse innleggene, selv om jeg ikke skulle lese noe selv den helgen. Om helge-innlegget får seg en hvil, kanskje det kan bli til "sommerlesing-innlegget"?

Her er eit døme på eit innlegg som ikkje dukkar opp på Sist sagt-lista.

Pr. 30.12.2014 ser det dessverre ut til at det fortsatt er nyutgivelser (bøker utgitt i 2014) som ikke importeres fra bokdatabasen. Disse tre bøkene, som har kommet ut på norsk på tampen av 2014, fikk jeg ikke treff på (men la dem inn manuelt selv):

• Modiano, Patrick: Søndager i august (Cappelen Damms nyutgave fra 2014 - den fra 1980-tallet kommer opp)
• Modiano, Patrick: Ungdomstid (Cappelen Damms nyutgave fra 2014 - den gamle utgaven kommer opp ved søk)
• Baabel, Isak: Fortellinger fra Odessa (Oktober forlag, 2014)

Var du klar over at det fortsatt er noe rusk i maskineriet, André?

Jeg har akkurat fullfølrt "Ensomheten i Lydia Ernemans liv", og på bokens "hjemmeside" ligger det en lang (og god!) omtale av den av Rose-Marie. Men nedenfor den omtalen ligger det eldre omtaler av andre bøker, skrevet av andre personer. Veldig rart!

Kjære Linnéa.

Jeg leste boken din i to jafs (jeg var nødt til å sove). Du skriver så fint om noe så vanskelig; om det å komme seg ut av en forferdelig sykdom og å se livet med nye øyne. Jeg får vondt av selvmordsbrevet ditt, jeg ler av brevene til Natreen-produsentene og jeg smiler stort av brevet ditt til Sondre. Du setter ord på så mange følelser som alt for få vet hvordan det er å føle, og du gjør det på en veldig interessant måte. Du skriver de brevene som vi andre bare tenker, eventuelt skriver og senere gjemmer bort under senga i en utskrevet notatbok. Du er ikke alene om å tenke alle disse tankene. Du er ikke den første til å skrive om spiseforstyrrelser og selvmordstanker, men det er innmari fint å lese om det allikvel. Det er fint å vite at det du skriver er sant, at alle de vonde følelsene er ekte, at de kommer fra en som faktisk vet hvor vondt alt sammen kan være. De som aldri selv har opplevd smerten, er ikke like flinke til å sette ord på det.

Jeg har sett at det har vært litt diskusjoner om boken din faktisk kan kalles en roman eller ikke. Og kanskje kan den ikke det. Men roman eller ikke - jeg lurer veldig på hva du skal skrive neste gang.
Din første bok, Evig søndag, var en dagbok. Dette er en bok med brev til alle du er glad i - og de du ikke er fullt så glad i. Jeg mener å huske og ha lest et sted at du ikke vet hvordan du skal kunne skrive en fiktiv fortelling - hvordan noen kan ha tålmodighet og fantasi nok. Kanskje jeg bare husker feil, men det får meg til å lure på hva din neste bok skal handle om. Jeg tror du har fått sagt det meste som er verdt og sies om temaet. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke ville ha lest din tredje bok - for det ville jeg selvfølgelig ha gjort. For å være ærlig, trodde jeg ikke at det noen gang ville komme en bok nummer 2, men der tok jeg altså feil.

Boken er i alle fall fantastisk.